Engelen i helvetes forgård

MENINGER

Syria er et helvete for menneskene som lever der. En norsk kvinne sørger for helsestell - med sitt eget liv som innsats. På syvende året.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 18.08.18 07:48

Vi kan sette opp systemer, lage regler og bygge byråkratier. Det er uansett alltid menneskene i systemene som avgjør om resultatet blir godt eller dårlig. FN har mange organisasjoner og kontorer rundt om i verden. Noen fungerer bra. Andre er byråkratiske og ineffektive. Mye er modent for reform.

Jordmor og sykepleier Elizabeth Hoff leder FN-kontoret til Verdens Helseorganisasjon i Damaskus, Syria. Før hun kom dit, hadde hun jobbet i land som Afghanistan, Somalia og Rwanda. Ingen har hatt denne typen arbeid i krigssoner lenger enn henne - ingen er i nærheten. Nå har hun vært i jobben i Syria i seks år. I dag er hun på vei for å ta fatt på sitt syvende.

En moderne Mor Theresa

Ett menneske alene kan ikke redde verden. Men det finnes noen mennesker som vier livet sitt til å gjøre verden litt bedre. De modigste hjelper menneskene som lider i møte med ondskapen. Elizabeth Hoff er et av dem. Hun minner meg om en moderne Mor Theresa.

Jeg møtte henne til en lengre samtale denne uken, før hun reiste tilbake til Damaskus. Hun forteller nøkternt om krigens redsler. Om mennesker som lever uten strøm og vann. Om åtte-tiåringer som begynner å tisse på seg om natten.

Hoff er sterk nok til å gå dit andre flykter fra. Hun gråter når barn dør i armene hennes. Hun tror det at tårene kommer, gjør det lettere å takle det hun står oppe i. Kanskje hjelper det også de som er rammet, at en garvet hjelpearbeider som henne tar del i sorgen. De som mister, kan føle seg mindre alene.

Død uten lindring

Elizabeth Hoff sover som regel om natten. Men ikke de gangene hun har vært på besøk på sykehus der barn ligger med brannskader, åpne sår etter amputasjoner, eller andre krigsskader. Der kreftsyke barn ikke får den behandlingen som ellers kunne gjort dem friske. Sykehusene mangler medisiner. Barn får ikke smertelindringen de trenger. Syke barn må møte døden uten den lindringen medisinen kunne ha gitt dem.

Etter slike dager på en barneavdeling tar det lang tid før hun får sove igjen. Men ellers er Elizabeth Hoff sterk.

Hun forteller at hun i møte med representanter for Assad-regimet i Damaskus må være tydelig og klar. Hun må forholde seg til dem, ellers får hun ikke de nødvendige tillatelsene til å reise inn i ulike områder med medisinsk utstyr og mat. Men hun sier hva hun mener om det de gjør, både til dem og til ledere for andre parter i konflikten. Når hun viser militære ledere bilder av skadde barn, har hun opplevd at de begynner å gråte.

Alltid først

Erfaring har lært henne at hun må holde seg strengt til fakta når hun forhandler, og unngå å bli trukket inn i partenes spill. Slik får hun det ofte som hun vil. Hun vet hvem hun skal ringe, og hva hun skal si. Det er ikke tilfeldig at hun har blitt værende i jobben lenger enn noen andre - og mye lenger enn det som regnes som ansvarlig for å klare seg i denne typen omgivelser.

Hoff har bygget opp FN-organisasjonens kontor fra sju til over to hundre mennesker. Hun har fått dem inn i de verste områdene. Hun går alltid først inn, foran sine ansatte, i byer og bydeler som har vært beleiret i årevis. Ved én anledning ble hun nesten sprengt i luften - varelageret der de hadde levert mat og medisiner til eksploderte i det øyeblikket de var på vei ut av bygningen. Andre ganger har hun vært i byer med tett bomberegn, der hun jevnlig har måttet søke tilflukt i bomberom nattestid.

Ikke redd for å dø

Det er klart hun er redd. Men hun er ikke redd for å dø. Det har hun avklart med seg selv. Hennes frykt handler om å bli brannskadet, handikappet, eller kidnappet og torturert. Hun har en bemerkelsesverdig ro over seg når hun snakker om dette. Hun henter styrke i sin gudstro. Den har hun bevart, gjennom alt hun har sett og opplevd.

Elizabeth Hoff er klar: Ondskap finnes. Hvordan kan hun tro på Gud i møte med all denne ondskapen, lurer jeg på. Det gode kommer fra Gud, ondskapen er menneskenes verk, svarer hun.

Ingen vet om det finnes en himmel. Men finnes det en himmel, er det menneskene som kommer dit, ikke systemene. I så fall er jeg sikker på at Vårherre selv, når den tid kommer, vil stå i porten for å ta i mot Elizabeth Hoff, og si: Velkommen. Her skal du finne fred.

Her kan du lese mer om