100 000 fanger på norsk jord

MENINGER

TROMSØ (VG) De talte 100 000 og levde med nød og pinsler, men er nesten ikke omtalt i norsk okkupasjonshistorie. Endelig, etter 60 år, foreligger den fulle historien om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene i Norge.

kommentar
Publisert:

Det er historikeren Marianne Neerland Soleim som i en rykende fersk avhandling har skrevet en innholdsrik studie om denne utrolige delen av norsk krigs- og okkupasjonshistorie.

Sist fredag forsvarte hun sitt arbeid for dr. art.-graden ved Universitetet i Tromsø.

Hjalp fanger

- Ikke hjelp fangene som flykter! Det var advarselen til befolkningen i Molde, Tornes, Gjemnes og Kvernes da to sovjetiske krigsfanger flyktet i oktober 1942 fra en fangeleir i Bud utenfor Molde. Folk som bisto rømlingene, skulle straffes med krigsrett. Ortskommandanten sendte beskrivelser av de to fangene til politimestrene i flere byer i fylket, og de to fangene ble ettersøkt i over en måned, men ble aldri funnet.

Episoden viser både hvordan norsk politi hadde en sentral rolle i å etterspore flyktede sovjetiske fanger, men også at det kunne være mulig for fanger å rømme. I dette tilfellet trolig med hjelp fra norske familier.

Neerland Soleim gir flere eksempler på hvordan nordmenn, til tross for trusler om dødsstraff, bisto fanger ved fluktforsøk og på andre måter. Ja, noen steder ble bare det å opptre medmenneskelig straffet.

Hun forteller om en 17 år gammel gutt fra Os utenfor Bergen som etter å ha hilst på en sovjetisk fange, ble satt i arrest i Bergen kretsfengsel, så sendt til Grini, og til slutt videre til Tyskland hvor han døde. Like fullt fortsatte befolkningen i Os å hjelpe de sovjetiske krigsfangene.

Anga fanger

Mange nordmenn har minner om de tynnkledde fangene som levde under usle forhold i leirer landet over, flest i Nord-Norge. Mange voksne og barn forsøkte å stikke matpakker, litt fisk, litt kjøtt, noe melk til «russefangene», som de ble kalt på folkemunne. Og i mange hjem står små figurer skåret i tre eller tvinnet av ståltråd, som hilsener som takk fra fanger.

Over hele landet, og især i de tre nordligste fylkene, finnes det tallrike historier om hvordan nordmenn hjalp de sovjetiske fangene.

Men Neerland Soleim har også kartlagt angiveri - der nordmenn lot seg friste til å angi rømlinger. Okkupasjonsmakten lokket med dusør, ulike fordeler, en flaske brennevin hvis folk tipset om fanger på flukt. Og noen nordmenn lot seg friste.

Fly, vei og jernbane

Marianne Neerland Soleim har utført den omfattende studien som et oppdrag fra Nord-Norsk Fredssenter i Narvik. Den kartlegger antall, organisering, fangenes livsvilkår i isolerte og kummerlige leirer, forholdet til nordmennene og fangenes repatriering i 1945.

Hun bruker betegnelsen sovjetiske krigsfanger, fordi fangene utgjorde flere nasjonalitetsgrupper. En stor gruppe var av stor-russisk nasjonalitet, men de var også ukrainere, hviterussere, georgiere, tatarer og andre mindre nasjonaliteter. Planen som fangene var del av i Norge, var gigantisk. Adolf Hitler hadde storstilte byggeplaner for det langstrakte Norge. Han ville bygge ut Nordlandsbanen, riksvei 50 (E6), lage tunnelbygg, ha flere flyplasser og befestninger. Ja, Festung Norwegen - Atlanterhavsvollen - ble utbygd gjennom bunkere og kanonstillinger i stort antall. Jugoslaviske og sovjetiske krigsfanger arbeidet seg helseløse på anleggene.

I Hydros ferske 100-årshistorie er det oppgitt at 1500 sovjetiske krigsfanger arbeidet på Hydros anlegg under krigen. På spørsmål om direktør Eivind Reitens avvisning av behovet for unnskyldning, kommenterte Neerland Soleim under disputasen: «En Hydro-sjef burde kunne vise samfunnsansvar.»

Hjemkomsten

Blant de mange funn i arbeidet, er en justering av vår kunnskap om hva som skjedde med de sovjetiske fangene etter hjemkomsten i 1945. De frigitte sovjetiske krigsfangene fikk ikke den hjemkomsten de fortjente etter utarmende år i Norge. Mange forfattere har skildret en hjemkomst som endte med henrettelse eller med fangeleirer i Sibir. Men antallet hjemkomne fanger som ble sendt i leirer, er langt lavere enn antatt, påviser Neerland Soleim.

I mange fylker og kommuner i Norge finnes graver med døde krigsfanger, et minne om en katastrofal østeuropeisk erfaring i vårt land. Bare et fåtall av de sovjetiske døde er registrert med navn på gravene. Det hersker usikkerhet om antallet, men man anslår at omkring 13000 sovjetiske fanger døde på norsk jord. Til sammenligning døde det om lag 10000 nordmenn hjemme og ute under 2. verdenskrig.

Gjennom Marianne Neerland Soleim er vår kunnskap om de 100000 sovjetiske krigsfangene i Norge beriket. Det er å håpe at avhandlingen snarest gjøres tilgjengelig for alle samfunnsinteresserte som bok.