SENKINGEN AV «GUSTLOFF»: – Hvorfor har denne tragedien så lenge vært glemt? I dag, 75 år etterpå, kan vi søke noen svar. Foto: DPA FILES

Debatt

En sjøens tragedie

Vi må snakke om alle de barn og uskyldige som lider, uansett hvilken side av en krig de er på.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie Nord Universitet

En kald vinterkveld i januar 1945 ble det tyske passasjerskipet «M.S. Wilhelm Gustloff» senket i Østersjøen av en russisk ubåt. Skipet var på vei fra Gdansk til Kiel med sivile flyktninger og evakuerte tyske tropper fra Østfronten da det ble truffet av tre torpedoer. Det er ikke klart hvor mange mennesker som omkom, men de siste anslagene er på ca. 10 000, de fleste av dem mindreårige. Jeg kan høre skrikene for meg, forestille meg redselen, se for meg mødre som fortvilet kjemper for sine barn.

«Wilhelm Gustloffs» forlis er trolig den største skipskatastrofen i moderne tid. Det var en tragedie av enorme dimensjoner, men samtidig en katastrofe de fleste av oss knapt har hørt om. Den var lenge glemt i offentligheten, ble knapt nevnt i historiebøkene og har nærmest vært utelatt i populærkulturen. Til sammenligning har «Titanic»-ulykken i 1912 fått en helt annen oppmerksomhet, med eget museum og flere bøker og filmer om hendelsen. «Titanics» forlis, der 1500 mennesker omkom, er blitt verdenshistoriens mest kjente skipskatastrofe.

Det finnes altså ingen Hollywood-filmer om senkinga av «Wilhelm Gustloff», ingen romantiserte Leonardo DiCaprio- og Kate Winslet-versjoner, og det til tross for at det kanskje var fem ganger så mange som omkom i den ulykka som etter «Titanics» kollisjon med isfjellet 33 år tidligere.

Hvorfor har denne tragedien så lenge vært glemt? I dag, 75 år etterpå, kan vi søke noen svar.

Hilde Gunn Slottemo Foto: Nord Universitet

les også

Senterpartiets bygdeelitisme

«Wilhelm Gustloff» var opprinnelig et luksuriøst, tysk passasjerskip med plass til 1600 mennesker, bygd for velstående og nazivennlige tyskere, blant annet for feriereiser på norske fjorder. På tampen av andre verdenskrig ble skipet brukt til å frakte flyktninger over Østersjøen: barn, kvinner, gamle og skadde soldater på flukt fra tyskokkuperte områder i Polen. De var stuet sammen i den overfylte båten. Kahytter, trapper, ganger og saler var fulle av mennesker som forsøkte å komme seg unna krigen. Den Røde Hær nærmet seg raskt Gdansk, og mange fryktet å havne i russiske hender.

Det var under denne transporten skipet ble angrepet av en sovjetisk ubåt. De aller fleste passasjerene oppholdt seg under dekk da vannmassene fosset inn fra store hull i skipets skrog. I panikken som oppsto, ble mange av barna om bord trampet i hjel. Bare et meget lite antall kom seg over i redningsbåter – skipet var ikke utrustet for så mange mennesker, og de voksne frøs i hjel i vannet eller druknet. Båten sank hurtig og trakk tusener med seg ned i dypet. Kun 1239 mennesker overlevde katastrofen.

