Oslo 1970: Biltrafikk i begge retninger på Karl Johan.
Oslo 1970: Biltrafikk i begge retninger på Karl Johan. Foto: Thorberg, Erik

Trafikkrigens siste slag

MENINGER

Miljøpartiet De Grønnes bilfrie Osloprosjekt er litt som Kristelig Folkepartis røykelov. Det skaper motstand og rabalder å tvinge den gjennom, men etterpå ønsker ingen å bytte tilbake til det gamle.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.05.18 12:44

Miljøpartiet De Grønne har landsmøte denne helgen og fyller 30 år til høsten. Men ideene de jobber etter er eldre enn partiet selv. Etter to og et halvt år ved makten i Oslo er partiet i ferd med å runde av en 40 år lang kamp for å drive bilen ut av Oslo sentrum.

For på 1970-tallet lå eksosskodda lå blytung over Oslo. Murbygningene var grå av eksos over hele Grunerløkka, Tøyen, Gamlebyen, Sagene og alle de andre nabolagene som nå er så fulle av kaffebarer og hyggelige utekafeer og svimlende kvadratmeterpriser.

Det var bilkø i begge retninger opp og ned Karl Johan. Over Rådhusplassen. Gjennom Kvadraturen. Rundt Akershus festning. Over hele hele Gamlebyen. Opp hele Trondheimsveien til Sinsen. Det sto biler parkert på Løvebakken foran Stortinget . Det kjørte biler gjennom Folketeaterpassasjen på Youngstorget. Bilen hadde underlagt seg hele sentrum i en by opprinnelig bygget for sporvogner og hestetransport.

Vi som hadde vært barn på 1960-tallet etter at bilrasjoneringen ble opphevet i 1960, var opplært til å se på trafikken som en naturkraft man bare måtte forholde seg til, på linje med snøskredfare, springflo og jordskjelv. Vi ble alle tvangsinnmeldt i Barnas trafikklubb hvor vi lærte sanger om hvordan man skulle bruke refleks, gå på venstre side av veien og generelt passe seg for ikke å bli «påkjørt», eller enda verre: «overkjørt», av biler.:

«Trafikken er farlig, den er ikke snill
Trafikken kan være helt rasende vill
Men gjør du som jeg nå forteller på platen, så kan du gå trygt selv tvers over gaten!», sang vi.

Og så ble vi sendt ut i trafikken.

Ikke alle var like lærenemme. I toppåret 1971 ble 60 personer drept i trafikken i Oslo. I fjor var det tre. Den som drømmer om de gode gamle dager var aldri fotgjenger i Oslo på 1970-tallet.

Utviklingen har ikke skjedd av seg selv. Utover 1960-tallet var det blitt en økt miljøbevissthet i storbyer internasjonalt. Stadig større prosjekterte veiutbygginger tvers gjennom sentrum, vekket mange beboere i indre by. I Oslo var det «Transportanalysen for Osloområdet» fra 1965, med sine famøse ide om en tolvfelts motorvei tvers gjennom Oslo sentrum, som vekket motstanden.

Det skulle skje samtidig som man avviklet bytrikken og ville ha sanert bydeler som Grunerløkka, Rodeløkka, Fredensborg, Grønland, Kampen og Vålerenga.

I 1970 skrev arkitekten Jan Carlsen og dramatikeren Hansmagnus Ystgaard boken «Trafikkrigen», som tok til orde for mer beboervennlige bymiljøer uten biler. Samme året ble «Trafikkaksjonen» startet, en forening til bekjempelse av «massebilismen», som gjennomførte en økende grad av demonstrasjoner mot trafikknutepunkter i Oslo.

Og mens mange av 1970-tallets politiske aktivister ellers var dominert av venstreradikalerne, appellerte forsvaret av bymiljøet til konservative byforsvarere også, som førte til et tverrpolitisk press.

Slik ble ting gradvis bedre. Motorveien ble lagt rundt byen, i stedet for gjennom den. I stedet for å nedlegge trikken ble nettet og vogner oppgradert. Store tunnelprosjekter tok av for mange av utslippene. Det ble bygget en egen t-banering rundt og gjennom Oslo sentrum. Vi fikk gågater og gatetun, og bilen ble gradvis presset ut av sentrum.

Med gulroten har det også fulgt en pisk. Det er blitt vanskeligere å kjøre bil i sentrum. Det er så mange enveiskjøringer, bussbommer og mangel på parkeringsplasser at de fleste prioriterer storhandel på kjøpesentrene utenfor Ring 3.

Men i motsetning til hva de ivrigste bilforsvarerne hvedet, har ikke sentrum dødd ut. Tvert i mot, folkelivet yrer selv på steder hvor du knapt så en fotgjenger tidligere. Selv Alexander Kiellands plass, kjent for sin loslitte anti-sjarme i Lillebjørn Nilsens sang, er nå blitt en pulserende utelivsoase.

Utviklingen har ikke skjedd separert fra resten av verden. I hovedsteder som Paris, London, Berlin og selv Mexico City, er bilen i ferd med å presses ut. Alltid til voldsomme protester i forkant. Men foreløpig har ingen reversert utviklingen når den først har skjedd.

På mange måter er Miljøpartiet De Grønne bare i ferd med å krone verket på en politikk som har foregått i drøyt førti år. Min spådom er at om få år vil ingen helt skjønne hvorfor kroningsseremonien skapte så mye rabalder.

Her kan du lese mer om