HATOBJEKT? – Frp-nestleder og eks-statsråd Sylvi Listhaug trigger venstre-hatet, mener kronikkforfatteren. Foto: Trond Solberg

Debatt

Hatet mot Sylvi Listhaug

Det er naturlig nok mye fokus på høyreradikalisme og deres hatefulle uttrykk. Litt underlig er fraværet av fokus på venstre-hatet.

Publisert:

PÅL VEIDEN, førsteamanuensis OsloMet

En politiker som trigger dette mer enn noen annen, er Sylvi Listhaug.  Hun møtes ikke bare med motstand, men også med blankt hat. De mange Listhaug-hatere er forskjellige mennesker, som kan deles inn i de følgende kategoriene, vi starter med den milde varianten.

Hatet som gråt. Det er blitt litt på mote: motstanderne er så slemme at vi gråter. Når 4.2 prosent-partiet KRF lammet hele det politiske Norge, var det gråten til den angivelig røde side vi husker: ikke bare tapte de for en ond blå side, men de gråt. Enten så gråt de som barn eller så var de faktisk barn. «Er det brukt for meg?», spurte en av gråterne, og svaret er vel: Ja, så lenge du kan gråte videre mot «de blå» og Listhaug og andre vi ikke kan snakke med. Folk som gråter politisk, fremstår som om de har en rystende god grunn til å være imot noe. Gråterne mot Listhaug føler dypt, men uttrykker seg uklart.

Pål Veiden.

Mer action er det i ytre-venstre hatet. Her befinner man seg i kamp mot fascisme og nazisme, noe det moderne Norge tydeligvis har forbausende mye av. Dette hatet er for mennesker, hvis Norge er kjedelig, så man konstruerer fascistiske bevegelser som må stoppes. Når noen pensjonister demonstrerer fredelig mot FNs mildt sagt uklare og tvilsomme migrasjonsavtale, så hamrer ytre venstre løs: stopp rasistene!  Historiekunnskap har aldri vært ytre venstres sterkeste side, derfor forsyner de seg lett av det meste, og har forståelse for det legitime i å stoppe anti-FN-demonstrantene med vold. Alt er tillatt i kampen mot Listhaug og medsammensvorne. Den som tenker, blir ikke rasende, skrev filosofen Theodor Adorno. Ytre venstre lar Adorno ligge.

Angsthatet er det mest ubehagelige for hateren selv: den snikende mistanken om at av og til kan til og med folk fra FRP ha rett. Og tar nå Listhaug bare feil? Angsthatet er slitsomt for den hatende, for det er sådd litt tvil. Kanskje hjelper det det å samles rundt cafebordet med likesinnede, og kommentere Listhaugs siste Facebook-utspill. Angst-hateren kan fordrive angsten. For en stund i alle fall.

Det vage hatet. Dette er hatet til mange sosionomer og lærere og andre med litt utdanning. De føler sterkt at Listhaug tar maten fra fattige afrikanere og gir i skattelette til rike møbelprodusenter i egen valgkrets. De vet ikke helt hva Listhaug har sagt, men det er ikke så nøye. Ole Paus velsigner dem i toleransens navn ved å sjikanere Listhaug. «Paus får sagt det!,» tenker de vage. De vet ikke riktig hva han sier, men det lyder tungt og moralsk.

Så følger akademikerhatet. Dette kan ta absurde vendinger, som da ledere fra «sosialt arbeid» ved NTNU forlanger at en forsker skal stå skolererett for å ha sagt noen selvfølgeligheter til en nettside som kan tenkes å være pro-Listhaug. De bryter med våre verdier, sa sosionomlederne. Våre verdier er som kjent pluralisme, og da får det være grenser! For pluralisme. For akademikerhaterne er pluralisme ett spesielt standpunkt, ikke mangfold av forskjellige standpunkt. Listhaug tilhører ganske enkelt ikke pluralismen. Enkelte akademikerhatere går så langt at de mener de har faglige grunner til å hate Listhaug. Fordelen for disse haterne er at de ikke blir motsagt av sine egne, for det står skralt til med diskusjonskulturen. Man kan diskutere hvorvidt akademikerhaterne i det hele tatt er akademikere, men hate kan de.

Det kunstneriske hatet er det mest underholdende. Her blomstrer irrasjonalismen. Dette er kunstens verden, la alle krav til logikk fare! Kunstnere kan uten å nøle sjikanere, filme, tegne. Plattheter fra teaterscenen er kunst, må vite.  Publikum ler i kor, skjønt noen synes kanskje det blir litt overtydelig? Av ukjente grunner er regissører, skuespillere og kuratorer politisk ekstra kompetente.  De føler seg frem til de rette standpunkt og Listhaug er det motsatte på alle punkt, så hun må korsfestes, frekk som hun er der hun bærer sitt kors. Black Box-teateret følte seg som kjent berettiget til å snikfilme skurker, dvs. statsråder hvis parti kunstnerne ikke har stemt på. «Det er en del av prosjektet», som det heter. I andre borgerlige sammenhenger ville man kalt det sjikane, men ikke her. Og Listhaug har jo sjikanert milliarder av mennesker ved å antyde at de ikke er velkomne til Norge.

Hun får som fortjent, tenker – eller føler – kunsthaterne, og forbereder neste forestilling der scenen er pyntet med bilder av Hitler og Listhaug. Joda, hatets mange former består.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder