MESTER: Forfatteren Kjell Askildsen fyller 90 år i dag. Les Egon Holstads hyllest til jubilanten. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Debatt

Gratulerer med 90-årsdagen, Kjell Askildsen!

Kjell Askildsen er et geni. Et vaskeekte geni.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Jeg har slettes ikke lest alle bøker i verden. Ei heller alle bøker i Norge. Jeg har i det hele tatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lest mye, mye mer. Noen bøker har det likevel blitt. Men der jeg alltid har beundret en haug helter og heltinner innen musikk og film, har jeg i mitt voksne liv ikke hatt noen forfattere jeg har idolisert på samme måte. Bortsett fra Kjell Askildsen.

Kjell Askildsen er et geni. Et vaskeekte geni. De tynne og særegne bøkene hans er så velskrevne, så språklig komprimerte (eller «fortettet», som han selv kaller det), så mørke og så briljante at jeg har lest de aller fleste av dem mange ganger. For en som alltid har vært helt elendig til å fatte seg i korthet, har Askildsen vært en man rettmessig har kunnet strekke seg etter, i et mer eller mindre fåfengt forsøk på å skjerpe seg og bli bedre.

Egon Holstad Foto: iTromsø

Det er særlig novellene hans som har grepet meg, men noen av romanene, som for eksempel den mørke og vakre «Davids bror», er også helt eminente.

Jeg kjøpte sågar min eneste lydbok noensinne, bare for å høre ham selv lese opp fra novellesamlingen «En plutselig frigjørende tanke», ikke minst de ekstremt korte novellene, noen av dem på så vidt over en side, om den gamle og misantropiske grinebiteren Thomas. Jeg har ødelagt mangt et nachspiel ved å avspille noen utvalgte herfra, simpelthen fordi det er så beinhardt at folk har blitt satt helt ut av det.

les også

Historisk comeback for Kjell Askildsen: Bokanmeldelse: Kjell Askildsen «Vennskapets pris»

Å høre Askildsen lese sine egne tekster var en åpenbaring, og førte til at jeg begynte å lese bøkene hans annerledes, med hans stemme inni hodet mitt. Han leser dem så seigt, slepent og tøft, med masse innlagte pauser, og hamrer ordene ut på sin kantete og karakteristiske sørlandsdialekt, der hver eneste setning er sitatvennlig, og nesten slagordaktig, der nesten alt som står kunne vært brutt opp i separate visdomsord og satt på buttons.

Som i novellen «Mennesker på café»: «At en aldri kan slutte å håpe, så mange skuffelser en ville spart seg […]. Sånn er altså mennesker på café blitt. Såpass lærte jeg da. En lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø».

Jeg tar forbehold om feil tegnsetting, for det er transkribert fra lydboka, som jeg har lagret på telefonen og hører på nå mens jeg skriver dette. Så klassisk Askildsen. Knallhardt, negativt og samtidig enormt morsomt.

les også

Alf van der Hagen: «Kjell Askildsen. Et liv»

Det er muligens en søkt sammenligning, men jeg tenker ofte på min andre store helt, den amerikanske outlaw country-legenden Townes Van Zandt (1944-1997), når jeg leser Askildsen. Hans produksjon var også svært sparsommelig, og tekstene tidvis dypt misantropiske, men også blendende vakre, samt at det ofte ligger et slør av bakenforliggende, svart humor i verkene hans.

«Litteraturens Townes Van Zandt» eller «låtskrivernes Kjell Askildsen» klinger like fint og ærefullt. Og det er en tung kompliment til dem begge.

Så gratulerer med nittiårsdagen, min store helt. Og takk for alle de fantastiske leseopplevelsene du har gitt, og fortsatt gir, meg og andre beundrere rundt om.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder