OM PÅVIRKNINGSKRAFT: - Å fortelle ungdom at «folk er forskjellige og det må vi leve med, just love yourself», er enklere sagt enn gjort, skriver Linnèa Myhre, etter å ha fulgt Debatten på NRK torsdag kveld.
OM PÅVIRKNINGSKRAFT: - Å fortelle ungdom at «folk er forskjellige og det må vi leve med, just love yourself», er enklere sagt enn gjort, skriver Linnèa Myhre, etter å ha fulgt Debatten på NRK torsdag kveld. Foto: Hansen, Frode

Linnéa Myhre om bloggbråket: - La dem få vise seg frem

debatt
Publisert:
MENINGER

Vi var mange som fulgte med på Debatten på NRK torsdag kveld, om bloggere og deres påvirkningskraft.

LINNÈA MYHRE, forfatter og blogger

Det var flere ting som var viktige og interessante i programmet, men en ting som mange hang seg opp i, handlet om påvirkningskraften man som blogger har når man poster bilder av detaljefokusert mat og kropp. Jeg leste gjennom Jodel, og ca 90% kunne ikke FATTE hva som er problematisk med at andre viser fram for eksempel hva de spiser, og kunne ikke brydd seg mindre. Sistnevnte gjør for så vidt ikke jeg heller, men det betyr ikke at jeg ikke lar meg påvirke. Og alt handler om hvordan vi presenterer det, og at det kanskje er noe vi bør lære oss.

For mange er mat en stor del av livet, og elsker å la seg inspirere av andres restaurantbesøk og oppskrifter. Og sånn skal det være. Det som imidlertid kan være uheldig, er når kosthold (og andre ting) blir for konkret, og lett kan kopieres. Når detaljer som mengder og gram blir for tydelige, tilrettelegges det for sammenligning. Som er det vi ser at unge gjør i dag: De sammenligner seg, og definerer seg ut ifra andres vaner. Spiser hun mindre enn meg, trener hun mer? Veier hun mindre, har hun tynnere lår? Mange opplever dette som et press. Først og fremst fra sitt eget indre, men hvordan unngår man at det opprettholdes? Skal alle bare slutte og lese blogger, eller er det noe bloggere kan gjøre for å tilrettelegge?

Når kroppsvekt, antall gram havregryn til frokosten eller tilbakelagte kilometer/ treningsøkter i uken blir nevnt, er det nærmest umulig å ikke sammenligne seg. Særlig som ung og på jakt etter identitet. Noen tar ikke skade av det, mens andre presser det inn i et hode som allerede er fylt av usikkerhet, tall og oppskrifter på drømmekroppen. Hadde vi formulert oss litt annerledes, hadde de kanskje ikke plukket det opp på samme måte. Å bli inspirert til å gjøre kroppen sin godt ved å trene eller spise sunt er vel og bra, men trenger vi å påvirke dem til å føle at de må gjøre det på akkurat samme måte som noen andre?

Kristine Ullebø vil stå på sin rett til å publisere bilder av mat, hva hun har bestilt på restaurant og oppskrifter til gode middager. Samtidig vil hun ikke dele alt hun spiser i løpet av en dag. Og det er her nøkkelen ligger.

For poenget er ikke at man aldri bør dele bilder av mat, restaurantbesøk eller andre ting man smaker på og vil dele med verden. Problemet oppstår når det blir for konkret, og detaljenivået så høyt at man kopiere det: enten med vilje, eller i underbevisstheten.

I øyeblikket Ullebø hadde publisert en dagsmeny, kan vi banne på at noen hadde begynt kopiere det allerede samme dag. Noen hadde kanskje scrollet forbi i ren «hvorfor skal jeg vite dette»-frustrasjon, mens andre hadde studert den av ren nysgjerrighet, og kanskje sammenlignet sitt eget kosthold. Noen hadde ikke kjent særlig på det, mens andre hadde følt seg mindre gode, mindre sunne eller utilstrekkelige. Noen hadde kanskje trodd at de ikke lot seg påvirke, før de et par dager senere står i butikken og kommer på hva Kristine spiste, og dropper det de egentlig hadde tenkt spise, fordi de har lyst å se ut som Kristine.

