IKONISK: Det kjente fotografiet av Giovanni Falcone og Paolo Borsellino henger i, eller ved, mange offentlige bygg i Italia.
IKONISK: Det kjente fotografiet av Giovanni Falcone og Paolo Borsellino henger i, eller ved, mange offentlige bygg i Italia. Foto: YNGVE KVISTAD

Mafiadrapene: Såret som aldri gror

MENINGER

SICILIA (VG) På årsdagen for bombemassakren som drepte mafiajegeren Paolo Borsellino og fem av hans seks livvakter i Palermo, stilles det nærgående spørsmål om hvordan Italias mest bevoktede mann kunne myrdes på åpen gate.

kommentar
Publisert:

Hvem beordret egentlig attentatet i 1992? Hvorfor ble etterforskningen sabotert og ført på villspor?

Men vondest av alt: Hvordan kunne utenforstående i det hele tatt vite om Borsellinos private bevegelser, og at han skulle besøke sin mor akkurat denne dagen?

Noen i den innerste krets må ha forrådt ham, og siden blitt beskyttet av overordnede krefter.

For bare to uker siden la et italiensk dommerpanel (La Corte d’assise di Caltanisetta) frem en rapport på 1800 sider om Borsellino-saken. Ikke bare kalles den «grovt misvisende», men også en av «de verste villedninger i italiensk juridisk historie» som, ifølge dommerne, er «designet for å skjule sammenfallende interesser mellom Cosa nostra og andre maktsentra som ikke tålte Paolo Borsellinos arbeid».

Det som mer enn antydes, er et samrøre mellom mafiaen og italienske myndighetspersoner. To dager før Borsellino ble tatt av dage med en bilbombe plassert utenfor morens leilighet i Via D’Amelio, orienterte han nære medarbeidere om spor i den retning.

Indisiene hadde han ført inn i den røde notatboken han alltid hadde med seg, et analogt arkiv som erstatning for den datamaskinen innenriksministeriet i Roma hadde nektet ham for å kunne effektivisere jakten på Cosa nostra.

Denne boken lå igjen i bilen da Borsellino ble drept, men ble fjernet av noen i politiuniform, ifølge vitner, og har siden vært forsvunnet.

Paolo Borsellino levde med en overhengende dødsdom utstedt av den sicilianske mafiaen, etter at han og kollegaen, Giovanni Falcone, avslørte Cosa nostras organisasjon og fikk nærmere 500 mafioso arrestert og dels sperret inne på livstid. 23. mai 1992 ble Falcone drept da hans umerkede bil, på en ikke-annonsert hjemreise fra Roma , ble blåst i luften av et halvt tonn TNT plassert i en kulvert under riksveien rett utenfor Palermo.

Dommerdrapene for 26 år siden - med 57 dagers mellomrom - er et verkende sår i italiensk bevissthet. Hvorfor klarte ikke staten å sikre dem, når «alle» visste at de to sto øverst på mafiaens dødsliste? Hvordan kunne myndighetene unnlate å gi Paolo Borsellino tilstrekkelig beskyttelse etter attentatet mot Falcone?

I et åpent brev til Italias myndigheter onsdag, i forbindelse med åpningen av en ny høring i Antimafiakommisjonen på Borsallinos dødsdag , 19. juli, ber den drepte dommerens datter om at sannheten nå må på bordet:

Hun stiller 13 konkrete spørsmål om hvordan navngitte personer med tilknytning til farens etterforskning av mafiaforbindelser i italiensk politikk, rettsvesen og politi aldri har måttet svare for seg, men er blitt forfremmet eller omplassert.

26 år etter anslagene mot forhørsdommerne Falcone og Borsellino reises det berettiget tvil om Cosa nostra alene sto bak. At den blodstenkte sicilianske mafiaen gjennomførte selve aksjonene, er ubestridt.

I dag kjenner man sågar navnene til dem som skaffet til veie eksplosivene, hvem som stjal kjøretøyene som ble brukt, hvem som armerte ladningene, hvem som spionerte på målene og som ga signal om å trykke på knappen - og hvem, helt konkret, som detonerte sprengsalvene.

På bakgrunn av informasjon som har kommet frem i andre rettssaker de senere årene, blant annet mot den nå mafiadømte senator Marcello Dell’Utri, medstifter av Berlusconis parti Forza Italia og eks-statsministerens nære rådgiver, er det igangsatt nye undersøkelset av Borsellino-attentatet - en sak som formelt ble erklært oppklart i 2003.

