Foto: Tegning: Morten Mørland.

Kommentar

The identity, stupid

Benedict Cumberbatch spiller Brexit-mesterhjernen Dominic Cummings i den nye, og nifse, dramafilmen som folkeavstemningen som nær rev, og river, Storbritannia i filler. Se den.

I det som er en slags kjernescene i den skremmende og nifst underholdende HBO-filmen «Brexit – an Uncivil War», møtes David Camerons kommunikasjonssjef og remain-topp Craig Oliver og den mildt sagt eksentriske Brexit-maestroen Dominic Cummings over en pint.

De er begge utslitte og mildt forskremte etter en sjeldent brutal valgkamp (scenen er som et nikk til det berømte møtet mellom De Niro og Pacino i krim-klassikeren «Heat», og den er fiksjon, møtet fant aldri sted i virkeligheten), som kulminerte i bekmørke med drapet på den unge Labour-politikeren Jo Cox.

Oliver ser bort på sin gamle uvenn Cummings, blikket er hardt, nesten rasende, men også resignert, og ikke uten selvbebreidelse. Han sier, og det best å sitere på engelsk: «I’m worried that we won’t be able to heal. It’s about the soul of our country. This has created a type of politics that is unsophisticated, uncivilised and, worst of all, unkind.»

Og som et avsluttende stikk mot opponenten: «You’re feeding a toxic culture where no one can believe or trust anything.»

les også

Ydmyket May kan reise kjerringa

For Brexit – og la det være klart og tydelig: jeg har aldri vært så skuffet, nesten deprimert, over et valgresultat i hele mitt voksne liv – handlet til slutt om så mye, mye mer enn Storbritannias forhold til EU. Craig Oliver og hans meningsfeller skjønte dette så altfor sent. Det var et opprør, et politisk polykromt up yours til etablissementet. Det handlet om følelser, om nostalgi, og, ikke minst, om identitet. Leave-siden nådde folks hjerter, mens remainerne satset på at fornuften til slutt ville seire.

Cummings’ tungt følelsesladde slagord – «Take Back Control» – var en genistrek, og definerte tidsånden som stadig omslutter oss alle: Murbyggernes hevn over murriverne.

Brexit, og senere Trumps valgseier i USA, var identitetspolitikkens triumf over de valgstrategiske læresetningene fra 90-tallet om økonomiens primat («the economy, stupid»). Økonomiske motiver fantes selvsagt. Ikke minst blant de «oversette» lavinntektsgruppene som, trolig med rette, følte at de ikke hadde noe å miste på å gi hegemoniet en kilevink. I filmen møter vi en av de «glemte» familiene, i et av de «glemte» distriktene, slike som aldri stemmer og som forakter politikere slik andre forakter muggsopp og kjelleredderkopper. Mange av disse var med på å vippe folkeavstemningen i Brexit-tilhengernes favør.

les også

Britisk politi forbereder seg på nordirske brexit-problemer

Noe annet gjaldt blant milliardærene og overklassen, som sjelden har noe å miste, og som i denne saken fant atskillig glede i å kunne påføre politikerklassen et forsmedelig nederlag. Fremstillingen av den mildt sagt eurofobe gladmilliardæren Arron Banks og hans partipolitiske parhest, den gamle aksjemegleren Nigel Farage, nærmer seg parodien – dog med atskillig presisjon, siden det nok er mulig å argumentere for at de begge er temmelig parodiske skikkelser. Også Leave-frontfigurene Boris Johnson og Michael Gove fremstår mer som opportunister enn som overbeviste EU-motstandere – og som representanter for en privilegert elite som først og fremst så på avstemningen som et funny old game.

Men fremfor alt handlet det om «nasjonens sjel» i en uoversiktlig tid der krisene står i kø og gamle sosiale konvensjoner og fellesskap er i forvitring. Uvanlig nok stemte flertallet for det ukjente fremfor det kjente (motsatt av de norske EU-avstemningene, for eksempel), men bare tilsynelatende. For ved å mane frem en forlokkende «oss mot dem»-forestilling (briter mot utlendinger, folket mot eliten) appellerte Cummings og Leave-kampanjen til nostalgiske instinkter som finnes hos oss alle; om det som en gang var, ikke det som skal bli. Ved å endre slagordet fra førsteutkastet «take control» til «take back control», klarte de å vekke nasjonale følelser om gammel imperial stolthet, bortenfor samtidens politiske hestehandleri, kjedelige kompromisser og innforståtte stammespråk.

Det var fiffig utført – det skal de ha, selv om kynismen, løgnene, og de teknologiske nyvinningene (eller for å si det mer direkte: manipulasjonene) kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver. Filmens aller nifseste øyeblikk er når den steinrike data-entreprenøren Robert Mercer dukker opp, og erklærer at dette – altså Leave-kampanjen – «is just the beginning», hvorpå kameraet viser Mercers ideologiske våpendrager Steve Bannon, med ryggen til. Scenen er over på noen få sekunder, og etablerer forbindelseslinjene mellom Brexit og Trump. Det er revolusjon i luften. Gamle eliter skal knuses, og en ny verdensorden står for døren.

les også

Brexit – forbannelse og symptom

Bannon har siden falt i unåde hos både Trump og Mercer, men fortsetter ufortrødent videre på sin høyrerevolusjonære marsj. Overbeviste idealister gir seg som kjent aldri, og selv om Brexit likevel ikke ser ut til å bli det grunnleggende bruddet med den gamle orden som Cummings og hans comrades drømte om, er populismen, uansett farge, i høyeste grad en kraftfull bevegelse, også innad i EU. Med Bannon, et eller annet sted, i skyggene.

Det er selvsagt bekymringsfullt, samtidig som populismen også er et uttrykk for høyst reelle problemer som de liberale demokratiene må finne adekvate løsninger på for å unngå opprør som i verste fall kan føre til at autoritære og illiberale krefter får makten, slik det er en viss tradisjon for i Europa når det virkelig drar seg til. Men kanskje aller mørkest er den giftige, uforsonlige, løgnaktige og undertiden hatske tonen i den politiske samtalen – et fenomen vi dessverre ikke er forskånet for i Norge heller.

Men la det være et slags håp: At politikken som reiser seg fra asken etter vår høyst betente tid er, for å parafrasere Craig Oliver, sofistikert, sivilisert og, viktigst av alt, vennlig. Skjønt, det er krevende å mane frem sin indre optimist etter å ha sett denne filmen. Det er et dystert materiale.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder