Kommentar

Det trauste fremskrittet

Endelig ble også Frp et kjedelig, norsk parti. La oss skåle i eggelikør!

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

«Jeg er en dønn kjedelig politiker.»
(Erna Solberg)
- - -

Etter valget i 2013, og etter at Siv Jensen i ikonisk leppestiftkjole skremte vannet av godtfolk med sitt «Morna Jens»-gaul og tok Frp inn i regjering, ble en nokså snurrig pressekonferanse avholdt i Oslo. På scenen befant Frp-nestleder Ketil Solvik-Olsen og Frp-rådgiver Himanshu Gulati seg, flankert av nå avdøde professor Frank Aarebrot – og alle hamret de inn budskapet med internasjonal presse på tilhørerbenken: Frp er verken høyrepopulistisk eller fremmedfiendtlig, og vil overhodet ikke assosieres med skandinaviske ytre høyre-fenomener som Sverigedemokratene og Dansk Folkeparti.

To dager senere, som for trassig å understreke at oppryddingen i partiet ikke var fullendt, rykket daværende leder i Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde ut og (blant mye annet) ny-omfavnet begrepet «snikislamering». Selv skrev jeg på Facebook: «Etter at Tybring-Gjedde i går flesket til igjen, tar jeg det for gitt at Frp-ledelsen nå parkerer ham for godt.»

Utfallet endte i Dagsnytt 18, og en bøs Tybring-Gjedde, som ikke vil diskutere med VG-folk, fikk snakke lenge og uten motstand om sine politiske overbevisninger. Og vrøvl fra en oppesen journalist om at han burde parkeres ville han definitivt ikke høre noe av.

les også

Frp-talsmann: Blåser i om bønnerop-forbud bryter menneskerettighetene

Året etter gikk han av som leder i Oslo Frp, og siden har han tatt sete på Stortingets bakre benker, og vært like sentral i Frp som det Jan Simonsen var på tampen av sin karriere i partiet. Posisjonen som Frps tydeligste høyrepopulist ble raskt okkupert av den nye partistjernen Sylvi Listhaug, som iallfall på det retoriske planet gjorde en betydelig innsats for å viske ut den påstått bunnløse ravinen mellom Frp og de nevnte partiene i Sverige og Danmark.

I dag er Listhaug ute av regjeringen og bortgjemt på det onde Frp-tunger kaller «Sløvebakken», nærmere bestemt i den nokså ikke-overskriftsskapende helse- og omsorgskomiteen. Rollen som hardliner i innvandringsspørsmålet er overtatt av Jon Engen-Helgheim fra Drammen. Han har i oppkjøringen til helgens Frp-landsmøte kommet med det ene bønneropet etter det andre i håp om en smule oppmerksomhet, men utenom bestyrtelse fra visse venstresidemiljøer har Helgheims stasjonære provokasjoner fremstått som nokså løse slag i luften. Selv hans uhyrlige «jeg bryr meg ikke om menneskerettighetene»-utsagn falt til jorden som en utåndet heliumsballong.

les også

Frp åpner for å gi dobbel stemmerett til hytteeiere som betaler eiendomsskatt

Dette skyldes at Frp anno april 2018 – ved inngangen til årets landsmøte – er et parti helt i tråd med budskapet fra pressekonferansen i 2013. Dagens Fremskrittsparti er ansvarliggjort, traust og passe kjedelig. Populismen er stort sett begrenset til joviale Bård Hoksrud-sprell og besynderlige skatteutspill fra Helge A. Njåstad, mens Siv Jensen styrer Finansdepartementet slik norske politikere styrer Finansdepartmentet: Med fast og trygg hånd, stort sett i tråd med byråkratenes anbefalinger (selv om de nok av og til ymter frempå om en i overkant slepphendt omgang med midlene).

I Frp er Siv Jensen suveren dronning og ubestridt CEO på én gang. Hun har aldri før hatt større makt i fremskrittsrørsla, og har en autoritet som overskrider partigrensene. Hun elsker å ha makt, sier hun, og det vises. I fjor, da Listhaug og hennes trofaste Sancho Panza Espen Teigen tilranet seg oppmerksomhet for den minste leamus, virket Jensen grå og gretten. Nå har hun en politisk pondus som bare statsministeren kan måle seg med. Regjerings-Frp er en suksess, partiet er temmet, og avstanden til den alarmistiske høyrepopulismen i Europa er større enn på lenge. Når Listhaug i dag lar seg sitere på at Jonas Gahr Støre representerer en elite som ikke kjemper for vestlige verdier, føles det nesten litt irrelevant.

les også

VG MENER: Bærekraft og dobbeltrom

For Siv Jensen og hennes fortrolige, samt Frps nokså jordbundne ordførersjikt, vurderer ikke politikk på denne måten. For dem er politikk gi-og-ta, glansløse kompromisser og en kollegial omgangstone når vedtak er fattet. En av Jensens eks-sersjanter, tidligere olje- og energiminister Tord Lien, advarer i et godt timet innlegg i Dagens Næringsliv mot «nasjonalt orienterte partier» og mener «Europas liberale må snakke høyt om verdien av europeisk og global samhandling, slik Ap, Høyre, Frp og Venstre gjorde i forbindelse med Acer-debatten». Slik snakker en Frp-er som befinner seg på en annen klode enn en Listhaug eller en Tybring-Gjedde, som tydelig har uttrykt sin beundring for nasjonalhøyres europeiske ledestjerne, Ungarns selvutnevnt illiberale og autoritære statsminister Viktor Orbán.

Forhåpentligvis er Tybring-Gjeddes fascinasjon for orbanismen et randfenomen i dagens Frp. I Dansk Folkeparti er ledende politikere, som justispolitisk talsmann Peter Kofod Poulsen, mer rett på sak: «Orbán gjør det som en meget stor del av europeiske borgere – deriblant meg selv – ønsker.» Ingen i Frps fremste ledd tenker i slike baner. For Siv Jensen har gjort Frp til et relativt vanlig norsk parti.

Og fremskrittet skal skje med museskritt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder