Kommentar

By og land er som ild og vann

Av Hans Petter Sjøli

Foto: Tegning: Morten Mørland

Byfolk stemmer på liberale og progressive politikere, mens erkekonservative «populister» vinner bygdestemmene. Hvorfor er det slik?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

les også

Biden gjorde rent bord i byene: En utrolig splittelse

Jo da, både tittelen og ingressen er selvsagt ment som en overdrivelse. For folk er forskjellige, både i byen og på landet. Og selv om sentrum-periferi-motsetningen er en helt sentral konfliktlinje også i norsk politisk historie, er nok skillet mindre her enn i de fleste andre land. Ikke minst fordi den mektige arbeiderbevegelsen lenge ledet an i strevet etter å binde landet sammen i en stor og strategisk genial fortelling: By og land, hand i hand.

Det gjensidig avhengige landet, var hovedbudskapet. Sjøen, fjellet, åkrene, industrien, bygdene, småbyene og storbyene – alt inngikk i fortellingen om Norge, og ingen var viktigere enn andre, vi var alle i samme båt, «om vi e konge eller fant», som trønderrockerne i DDE beljet den gangen de soknet til den samme arbeiderbevegelsen (det er mulig de har fortsatt med det, altså, selv om frontmannen har meldt overgang til Høyre).

Motsetningen mellom sentrum og periferi er et sentralt plot i alle nasjonale fortellinger, og den politiske og verdimessige ravinen mellom «åpne» og mangfoldige byer og mer tradisjonelle bygder er et eldgammelt fenomen. Vi orienterer oss alle etter før-dommer og stereotypier, og livet i byen og på bygda er utvilsomt forskjellig, selv om dagene går med til mye av det samme: Kjøre og hente unger på trening og andre aktiviteter, hit og dit, helt til de er voksne og alt stilner.

Man skulle tro at motsetningene mellom det urbane og det rurale ble stadig mindre i takt med velstandsøkningen, den allmenne verdiliberaliseringen og ikke minst de teknologiske nyvinningene. Men det motsatte synes å ha skjedd. Ikke tydeligst i Norge, så langt der i fra, men i store deler av verden definerer nå sentrum-periferi-konfliktlinjen nær sagt all politikk og velgeradferd.

I USA vant Joe Biden i alle storbyene, også i «røde» stater, mens Trump var kongen av distriktene, også i «blå» stater. I Brexit-avstemningen i 2016 var det et klart og tydelig flertall for fortsatt EU-medlemskap i de fleste britiske storbyene, mens flertallet av velgerne i småbyene og bygdene ville ut av unionen. I presidentvalget i Polen tidligere i år, vant den liberale kandidaten Rafał Trzaskowski alle byene og byområdene i vest, mens den dypt konservative president Duda og regjeringspartiet PiS dominerte tungt i de østlige og mer rurale delene av landet, med hovedstaden Warszawa som en liberal øy i øst. I ikke-vestlige land som Tyrkia, Israel, Thailand og Filippinene ser vi de samme trekkene.

Grunnene til at så mange i periferien stemmer på autoritære «populister» er mange og komplekse, og det er tydelige forskjeller fra land til land. Det handler om statsskepsis, religion og tradisjonelle verdier. Det handler også om økonomi og forjævligsering (slik vi har blant annet har sett fra den amerikanske periferien i Thomas Seltzers bejublede «UXA»-serie på NRK), men også om demagoger og eliter som ser seg tjent med å øke polariseringen i samfunnet.

Det har etablert seg en fortelling blant en del eliter og opinionsledere (politikere, avisredaktører, intellektuelle) om at dette i all hovedsak er de liberale by-elitenes skyld. Disse har «sviktet» og «glemt» utkantene, og trukket seg tilbake til kaffebarene (for ikke å si hjemmekontorene) med blikket vendt ut av landet i stedet for innover mot nasjonens hjerteland. For å «forstå» høyrepopulismen, hevdes det, må liberale og progressive krefter i byene løfte blikket, og sette seg mer inn i virkeligheten som råder utover i landet.

I økonomisk forstand er ikke det et urimelig krav. Mange av globaliseringens og «nyliberalismens» tapere befinner seg langt unna storbyene. Det pussige er at mange av disse som krever at vi må «forstå» hvorfor folk stemmer på kandidater som Trump, samtidig advarer mot venstreorientert politikk – altså en type sosialdemokrati som har vært avgjørende for den relative likheten, ikke minst mellom by og bygd, som vi har i Norge.

