ENGA: –  I løpet av en Vålerengakamp kan jeg gå igjennom hele følelsesregister mitt. Glede, irritasjon, fortvilelse, håp, spenning og nervøsitet, skriver kulturministeren i denne kronikken.
ENGA: – I løpet av en Vålerengakamp kan jeg gå igjennom hele følelsesregister mitt. Glede, irritasjon, fortvilelse, håp, spenning og nervøsitet, skriver kulturministeren i denne kronikken. Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Derfor heier jeg på Vålerenga!

MENINGER

Fotballen kjenner ingen fylkesgrenser.

debatt
Publisert: Oppdatert: 06.09.18 13:03

TRINE SKEI GRANDE, kulturminister (V)

«Jeg ble forelsket i fotball på samme måte som jeg senere ble forelsket i kvinner: plutselig, uventet, ukritisk og uten en tanke på hvor mye smerte og problemer det skulle bringe med seg.»

Sitatet er fra den britiske forfatteren Nick Hornbys bok «Fever Pitch», og det er dekkende for hva fotball betyr for mange – langt på vei også for meg.

Forrige søndag var regjeringen godt representert på Intility Arena, da Vålerenga møtte, og slo Brann. Jeg hadde følge av både Erna og Siv, og for oss to som representer de minste partiene i regjeringen, men samtidig er valgt av Oslos innbyggere til Stortinget, var det ekstra godt å oppleve at Vålerenga fremstod som storebror i kampen mot statsministerens lag fra Bergen. 

Det vil kanskje overraske mange, men jeg liker å se fotball. Jeg liker å se mitt lag – Vålerenga. Og underveis i kampen sist søndag fikk jeg gjentagende bekreftelser på hvorfor jeg på samme måte som Nick Hornby og tusenvis av andre – er forelsket i denne fantastiske sporten.

I løpet av en Vålerengakamp kan jeg gå igjennom hele følelsesregister mitt. Glede, irritasjon, fortvilelse, håp, spenning og nervøsitet.

Men aller mest handler mitt forhold til fotball og Vålerenga, om tilhørighet og identitet. Noe som er mer og større enn selve sporten. Da jeg flyttet fra Trøndelag til Oslo for snart 25 år siden hadde jeg ikke med meg et Rosenborg-skjerf i flytteeskene. Hovedgrunnen til det er nok først og fremst at jeg manglet den store fotballinteressen i oppveksten. Men i løpet av de første årene jeg bodde i gamlebyen på Oslos beste østkant, fikk jeg oppleve den betydningen Vålerenga har i Oslo, og spesielt i de østlige bydelene. Klubben skaper fellesskap, identitet, samhold og entusiasme i nabolag som har også har sosiale utfordringer og preges av fattigdom. På banen er det nemlig ingen som spør hvem foreldrene dine er eller hvor du kommer fra, så lenge du er villig til å blø for drakta. Eller som det synges i pausene på Vålerenga-kamper: «du speller for flere enn bare deg sjæl, når du er i Enga.»

Fascinasjonen og beundringen for hele Vålerenga fotballklubb, gjorde at jeg ble Vålerenga-supporter. Jeg har fulgt klubben gjennom mange år, sett hvordan Klanen har tatt helt nødvendige oppgjør med rasisme, og hvordan hele klubben har satset på inkludering, holdningsarbeid og fellesskap. Jobbsjansen – et prosjekt som nå er en viktig del av regjeringens integreringsarbeid – startet i Vålerenga i 2006, først for å inkludere unge som stod utenfor arbeidslivet, deretter utvidet til å inkludere kvinner med innvandrerbakgrunn. Jeg har sett hvordan Klanen – godt røslige voksne menn – stiller opp på kamper for jenter 12 år og heier som om det var selve cupfinalen.

Jeg tror vi har mye å lære av fotballen om hvordan vi mennesker skaper, utvikler og endrer vår identitet gjennom livet, og hva fellesskap kan bety. For vel er det tabu å bytte favorittlag, akkurat som det for mange er svært kontroversielt å konvertere fra en religion til en annen. Men det er likevel alltid mulig å velge. For mange er det naturlig å bruke hele livet som supporter av det laget du er oppvokst med, mens for andre, som meg, kommer kjærligheten senere i livet – som et valg, men allikevel plutselig og uventet.

Jeg er en liberal politiker. Jeg jobber hver dag, hver uke og hvert år for å gi folk muligheter til å velge – hvem de vil være, hvem de vil elske, og hvem de vil heie på. Det er nok av folk der ute som vil fortelle deg hvordan du bør leve ditt liv, hvordan du bør opptre for å være del av en gruppe. Og som vil kontrollere at du oppfører deg i tråd med normer og regler du ikke selv har fått være med på å bestemme over.

Som idrettsminister vil jeg derfor si at er jeg er enormt glad for den jobben som alle fotballklubber og idrettsforeninger rundt om i landet gjør. Fordi det er viktig å kunne føle tilhørighet, det er viktig å få være stolt, det er viktig å kunne dele glede og det er viktig med samhold.

Uansett hvor du bor eller kommer fra, velg ditt lag ut i fra hvor du føler deg hjemme. Fordi verken fotball eller kjærlighet har noe som helst med fylkesgrenser å gjøre, men med identitet: Med hvem og hva du vil være.

Det betydde så mye for folka der øst, de elska Vål'enga.
Det knytta dem sammen i livslange bånd. Klubben for alle.

Heia norsk idrett, heia norsk fotball, heia Vålerenga, og heia valgfriheten!

Her kan du lese mer om