Mafia-bøddelen Gaspare Spatuzza kom imidlertid med opplysninger i 2008 som kun Borsellinos morder kunne vite om. Innrømmelsene gjorde at Vincenzo Scarantino, som allerede hadde sonet 15 år for drapet måtte settes fri.

En nærmere gjennomgang av hans ublide skjebne viste at «tilståelsen» var noe politiet hadde banket ut av ham. Men hadde de gjort det i faktisk tro på at Scarantino var delaktig i attentatet som hadde drept flere av deres kolleger, eller var justismordet et overveid trekk i en større plan for å tilsløre kontakt mellom mafiaen og myndighetene?

Senere skulle det komme frem dokumentasjon på nettopp dette, og i 2012 slo statsadvokaten i Caltanissetta fast at det hadde vært «forhandlinger mellom Cosa nostra og italienske institusjoner» forut for drapet på Borsellino, og at Borsellino selv hadde blitt klar over dette.

Spatuzza kunne også fremlegge detaljer om angivelige møter mellom Dell’Utri, mafiabossen Giuseppe Graviano og Silvio Berlusconi, der Cosa nostra skal ha forpliktet seg til å støtte det nye politiske partiet i bytte mot «visse garantier». Disse påstandene bekreftet informasjon fra en annen tyster, Antonino Giuffrè, om at mafiaens foretrukne parti skulle være Forza Italia etter at samarbeidet med Kristeligdemokratene opphørte da det tradisjonsrike partiet gikk i oppløsning i 1994.

For Dell’Utri ble de nye vitnemålene tungen på vektskålen i en ny rettsprosess, hvor han også trakk med seg Sentatets tidligere president, Nicola Mancino, som var innenriksminister da Borsellino ble drept. Mancino er for øvrig onkel til Joe Mancino, et fremtrende medlem i en av New Yorks såkalte «Fem Familier», Gambino-klanen.

Anklagen om at Nicola Mancino skal ha hatt direkte kontakt med mafiaen er tidligere i år henlagt på grunn av bevisets stilling, men påtalemakten i Palermo mener forsatt at han har løyet under ed og holdt tilbake opplysninger om forhandlinger mellom staten og Cosa nostra. I rettssaken, som ble avsluttet i april, ble to høytstående Carabineri-offiserer funnet skyldig i å ha sabotert etterforskningen i Borsellino-saken og dømt til 12 års fengsel.

En annen politimann, en mafiaboss (Leoluca Bagarella) og en mellommann fikk opp mot 28 års fengselstraff. I dommen fremkommer det også kritikk mot Silvio Berlusconi og en krets rundt ham for å ha forhindret politi og påtalemakt i å oppklare disse sakene.

Berlusconi har ingen rettskraftige mafiadommer mot seg, men den siste prosessen har vært en påminner om hvordan han innførte amnesti for pengevaskere, avkriminaliserte dobbel bokføring og innførte lover som gjorde det vanskelig for dommere å få innsyn i kontobevegelser (som var Falcone/Borsellinos metode for å spore Cosa nostras bakmenn).

Han fikk dessuten innført en egen pensjonsalder for riksadvokaten i mafiasaker, slik at lederen for påtalemakten som hadde overtatt Borsellinos ansvarsområde etter attentatet automatisk ble diskvalifisert fra embetet.

I tillegg tok statsminister Berlusconi en tidlig Trump og holdt pressekonferanser der han kalte anti-mafia dommerne «mentalt forstyrret», at han ikke trodde på italiensk politi og at rettsvesenet ikke var til å stole på.

Nå vet man litt mer om hvem som ikke har vært til å stole på.

Samrøret mellom den italienske høyresiden og mafiaen er historisk betinget og strekker seg helt tilbake til Michele Navarra, Genco Russo og Palermo-ordføreren Don Vito Ciancimino (som var den aller første politiker i Italia som ble dømt for samarbeid med Cosa nostra, så sent som i 1992).

THE GUARDIAN: «Salvini truer antimafia-forfatter»

Dette til dyp og inderlig frustrasjon for det store antall hederlige høyrepolitikere som avskyr partikollegenes lefling med organisert kriminalitet. Flere av disse har tatt til orde for et endelig oppgjør med disse kreftene, og at høyresiden må bli tydeligere i sin avstandtaken mot mafia og korrupsjon.

Det vakte derfor bestyrtelse langt inn i regjeringen torsdag, da innenriksminister Matteo Salvini - sjefen for lov og orden i Italia - og hans gruppe La Lega, som de eneste, unnlot å møte opp til antimafia-markeringen i parlamentet og minneseremonien for Cosa nostras likvidering av Paolo Borsellino.

Her kan du lese mer om