INNBILT? – Rasisme spilte en nokså sentral rolle da Trump ble valgt, gjennom en bred forekomst av fordommer og uvilje mot medmennesker med en annen bakgrunn. Dette er en type rasisme som Kjetil Rolness ikke er villig til å erkjenne, skriver Rune Berglund Steen.
INNBILT? – Rasisme spilte en nokså sentral rolle da Trump ble valgt, gjennom en bred forekomst av fordommer og uvilje mot medmennesker med en annen bakgrunn. Dette er en type rasisme som Kjetil Rolness ikke er villig til å erkjenne, skriver Rune Berglund Steen. Foto: Fredrik Varfjell NTB scanpix

Rolness’ rasisme-rariteter

debatt
Publisert:
MENINGER

Dagen etter innsettelsen av Donald Trump som USAs 45. president, bruker Kjetil Rolness anledningen til å argumentere for at rasisme stort sett bare er noe folk innbiller seg.

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter

Når folk med mørk hud forklarer hvordan de opplever stadig å bli møtt som «de andre», som fremmede som ikke helt hører hjemme i Norge, setter Rolness dette på kontoen for «vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia», intet mindre.

Rolness ikke bare insisterer på sin rett til ikke å forstå og ikke å respektere - han er ute etter å nedsable stemmer som setter ord på denne opplevelsen. For ham er de latterlige, og derfor fortjener de å latterliggjøres. På toppen av dette, etter å ha servert en så solid dose med trist menneskelig avstand, anklager han sine motdebattanter for å «skape raseskiller».

Les: Kjetil Rolness: Rasisme her, der og overalt

Underlig timing

Rolness har en egen sans for timing. På femårsdagen for terrorangrepene 22. juli publiserte han et forsvar for en tegner som er mest kjent for å ha framstilt Utøya-overlevende Ali Esbati som ape. Rolness brukte til og med Jens Stoltenbergs berømte ord om «mer demokrati, mer åpenhet» som et argument for Thomas Knarviks islamofobe og rasistiske bilder.

Ja, 22. juli burde virkelig brukes som et argument for flere fordommer og mer hat. Rolness siterte selvsagt ikke de andre ordene Stoltenberg brukte den gang: «Mer humanitet.»

Og nå, dagen etter at en etter mitt syn rasist inntok verdens mektigste embete, skriver Rolness en lang kronikk som i all hovedsak munner ut i at rasisme ikke er et vesentlig problem i vår tid. Det er først og fremst de som beklager seg over rasisme som skaper rasismen. Det er bare den aller groveste, mest eklatante rasismen vi bør snakke om - den som er så tydelig at den til og med stikker Rolness i øynene - og ikke de bredere holdningene som kan få en person som Trump valgt til president, eller rydde veien til makten for en Marine Le Pen eller en Geert Wilders.

Rolness bruker den sjikanøse tegningen av Esbati nærmest som en mal for hva som åpenbart ikke er rasistisk. Det Rolness aldri ser ut til å ha forstått, er kjernen i tegningen, nemlig kunstnerens fryd over å framstille en antirasist med rasistiske virkemidler. Derimot har Rolness forstått at framstillingen av Haddy N’jie og Trond Giskes datter som apekatt er rasistisk. Men hvis datteren skulle vokse opp til å bli antirasist, og beklage seg litt mer over rasisme enn elitens middelaldrende hvite menn synes er ok (herregud, litt må hun tåle, vi har jo stort sett vært greie mot henne), så er det nok fritt fram for apekatt-collagene igjen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Utålelig

Det ene Rolness trekker fram som et eksempel på hva han faktisk mener er rasisme, er overtydelig: en primitiv, rasistisk utskjelling av Oslo-byråd Lan Nguyen Berg. Selv dette eksempelet tar han imidlertid primært fram for å understreke hvor sjelden slik sjikane er. Rolness har heldigvis rett i at de færreste av oss vil framstille en kvinnelig politiker av utenlandsk opprinnelse på dette viset.

Det han samtidig ignorerer, er at politikere med utenlandsk opprinnelse likevel kan ha innboksene fylt opp med slik hets. For dem av oss som følger med på slikt, er det heller ingen tvil om at det har blitt mer rasistisk sjikane de siste få årene.

Det er derfor noen av oss tar dette opp som et problem - fordi sjikanen og truslene er en utålelig del av tilværelsen for en del mennesker.

Rolness viser deretter at han ikke evner å gjenkjenne noe så glorete som rasisme av godt, gammelt 80-tallsmerke. Da en lokalpolitiker i Frp en tid tilbake framstilte en muslimsk konemishandler («banke på kona, ja, da blir ho enkel å ha») i «blackface», var det så gruppen Banana Airlines nesten framsto som sofistikerte. For Rolness er dette imidlertid et eksempel på noe det bare er tåpelig å kalle rasisme. Ja, den som påstår at dette er rasisme, er deretter nærmest å betrakte som diskvalifisert til å mene noe om temaet.

Les også: Nina Bahar: Subtil hverdagsrasisme

Egentlig burde dette ha vært et egnet eksempel til å opplyse Rolness, siden det er et nokså tydelig tilfelle av hvordan islamofobi og hudfarge-rasisme løper sammen. Lokalpolitikeren hadde altså malt seg selv svart i ansiktet, i likhet med gamle dagers såkalte minstrel-shows, hvor hvite amerikanere gjorde narr av afro-amerikanere. I stedet blir det for Rolness bare enda et eksempel på hvordan de politisk korrekte ser rasisme overalt, selv der hvor det bare er uskyldig moro blant hvite folk om hvor håpløse disse mørkhudede muslimene er.

Det er soleklart at når man legger terskelen så høyt for hva som skal regnes som rasisme, ja, da blir det ikke mye rasisme igjen i samfunnet.

Rolness sveiper også innom begrepet «islamisering». Det han ikke later til å forstå er hvordan rasisme faktisk blir farlig. Det er nettopp når rasismen blir generaliserende, og gjerne når den får konspiratoriske elementer, at rasismen blir mer enn stygge enkelttilfeller.

Les også: – Når er vi norske nok?

Skrekkvisjoner

Islamisering er nettopp et slikt begrep som plasserer et lands minoritet i førerrollen som en trussel mot landet som sådan. Det er her timingen blir så god, når Rolness trekker fram dette begrepet dagen etter at en president som har gjort det klart at han nettopp oppfatter muslimer som en trussel, inntok Det ovale kontoret. Trump har igjen gjort det klart at han ikke ønsker folk fra Syria og en del andre muslimske land inn i USA.

Rolness er også innom min kritikk av den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman «Underkastelse», i enda et tilfelle av påfallende timing. Boken handler om hvordan en islamist overtar presidentvervet i Frankrike etter å ha beseiret Marine Le Pen. Det eneste vi kan si nokså sikkert nå - og det kunne vi vel strengt tatt også da boka kom ut for to år siden - er at ingen islamist kommer til å stanse Le Pens mulige vei inn i Elysée-palasset i år.

Tvert om er romanen basert på den typen skrekkvisjoner om farlige muslimer som kan bidra til å bane vei for henne. Det som igjen gjør Rolness’ timing så spesiell, er selvsagt igjen at Trump mindre enn et døgn før kronikken sto på trykk, hadde sverget sin ed på Lincolns Bibel etter å ha vunnet en valgkamp ikke minst på noen bredsider mot de skumle muslimene. Hvor blind er Rolness egentlig for de større kontekstene?

For noen amerikanske velgere er det utvilsomt riktig å si at rasismen hjalp Trump til å bli valgt. For andre velgere vil det heller være slik at rasismen ikke var nok til å skremme dem unna.

Uansett spilte rasismen sin nokså sentrale rolle, og åpenbart en rasisme av den type Rolness ikke er villig til å erkjenne, nemlig bredere forekomster av fordommer og uvilje mot medmennesker med en annen bakgrunn. De fleste er stadig overrasket over at dette kunne finne sted i USA, et land som normalt har hatt en offentlighet som slår tydelig ned på rasisme.

Dagen da folk samlet seg verden over i massiv protest mot Trumps kvinnehat og rasisme, ville ha vært en god anledning til å reflektere over dette. Rolness valgte en annen vei.

Her kan du lese mer om