POLSTRET BARNDOM? – «Livsmestring» er i full fart på vei inn i skolen, men vil det være tilstrekkelig når foreldrene pakker ungene inn i bobleplast, spør Sanna Sarromaa. Foto: Tegning: Morten Mørland

Debatt

Dagens foreldregenerasjon har feilet

Skuffelser eller ubehag skal ikke tåles. Det psykososiale pleieapparatet på skoler bare vokser. Barna skal ikke takle dumpene i livet, men skjermes for dem.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Da jeg gikk på barneskolen, var det en jente som ofte ville erte meg. Hun kunne finne på å sparke meg. Hun sa hun gjorde det på tull, men jeg var likevel redd. Én gang samlet jeg mot, og da min mamma skulle gi meg nattakos, sa jeg at jeg gruet meg til å dra på skolen, for denne jenta mobbet meg. «Men da går du og finner noen andre å leke med», sa min mamma nonchalant, som verdens største selvfølge, som om hun ikke engang hadde tatt innover seg hva jeg sa. 

Sanna Sarromaa. Foto: Line Møller

Det min mor sa, understreket tidens ånd – året var 1991 – på godt og vondt. Det var ikke fokus på mobbing da. Barna skulle heller bli robuste og motstandsdyktige. Det var bare å gå og finne andre å leke med!

Vi er blitt mer sårbare og mindre motstandsdyktige siden 1991. Det vi fokuserer på, blir vi gode på. De siste tiårene har vi fokusert på å bli såret. Men har vi mistet noe underveis? Som evnen til å bygge opp motstandsdyktigheten hos barn? 

les også

Sanna Sarromaa om #stressa2019-debatten: – Ikke stress!

For all del, jeg husker inderlig godt min skuffelse over at min mor ikke tok meg på alvor, men jeg husker også at jeg gjorde det hun sa – jeg fant andre å leke med. 

Min tids foreldre sa: «Såpass må du tåle» og «det går over». Dagens foreldre sier ikke lenger det. De varsler læreren, rektoren og sosiallæreren, og de kupper foreldremøtet. Hele det psykososiale byråkratiet på skolen og BUP settes i sving. Ingen skal forårsake såre følelser hos deres barn! Dagens foreldre skal beskytte og skjerme, istedenfor å lære barna sine å tåle og takle.

Jeg jobbet på en videregående skole de siste 1,5 årene. Jeg hadde ikke jobbet i skoleverket på 14 år, og jeg registrerte endringen med én gang. Plutselig var det en hel avdeling med folk som hadde som sin eneste oppgave å pleie elevene: rådgiver, sosialrådgiver, spesialpedagog, helsesøster og diakon, og sikkert noen andre også som jeg ikke helt fikk tak i hva drev med. Men tilbudet var mildt sagt dekkende. 

les også

Sanna Sarromaa: – Skam er en hersketeknikk og et maktmiddel

Det er selvsagt på sett og vis fint. Lærere får være lærere, når elevers sjeler lappes sammen hos «psykobyråkratene». Men det er også noe med at disse sjelene er blitt så skjøre de siste årene. Vanlige tenåringsproblemer blir blåst ut av proporsjoner og en kjærlighetssorg krever diagnose og behandling, eller i hvert fall hyppige besøk hos helsesøsteren – selvsagt midt i undervisningen. Butter det imot i livet, er det alltid greit å slippe franskundervisningen og prate med helsesøsteren i stedet. 

Flere undersøkelser viser at ungdommer sliter mer og mer. Kan det skyldes at de ikke lenger har noen strategier til å takle motgang? Vi, som foreldregenerasjon, har feilet. Vi har ikke klart å bygge opp motstandsdyktige barn. Når disse barna blir foreldre om ti år, hva slags generasjon får vi da? En som går under? «Livsmestring» er i full fart på vei inn i skolen, men vil det være tilstrekkelig når foreldrene pakker ungene inn i bobleplast?