Det sies at det er seierherren som skriver historien, men i dette tilfellet har verken seierherrene eller krigens tapere hatt interesse av å løfte tragedien fram. På alliert side var synet på tyskerne veldig negativt lenge etter krigens slutt. Opprullinga av nazistenes grufulle forbrytelser mot jøder og andre minoritetsgrupper skapte lite rom for sympati med de tyske ofrene, selv ikke de sivile. Tyskerne var fienden, og en vanlig oppfatning var at den tyske befolkningen fortjente sin lidelse. Den skulle straffes og gjøre bot for de nazistiske forbrytelsene som hadde skjedd. «Gustloffs» ofre druknet i de talløse lidelsesfortellingene som kom fram etter krigen – med millioner av ofre for eksempel i konsentrasjonsleirene og i masse-slakt av sivilbefolkningen på Østfronten.

les også

«Titanic»-ulykken liten mot Østersjøens katastrofer

Sovjetunionen var dessuten Vestens allierte, og det var forståelse for at sovjetiske militære styrker brukte harde metoder for å bekjempe Tyskland, selv om det også rammet sivile. Så sent som i 1990 fikk kapteinen på den sovjetiske ubåten som senket «Wilhelm Gustloff» en utmerkelse og ble gjort til krigshelt.

Heller ikke for tyskerne var dette ei historie som var enkel å fortelle. De bar ansvaret for krigen, med den skam- og skyldfølelsen det innebar. En del av de overlevende fikk høre at de aldri måtte nevne forliset, og det fantes derfor få anledninger til å fortelle om eget tap, sorg og fortvilelse. I det gamle Øst-Tyskland var det lenge forbudt å snakke om hendelsen – av hensyn til russerne.

Denne tausheten gjorde det vanskelig å skaffe dokumentasjon om «Wilhelm Gustloffs» forlis. Et samfunns kollektive minner bygger ofte på private minner fra øyenvitner, men det fantes få av dem etter «Gustloffs» forlis. Mange av de overlevende var barn eller gamle som hadde vanskelig for å fortelle. Det bidro til at tragedien sank ned i fortiden.

«M.S. Wilhelm Gustloffs» forlis var altså lenge ei fotnote i historia om Det tredje riket og andre verdenskrig. Tidlig på 2000-tallet endret dette seg, og forliset fikk økt oppmerksomhet. I 2002 ga den tyske nobelprisforfatteren Günter Grass ut romanen «I krabbegang» om hendelsen. Etter hvert kom det også noe forskning, som for eksempel Michael Joseph Ennis’ doktoravhandling fra 2013 om minnekulturen rundt «Gustloff»-tragedien. Det var tilskudd til tyskerens arbeid med å forsone seg med nasjonens kompliserte fortid.

Det bidro til at historien om forliset ikke ble begravd med båten, men at det etter hvert ble enklere å minnes og sørge over de omkomne.

les også

Kommentar: Den tyske samvittighet

les også

Günter Grass er død

Günter Grass’ roman har en norsk parallell i «Rigels øye», det tredje bindet i Roy Jacobsens Barrøy-triologi, som handler om forliset til det tyske fangeskipet Rigel – et av de største skipsforlis i norsk historie. Rigel ble bombet av allierte styrker utenfor Sandnessjøen i november 1944. Over 2500 mennesker omkom i katastrofen, de fleste av dem øst-europeiske krigsfanger. Også denne hendelsen har vært fortiet i offentligheten.

Til forskjell fra Titanics forlis skjedde katastrofen med «Wilhelm Gustloff» i krigstid og var derfor sterkt politisert. Det gjorde det til ei vanskelig hendelse å fortelle om. Historiske fortellinger har et annet forhold til antall døde i krigstid enn i fredstid. Det er særlig tydelig i populærkulturen. Der er det ofte ikke plass for annet enn endimensjonale fortellinger med klare helter og skurker. De blir lett fortalt og gjenfortalt, og dermed blir de folkeeie, slik «Titanics» skjebne er blitt det.

Men virkeligheten er ikke som Hollywood-versjonene. I en krig er det sivilbefolkning som lider, uansett hvem sin side de tilhører. Den menneskelige lidelsen gikk ikke ned i vannets mørke med «Wilhelm Gustloff». Den vedvarte inne i dypet av alle de menneskene som var rammet. På bunnen av Østersjøen er det stille, men nå i ettertid må vi ikke tie.

Vi må snakke om alle de barn og uskyldige som lider, uansett hvilken side av en krig de er på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder