AVSLØRT: Det berømte bildet av Arne Treholdt og KGB-general Titov, tatt i Wien. – Treholt tjente to herrer, KGB og Iraks etterretningstjeneste, skriver kronikkforfatteren.
AVSLØRT: Det berømte bildet av Arne Treholdt og KGB-general Titov, tatt i Wien. – Treholt tjente to herrer, KGB og Iraks etterretningstjeneste, skriver kronikkforfatteren. Foto: Politiet , NTB scanpix

«Det som ikke knekker deg, det herder deg»

MENINGER

Beskyldningene om bevisfusk har vært en stor belastning. Det begynte med søvnløshet og fortsatte med grublerier om hvordan dette ville påvirke familien. Jeg kom så langt at jeg var nær ved å gjøre noe dumt, skriver den tidligere Treholt-etterforskeren Leif Hansen.

Publisert: Oppdatert: 20.02.16 13:11

LEIF HANSEN, pensjonert politiavdelingssjef

Nå som Treholtsaken igjen er aktuell, har jeg behov for å sette et par ting på plass.

Det mye omtalte pengebeviset blir gjort til en hovedsak. Dette er feil. Arne Treholt ble dømt for spionasje etter mer enn 17 års arbeid fra POTs side. Takket være utrolig dyktig spaningsarbeid og flyt av informasjon mellom NATO-land, kunne Treholt pågripes i 1984.

Pengebeviset bidro kanskje til domstolens vurdering av Treholts verdi som spion. Hadde Treholt kunnet sannsynliggjøre at pengene var fra andre kilder enn KGB, hadde ikke pengene hatt noen betydning. Men som eksempel på hvordan han forsøkte å forklare pengenes tilstedeværelse kan det nevnes at da han under avhør ble forelagt at politiet ved den ene ransakingen hadde funnet 30.000 amerikanske dollar i hans dokumentkoffert, sa han: «Jo, han hadde ved en anledning hatt 26.-27. 000 US dollars i kofferten». Det var da naturlig at politiet spurte hvor disse pengene stammet fra. «Jo, de hadde han vunnet på et navngitt kasino i Wien.» Haken ved dette var at ved dette kasinoet måtte man legitimere seg for å kunne spille, og spillernes navn ble ført inn i en bok. Treholts navn var ikke å finne i denne boka.

Så ble det stille om pengene, helt fram til januar 1986. Da tryllet magikeren, Treholts forsvarer Arne Haugestad, fram en sensasjonell forklaring: «Jo, pengene hadde vært i kofferten, men det var politiet som hadde lagt dem der.»

Tjente Russland og Irak

Hovedformålet med de ransakingene som ble gjort i Treholts leilighet i Oslo var å finne Treholts 7.sans for å finne notater om det eller de neste møtene han skulle ha med KGB. Da visste politiet fra FBIs ransakinger i New York at denne inneholdt opplysninger om framtidige møter. Ved ransakingene i Oslo ble den 7. sansen funnet og avfotografert, og det ble funnet opplysninger om framtidige møter. Dette satte POT i stand til å ligge i forkant av hendelsene, i stedet for å spane på Treholt og på den måten ligge i etterkant.

Pengene som ble funnet ble sett på som en bonus som ga grunnlag for spørsmål til Treholt. Jeg vil gjerne påpeke at kollegaen og jeg som gjennomførte ransakingene aldri har gitt uttrykk for noen mening om hvor pengene stammet fra, vi har bare dokumentert og rapportert om hva vi fant.

Notatene fra Treholts 7. sans gjorde at POT var på plass i Helsinki og Wien da Treholt møtte sin oppdragsgiver fra KGB. I Helsinki var det vanskelig å spane der møtet skulle finne sted, så derfor ble det bygget en barnevogn med innebygget kamera. Et ungt spanerpar trillet vogna rundt i parken, siktet inn barnevogna og fikk bilder av Treholt og oberst Titov fra KGB sammen.

Ved møtet i Wien sendte POT ned et spaningslag i god tid før møtet, slik at spanerne kunne gjøre seg kjent i området, leie biler og finne steder å observere fra. Til dette møtet brakte Treholt med seg en stor konvolutt som Titov senere overtok.

Treholt tjente to herrer: KGB og Iraks etterretningstjeneste. Treholt hadde kontakt med en Rahdi Mohammad som på det tidspunktet var ved Iraks ambassade i Athen. Den samme Mohammad var tidligere utvist fra Sverige grunnet flyktningspionasje. Irak skal ha fått opplysninger om Norges syn på konflikten i Midt-Østen og om hvordan den da pågående krigen mellom Iran og Irak kunne bringes til opphør.

Etter hva vi vet om hvilke pengesummer man mener Treholt mottok i løpet at 1983, så lander vi på 79.000 dollar. Hvis vi bruker er vekslingskurs på 7, blir dette ca. 550.000 NOK. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1983 på 103.700 kroner i året. Det vil si at Treholt innkasserte mer enn fem ganger gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn. Skattefritt, og i tillegg til lønnen han fikk fra utenriksdepartementet.

Les også: Astrid Meland – Han satte oss alle i fare

Massesuggesjon

Beskyldningene om bevisfusk hørte vi først om i januar 1986. Vi hørte det på radioen i bilen på vei til Gøteborg, hvor vi skulle ta en båt til England. Reisen hadde vært planlagt et halvt års tid, men i media ble det fremstilt som om jeg hadde rømt til utlandet på grunn av påstandene om bevisfusk.

I tiden etterpå inntok store deler av media rollen som ukritisk talerør for Treholt og hans tilhengere. Vi hadde taushetsplikt og hadde ingen mulighet til å forsvare oss. Det faktum at vi hadde taushetsplikt burde kanskje manet til noe forsiktighet.

Jeg husker en TV-debatt hvor både en jussprofessor, en høyesterettsdommer, representanter fra det politiske Norge, Treholts «venner» og media var godt representert. Diskusjonen gikk som om disse beskyldningene om bevisfusk var beviste fakta. Det var både rart og skremmende å være vitne til en form for massesuggesjon. Kun to av debattdeltakerne holdt tunga rett i munnen og holdt seg til fakta. Det var Hanne Skartveit fra VG og Halvor Elvik fra Dagbladet.

Senere er det Aftenposten som har gått lengst i heksejakten på oss, og for meg er Aftenpostens image som en seriøs avis borte.

Heksejakt

Det var spesielt at en stortingsrepresentant fra samme parti som Treholt gikk rundt i Stortinget og samlet underskrifter på en petisjon om benådning av Treholt, og tidligere statsråd Hallvard Bakke burde kanskje ha konferert med Treholt før han skrev i avisen at Treholt ikke var spion. Treholt har tilstått å ha levert graderte opplysninger til KGB, og loven sier at dette er spionasje.

Treholt ble benådet av en Arbeiderparti-regjering i 1992. Grunnen var Treholts dårlige helse. Så vidt vites har han flere ganger senere deltatt i maratonløp, så helsen var visst ikke så dårlig likevel. Ordtaket om at «Fanden sørger for sine» ser ut til å gjelde også i dag.

Heksejakten på oss førte til at vi fikk mange telefonoppringninger uten at det ble sagt noe i telefonen, og det verste var at vi fikk trusler. På SMS fikk vi beskjed om at vi var uønsket i verden, og ble anbefalt å ta en «Tore Tønne-løsning». Jeg fikk i brevs form trusler om ildspåsettelse, og det framgikk klart av brevet at vedkommende visste hvor vi bodde.

Begge forhold ble meldt til politiet, men vi fikk ingen særbehandling, og sakene er sannsynligvis henlagt.

Les også: Den store Treholt-bløffen

Stor belastning

Beskyldningene om bevisfusk har vært en stor belastning for meg. Det begynte med søvnløshet og fortsatte med grublerier om hvordan dette ville påvirke familien. Jeg kom så langt at jeg var nær ved å gjøre noe dumt. Heldigvis traff jeg et menneske som uten å vite det stakk hull på den bobla jeg befant meg i, og det berget meg. Dette skjedde flere år før den famøse boka til Malthe-Sørenssen kom ut i 2010.

Det er verdt å merke seg at i disse 24 årene fra beskyldningene først ble framsatt og fram til boken kom ut i 2010, var det bare den da pensjonerte Overvåkingssjefen Gunnar Haarstad som flere ganger ringte og spurte om hvordan vi levde med disse beskyldningene hengende over oss. Ingen senere sjefer fram til bokutgivelsen brydde seg. Da boken kom var Janne Kristiansen PST-sjef. Hun kalte oss og våre ektefeller inn til lunsj, og sa: «Jeg forstår at dette må være et helvete for dere. Om tjenesten kan hjelpe dere på noen måte, så står hele apparatet til disposisjon.»

Nå var det ikke mye noen kunne gjøre, men bare vissheten om at noen brydde seg, betydde mye.

Nå skal det i anstendighetens navn sies at jeg nok har mye av skylden selv for at jeg ikke fikk noen støtte. Jeg nevnte aldri hvor tungt dette var å bære. Jeg vet ikke hva som tok mest på. Var det beskyldningene, var det det at taushetsplikten gjorde at vi ikke kunne forsvare oss, eller var det det å late som om dette ikke gikk inn på meg? Sannsynligvis en blanding av alt dette.

Jeg har vært åpen om at jeg oppsøkte psykolog. Dette var flere år etter at jeg møtte veggen. Psykologen har ikke reparert noe, men har hjulpet meg med å forstå hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Min medisin har vært en kone som har holdt godt rundt meg og gjort meg hel igjen. I dag tror jeg at jeg er en mykere mann enn før dette hendte, men samtidig har jeg fått en annen styrke. «Det som ikke knekker deg, det herder deg».

I dag er jeg sterk.

Den siste tidens avsløringer om Malthe-Sørenssen styrker min tro på at det aldri har vært noen kilde fra PST. Da det ble kjent at forlagsdirektøren for forlaget som ga ut boka i 2010 vurderte å komme ut med navnet på den angivelige kilden fra PST, sa jeg til min kone; «Merk mine ord, det neste vi får høre er at av hensyn til familie og andre pårørende, så velger de å ikke komme med navnet.» Pussig nok, det ble akkurat det forlagsdirektøren sa.

Når jeg nå skriver dette ber jeg om at publikum ikke skal tro blindt på meg, ei heller på Treholt og hans forsvarer. Både dokumenter og lydbånd fra saken er tilgjengelige. Publikum kan selv lese og lytte, og selv gjøre seg opp en mening om hvem og hva Treholt er – og hva han har gjort.

Les også: PST om avsløringene: Setter tidligere påstander i et annet lys

Her kan du lese mer om