Foto: Mørland, Morten

Dagen som ikke tar slutt

MENINGER

Det kan være tungt å vende tilbake til 22. juli 2011 på film, så lenge den dagen fortsatt ikke er over for altfor mange mennesker.

Publisert: Oppdatert: 06.12.17 08:35

– Jeg kommer ikke til å se den. Det er altfor tidlig, sa Floyd Abrams med et langt blikk ned på anleggstomten Ground Zero hvor tvillingtårnene hadde stått snaut fem år tidligere.

Det var våren 2006, vi var en gjeng norske journalister på studietur til New York og Washington og vi var innvilget audiens hos den legendariske ytringsfrihetsjuristen, som har ført en lang rekke høyt profilerte saker for amerikanske medier med stort hell.

Abrams hadde akkurat rundet 70 da vi var der, han var prominent plassert i et imponerende digert kontor høyt oppe i skyskraperen på søndre Manhattan, og utstrålte hele den «larger than life»-autoriteten som man finner rundt store, selvsikre og litt skremmende amerikanske autoriteter.

Men da han snakket om Paul Greengrass nye film, «United 93», som hadde USA-premiere samme uke, var det noe nesten sårbart over han. Katastrofen hadde skjedd bare kvartaler unna. Han hadde venner, kolleger og forretningsforbindelser som var omkommet og forsvunnet i infernoet.

«United 93» er en sober film om det som skjedde ombord i det en av de fire flyene som ble kapret om morgenen den 11. september 2001. Den er befriende fri for mye av den hyperbole, slagordpregede retorikken som etterfulgte deler av terroraksjonene de første årene, da USA strevet med å gjenvinne selvtilliten.

Den handler om hvordan vanlige mennesker reagerer under ekstremt stress og viser hvordan en gruppe av passasjerene på Uniteds flight 93 den dagen gikk sammen for å prøve å ta seg inn i cockpiten på det kaprede flyet.

«Filmen er dypt berørende og ytterst skremmende. … en intelligent og tvers igjennom forferdelig belysning av viktige sider ved selve terrorens anatomi», skrev VGs Jon Selås ved den norske premieren noen måneder senere.

Så historien burde være i de beste hender når Netflix har hyret Greengrass til å regissere «Norway», bygget på Åsne Seierstads internasjonale suksess «En av oss» om terrorhandlingene i Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Bare valget av Anders Danielsen Lie i rollen som massedrapsmannen viser at det ikke foreligger noen intensjon om å lage et spekulativt actiondrama. Legen og skuespillerens tolkning av plagede, hjemsøkte vestkantgutter i Joachim Triers «Reprise» og «Oslo 31. august», gir håp om at dette faktisk kan bli en god film.

Men jeg ser ut av kontorvinduene i VG, ned på anleggstomten utenfor skallet som står igjen etter Høyblokka. Og jeg tenker som Floyd Abrams: «Er det for tidlig?».

Er vi klar for å se 22. pakket inn som et underholdningstilbud og plassert mellom «The Crown» og «Stranger Things» i gullrekka på Netflix? Orker vi å se unge skuespillere illudere all panikken og frykten virkelige mennesker opplevde? Er vi forberedt på å takle de kunstneriske frihetene, forenklingene og dramaturgiske knepene filmskaperne nødvendigvis må foreta seg, i et land hvor feil med uniformene til skuespillerne i «Kampen om tungtvannet» skapte rasende debatt 70 år etter krigen?

Ikke minst, vil vi orke å se han med navnet jeg fortsatt kvier meg for å skrive, fremstilt så menneskelig overbevisende som det Anders Danielsen Lie er i stand til å levere?

Det er særlig det siste som virker vanskelig. Og det er det som gjør at Greengrass-prosjektet har møtt en helt annen motstand enn de 22-juliprosjektene til henholdsvis regissørparet Sara Johnsen/Paul Sletaune, og Erik Poppe («Kongens nei»). Begge har gjort det klart at massedrapsmannen spiller en helt underordnet rolle i prosjektene. Om han i det hele tatt vises.

I forrige uke var det USA-premiere på den kritikerroste filmen «My Friend Dahmer», om ungdomstiden til mannen bak et av landets mest groteske serie av mishandling og drapsgjerninger. Jeffrey Dahmer var 32 år gammel da han ble dømt for å ha kidnappet, voldtatt, torturert og drept 17 menn, de fleste fra hjemstaten Wisconsin i perioden 1978 til 1991. Etter drapene skjendet han likene og skal også ha spist deler av dem.

Etter at Dahmer selv ble drept i fengsel i 1994, ga barndomsvennen John Backderf ut en tegneserieroman om deres felles ungdomstid på High School, i årene før drapene begynte. «My Friend Dahmer» er en sober, mørk men ikke humørløs historie om en ensom, sosialt dysfunksjonell ung mann som beskytter seg mot mobbing ved å innta en slags bisarr klovnerolle i kameratgjengen. Innimellom gjøres det små frempek mot det som skal komme, men historien slutter før det skjer.

Filmanmeldelsene tyder på at filmen klarer å bevare tonen. Men i hjembyen Milwaukee blir den vanskelig å få sett. Bare en liten kino i utkanten av byen som har spesialisert seg på smale filmer, velger å sette den opp. «Vi føler ikke at det var nødvendig å gjenoppleve denne spesielle tiden i Milwaukees historie», skriver den største kinokjeden i en pressemelding.

Men i tilfellet 22. juli dreier det seg ikke egentlig om å «vende tilbake til». For veldig mange er dagen fortsatt ikke over. Og da er det for tidlig å begynne å gjenskape den.