Kroppsøving er faget med lavest deltakelse i skolen. Det er mye skulk, sykdom og mens som inntreffer de dagene det er gym på skolen. Det skyldes ikke at andre elever med vitende og vilje sier at du er stygg eller treig. Det skyldes trolig at det er vanskelig å møte de som mestrer når man selv ikke mestrer.  Hadde skulk vært et alternativ på 1990-tallet, hadde jeg også skulket kroppsøving. Men mamma sa at jeg bare måtte. Uke etter uke, år etter år, utsatte jeg meg for å være den tjukkeste og den treigeste – og den som ble valgt aller sist til alle lagene. De to, tre ukene på høsten når det var turn, var de fæleste. Det var livsmestring, det. Det krever mye mestring å ikke mestre noe; å tåle å være tjukkasen og sirkuselefanten som ikke får til en eneste øvelse. 

les også

Størst – og viktigst – av alt er kjærligheten

Selvsagt finnes det ekte psykiske lidelser som skal behandles av fagfolk, men det finnes veldig mange plager som heller krever strategier til å takle motgang. Hvis alle med et ubehag behandles, har ikke psykoapparatet nok ressurser til de som virkelig trenger hjelp, og de får et dårligere tilbud. 

Jeg hørte om en barnevernsansatt som var bekymret for at barna brukte superlativer som «fineste» og «peneste» om hverandre. Hun ropte varsko i avisen og mente barne- og ungdomskulturen holdt på å bli beinhard. Barna som ikke hørte superlativer om seg selv, ville føle seg mindre verdt. Hennes forslag var å omtale andre med ord og uttrykk som ikke gjorde andre til «nest best». Denne frykten for såre følelser har slått rot på systemnivå. Kanskje barnevernet skal jobbe for at ingen føler såre følelser lenger?

Supermammaer er gjerne så bekymret for såre følelser at de etablerer «samlende og inkluderende» Snapchat-grupper. Dette fører gjerne til at altfor mange blir inkludert i svære spam-grupper. Kanskje tror de at ingen føler seg utenfor lenger når alle tilsynelatende er med?

Det beste oppdragelsesrådet jeg noensinne har lest er at vi skal lære våre barn å tåle skuffelser og ubehag. Det vil alltid være mennesker som er både flinkere og mindre flinke enn oss selv – på ulike områder. Vår oppgave som foreldre er å lære barna til å bli robuste; trygge på seg selv og sitt, uavhengig av hva andre driver med og uavhengig av hvor gode de er i det de driver med. Vi er i ferd med å gjøre, og har allerede gjort dem en diger bjørnetjeneste. Vi vil skjerme og glatte over istedenfor å bygge opp. 

les også

Finske Sanna refser nordmenn: – Dere må alltid vise hvor gode dere er

Dette skjer ikke bare i de tusen hjem og i barnevernet, det skjer i hele verden. Liker ikke verdens mektigste mann sine Twitter-følgere, sletter han dem. Før kunne man fremme upopulære meninger, spesielt på universiteter, men nå har «no platforming», scenenekt, vunnet terreng. 

Når jeg skriver en kronikk som denne, avstedkommer det som regel mange kommentarer. Noen er konstruktive og gode, og hjelper meg i min egen tenkning. Skremmende ofte er grunnmelodien imidlertid egen sårbarhet. «Jeg blir såret av det du skriver, derfor kan du ikke skrive det.» Jeg må flytte til Finland, eller VG må slutte å publisere ting fra meg – no platform til Sarromaa! Da jeg skrev om nordmenns massehulking i januar, var nesten halvparten av tilbakemeldingene preget av krav om at jeg skulle slutte å skrive fordi mine meninger såret leserne. Det var også noen som mente at jeg ikke skulle få lov til å jobbe med elever, så feil meninger som jeg hadde. Verken scene eller jobb til Sarromaa, med andre ord. 

Min far pleide å si – nokså makabert – at vi hadde trengt en krig til å renske luften. Han visste selvsagt ikke hva han snakket om, for han var født i 1942 og husket ikke noe av krigen. Det han mente, tror jeg, var at når problemene er store og reelle, blir de små problemene nettopp små, og da slutter man å sutre over dem.
Nå, som det meste er bra, har vi gode muligheter til å være såret over det minste. Som for eksempel denne teksten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder