Foto: Roar Hagen.

Skandinavias slitesterke sosialdemokrater

MENINGER

Ryktene om sosialdemokratiets død er som rykter flest – betydelig overdrevne.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.09.18 15:04

Drøye uken før det svenske riksdagsvalget er det opplest og vedtatt så å si overalt at Socialdemokraterna – «sossarna» – går mot et katastrofevalg. På samme måte har Arbeiderpartiet her hjemme nærmest blitt avskrevet som en mosegrodd levning fra fortiden, helt uten adekvate svar på vår tids utfordringer.

Teorien om en «pasokifisering» av det europeiske sosialdemokratiet – basert på det greske sosialdemokratiske partiet Pasoks kollaps etter at finanskrisen nær tok knekken på Hellas – har fått fotfeste blant demagogiske historiefortellere til høyre og venstre. Disse ser nå sitt snitt til å nedkjempe sosialdemokratiet en gang for alle, ikke minst den moderne utgaven – med busemannen Tony Blair i spissen.

De europeiske eksemplene på den sosialdemokratiske krisen er legio. I Frankrike ble de utfordret både fra sentrum og fra venstre og gikk på en historisk smell. I Nederland er de nærmest utradert, og i Italia klarte aldri euro-sosialdemokratiets wonderboy Matteo Renzi å overbevise velgerne om at hans politiske prosjekt var verdt å satse på. I Tyskland snubler SPD – det sosialdemokratiske moderpartiet, stiftet i 1875 – videre i tospann med kansler Merkel etter nok et valgnederlag, mens Labour i det britiske topartisystemet har heng på den særdeles urytmiske høyre-regjeringen, noe som selvsagt bare skulle mangle.

Men i det partipolitisk fragmenterte Skandinavia sier fortsatt hver fjerde velger ja til de sosialdemokratiske partiene. Sammenlignet med etterkrigsårenes totaldominans er det litt skrint, men demonteringen av den omseggripende sosialdemokratiske orden her på nordflanken skjedde for mange år siden, og heldigvis. Liberale demokratier fungerer best når makten sirkulerer mellom ulike miljøer, og ingen vil vel tilbake til en tid der ett parti dominerte på alle samfunnsområder. I dag roper særlig ytre venstre på Einar Gerhardsen, men det er lett å glemme de åpenbart illiberale trekkene ved Gerhardsens «ettpartistat». Ingen vil dit igjen, får vi tro, men det er også lett å glemme hvor dypt det sosialdemokratiske tankegodset festet seg i de skandinaviske landene. Selv om høyresiden – ikke uten grunn – krever et visst medgründerskap i utviklingen av velferdsstaten, har sosialdemokratene fortsatt et solid sakseierskap i arbeids- og velferdspolitikken, selve grunnmuren i den skandinaviske samfunnsmodellen.

Vi er alle sosialdemokrater, som kjent, eller «sosialistiske», som utlendingene for enkelthets skyld kaller de skandinaviske landene. Den merkelappen har så visst ikke forsvunnet med mange års høyrestyre, og med god grunn. For selv om liberalismen har vunnet mark også her nordpå (også i de sosialdemokratiske partiene), er det politisk galimatias å ville barbere velferdsstaten i, la oss si, britisk eller amerikansk retning. Går høyresiden for langt i å være høyreside, står sosialdemokratene klare til innkassere gevinsten. Av og til går potten til partier lenger ut på venstresiden, avhengig av de politiske konjunkturene. Men sosialdemokratiet står likevel relativt støtt. En kollaps lik den vi har sett nedover på kontinentet der sosialdemokratiet aldri slo rot på samme måte, synes helt utenkelig.

I Sverige tyder mye på at statsministeren også etter «skjebnevalget» på søndag heter Stefan Löfven. Den nærmest klisjéaktige sosialdemokraten og eks-fagforeningstoppen styrer mot et historisk dårlig riksdagsvalg, men i et politisk klima der skrekkfortellingene om et Sverige i fullt oppløsning florerer, er det ingen ueffen prestasjon at én av fire velgere sier at de fortsatt vil gi partiet sin stemme. At lekkasjen på tampen av valgkampen synes å gå til Vänsterpartiet er også et tydelig tegn på at svenske velgere knapt ønsker mer høyrepolitikk. Sossarnas lovnad om at Sverige «ska vara ett ledande välfärdsland i världen» resonnerer i befolkningen.

Men i Sverige, mer enn her til lands og enda mer enn i Danmark, der Socialdemokratiet under Mette Frederiksen har lagt seg tungt til høyre (uten at de gjør det skarpere enn sine skandinaviske søsterpartier på målingene), er naturligvis innvandringspolitikken utslagsgivende. Sossarna har forsøkt å kontre med slagordet «Ett starkare samhälle. Ett tryggare Sverige», og Löfvens noe klumsete «Vad fan är det ni håller på med?»-kommentar etter de siste bilbrannene, er uttrykk for en viss realitetsorientering inn mot det som faktisk skjer på bakken i de svenske forstedene. Trygghet er politikkens kjerneoppgave, og Sossarna har til liks med resten av den politiske eliten åpenbart unnlatt å ta vanlige folks bekymringer på alvor. Men samtidig er Sverigedemokraternas vekst knapt unik i skandinavisk forstand, for partiet fyller det samme politiske rommet som Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti har gjort i en årrekke.

Ap baler også med å gi gode sosialdemokratiske svar i innvandrings- og integreringspolitikken. Lederen for partiets mye omtalte migrasjonsutvalg, Masud Gharahkhani, snakker i store bokstaver når han signaliserer behovet for innstramminger og kontroversielle løsninger av typen mottakssentre i Afrika. Da jeg nylig spurte en av partitoppene om Gharahkhani har vært i overkant tydelig i sine uttalelser, svarte vedkommende, med et smil, at «vårt problem har ikke vært for mye tydelighet». Utvalget presenterer sine forslag om en drøy uke. Debatten etterpå blir garantert heftig internt i et splittet parti der ytterpunktene i innvandringsdebatten er representert. De svenske sossarna er også på glid mot en mer bærekraftig politikk på området, selv om Löfven fortsatt insisterer på en effektiv byrdefordelingspolitikk innad i EU, noe selv Frankrikes president Macron virker å ha mistet troen på.

Den røde blokken leder uansett på målingene i alle tre landene nå, selv om det er snakk om små marginer. Og både i Sverige, Danmark og Norge er sosialdemokratene størst. Det kan fort bety at alle de tre landene har sosialdemokratiske statsministere når et nytt tiår står for døren. Selv om konkurransen om velgernes gunst er beintøff, er ryktene om sosialdemokratiets død som rykter flest: Betydelig overdrevne.

Her kan du lese mer om