Det er påvirkning.

Folk er forskjellige. Men å fortelle ungdom at «folk er forskjellige og det må vi leve med, just love yourself», er enklere sagt enn gjort. Hadde det vært så lett, hadde ikke så mange som 85 % av unge jenter følt på kroppspress, eller hatt et anstrengt forhold til mat.

Så vil noen sikkert stille spørsmålet: Ja, men er det greit så lenge jeg legger ut STORE porsjoner, da? Er det det lille vi er så redde for? Og hvorfor kan ikke tynne jenter legge ut bilder av kroppen sin, mens de litt større blir hyllet?

Det er en trend i tiden at de avkledde idealkroppene som blir vist fram får kritikk, mens de som er større og «tør» kle av seg får ros. Noen synes det er så provoserende at de kaller det «romantisering av usunt kosthold og kropp», og at det bør være likt for alle. Og det bør det jo selvsagt være.

Jeg kan godt innrømme at også jeg en gang i blant kan få litt nok når tusen jenter samtidig skal kle av seg og harselere med egen kropp for å få fram et poeng. Men samtidig vet jeg at vi trenger det. Så lenge vi kan huske, har vi sett de tynne idealkroppene bli løftet fram og beundret, mens resten har blitt skjøvet unna og gjemt. Kropp har ikke bare vært kropp, og det har aldri vært likt for alle.

Vi har trodd at bikinikropp er noe som skal være lite, og ikke kan tas bilde av med mindre det ligner idealet. Dette er i forandring, og et større mangfold av andre typer kropper har kommet til syne. Og folk elsker det. Det betyr imdidlertid ikke at alle heller bør se slik ut, og at de med såkalte idealkropper bør føle seg truet.

Folk jubler ikke fordi de heier på usunt kosthold eller helseproblemer, de jubler fordi de får se noe annet. De jubler fordi de er lei av å se poserende og uoppnåelige modellkropper på sponset tur til Mexico i alle kanaler, og vakre bilder av rugsprø med blomster på. Det må være lov å bli fuckings dritlei, og det må være lov å ønske noe sårt tiltrengt velkommen.

For at det skal jevnes ut og balanseres, må det mer enn bare ett bilde til. Det må mer enn én forside på et kvinneblad til, og vi må kanskje stå en stund i en overflod av eksponering av kropper som tidligere har blitt undertrykt.

På samme måte som menn må sitte stille i båten mens kvinnene reiser seg og hever stemmen etter #metoo. Uten at noen skal bli sure fordi det har gått «for langt», og føler at de «nesten ikke kan be noen på kaffe lenger». Ja vel, så har du ikke bare misforstått, men det må du nesten bare tåle også.

Siden alltid har menn hatt makten i sin hule hånd, og da kan man vel for guds skyld ta en liten pause i maktkampen og la noen andre ta litt plass. Det betyr ikke at det i lengden ikke er plass til alle, men gi dem nå litt tid på å prøve jevne ut balansen. Sånt gjøres ikke over natten.

Kvinner har stått på sidelinjen og vært undertrykte altfor lenge, og det samme gjelder den typen kvinnekropp som tidligere ikke har passet med idealet. La dem få vise seg frem: vise at de er like gode som hvem som helst, uten at man trenger gi dem skyldfølelse for å ta plass.

La andre bli inspirert og føle seg mer selvsikre, uten at man skal definere hva som er gode eller dårlige forbilder basert på kroppsvekt.

MAKE SOME ROOM for alle, og ikke føl deg urettferdig behandlet fordi du er tynn og ikke får like positiv og mye oppmerksomhet som tidligere. Forhåpentligvis er vi på vei et sted hvor kropp ikke skal definere oss som mennesker i like stor grad som den har gjort, og da må vi tillate at noen prøver å riste litt i oss.

Å være fornøyd med kroppen sin er dritbra, men skal vi ikke gi andre mulighet til å føle det samme? Hadde det ikke vært rått om vi alle kunne gjøre noen små grep som vi visste virket, så alle kunne ha fått kjent på den følelsen?

Her kan du lese mer om