Men altfor sjelden hører vi dette: At småby- og bygdefolket som utgjør hoveddelen av dem som stemmer på autoritære politikere som Trump, Orban, Erdogan, Kaczynski og Le Pen også har et solid forklaringsproblem. Forsteinede fenomener som rasisme og homofobi – eller ville konspirasjonsteorier for den del – er ikke mer spiselige om de kommer fra «folkedypet» enn fra mer aparte miljøer på ytterste høyre. Slike holdninger skal ikke «forstås», de skal bekjempes.

les også

Trumps forsøk på statskupp

I fjor fortalte «Vårt Lille Land»-redaksjonen i TV 2 historien om da Ap-politikeren Jon Reidar Øyan i voksen alder sto frem som homofil – i et brev stilet til foreldrene på gården i Snillfjord i Trøndelag. Faren Jan hadde flere ganger opp gjennom sønnens oppvekst uttrykt seg i særs negative ordelag om homofile, og sønnen var engstelig for farens reaksjon. Men da faren leste brevet og skjønte at det ikke handlet om at sønnen hadde selvmordstanker, tok han fluksens et oppgjør med egne holdninger. Til kona Mary sa han, på trøndersk-lakonisk vis: «Han er jo bare homofil, da».

Jeg ble ekstremt beveget av denne historien. Fordi faren umiddelbart forsto at han hadde tatt feil. Det var ikke sønnen som måtte tilpasse seg og «forstå» farens holdninger, men omvendt, og det helt ensidig. For noen verdier er faktisk bedre enn andre.

I Norge er vi velsignet med et «mykt» og ansvarlig distriktsparti, som attpåtil er i ferd med å etablere seg i hovedstaden etter at Jan Bøhler etter hvert satte pekefingeren på Senterpartiet da han gikk gjennom partimenyen etter Ap-avgangen. Det kan forhåpentligvis legge en demper på den ganske tåpelige anti-Oslo-retorikken som partileder Vedum har lagt seg til de siste årene, og som har bidratt til å gi ham vind i seilene. Sps fremgang skyldes nok aller mest at den borgerlige regjeringen i viktige signalsaker har vist svak forståelse for distriktenes særskilte utfordringer, men heller ikke vi i Norge er upåvirket av den global-politiske tidsånden.

Det er ingen grunn til å betvile ektheten i Vedums uttalte ambisjon om å reetablere fortellingen om det gjensidig avhengige landet – by og land, hand i hand. Men man samler ikke landet ved å la klisjétunge nidviser om byenes påstått folkefjerne eliter gå på repeat. Tvert i mot. Det kan føre til enda mer polarisering, uforsonlighet og mistenksomhet, slik vi altså ser i store deler av verden nå.

For selv om den norske politiske kulturen både er mer mangfoldig og mer konsensusorientert enn de binære systemene i store land som USA, er det ingen selvfølge at vi vil styre klar av hengemyra der by og land ikke lenger går hand i hand, men blir som ild og vann.

Det bør polariseringskreftene i både by og bygd ta på det største alvor.

Les også

  1. Slik vil de lappe sammen et splittet USA

    WASHINGTON D.C. (VG) USA er mer polarisert enn på lenge, men «englene» i organisasjonen Braver Angels vil samle de røde…

Mer om

  1. Joe Biden
  2. USA
  3. Globalisering
  4. Thomas Seltzer
  5. Økonomi

Flere artikler

  1. Flukten fra kontorene

  2. Sykkelveier truer ikke bygda

  3. Svart kull og hvitt raseri

  4. Her kan valget bli avgjort: – Mange fra min generasjon flytter tilbake

  5. Sps nye bastion

Fra andre aviser

  1. «Distriktsopprøret er blitt både karikert og forvrengt»

    Aftenposten
  2. Republikanere og demokrater misliker hverandre mer enn før. Nå bosetter de seg også langt fra hverandre.

    Bergens Tidende
  3. Polariseringen i USA: – Mange amerikanere snakker nå kun med folk de er enige med

    Aftenposten
  4. Et kritisk svar til Terje Tvedt: Nei, USA kan ikke friskmeldes

    Aftenposten
  5. Det er til kunsten og kulturen vi må se for bedre å forstå USA

    Aftenposten
  6. Hvor uenige kan velgerne være?

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no