UOVERSIKTLIG: Flere palestinske nabolag rundt Jerusalem er blokkert med veisperringer og sementblokker, som her ved inngangen til Isawiyya. – Det vanskelig å forstå hva denne siste runden med terrorangrep egentlig dreier seg om, skriver kronikkforfatteren.

UOVERSIKTLIG: Flere palestinske nabolag rundt Jerusalem er blokkert med veisperringer og sementblokker, som her ved inngangen til Isawiyya. – Det vanskelig å forstå hva denne siste runden med terrorangrep egentlig dreier seg om, skriver kronikkforfatteren. Foto: Harald Henden , VG

Debatt

Å miste Palestina

Den siste måneds terrorisme utgjør ikke en ny oppsving i palestinsk opposisjon mot Israel, men er et rop om at den gjennomgripende palestinske oppfatningen at motstands-bevegelsen ikke har ført frem.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

HAVIV RETTIG GUR, senioranalytiker i Times of Israel.

Selv etter fire uker med vold, selv etter all knivstikking og protester og begravelser og uttalelser, er det vanskelig å forstå hva denne siste runden med terrorangrep egentlig dreier seg om

Det er ingen mangel på forklaringer, selvfølgelig, men de sier gjerne mer om den som forklarer, enn fenomenet de forsøker å gjøre rede for.

Mange forståsegpåere som sympatiserer med palestinernes sak fremholder at drapene er et resultat av økonomisk eller politisk «frustrasjon» – et synspunkt angripere selv, sammen med deres mest ivrige støttespillere i palestinsk politikk, synes å motsi når de insisterer de motiveres av hengivenhet til Gud, islam eller visjonen om en forløst Palestina.

De som sympatiserer med israelerne legger skylden på palestinsk «fanatisme» og fremholder angripernes egen retorikk som bevis. Men denne retorikken forklarer ikke nettopp dette utbruddet, siden det ikke markerer noen endring fra det som kom før det. Den nordlige grupperingen av den islamske bevegelsen i Israel har i flere tiår advart om at jødene prøver å «stjele» Al-Aksa. Palestinernes president Mahmoud Abbas har i årevis berømmet «martyrer» – blant dem drapsmenn av israelske skolebarn – til israelernes forferdelse og alle andres likegyldighet.

Verken «fanatisme» – og begrepet i seg selv er en dom, ikke en beskrivelse – eller «frustrasjon» fanger opp betydningen av angrepene i den kulturelle og politiske kontekst der de har sitt opphav og der de kommer til utrykk, nemlig i den palestinske kollektive bevissthet.

LES: Netanyahu heller bensin på bålet

Den uteblitte intifadaen

Haviv Rettig Gur. Foto: ,

Den første intifadaen, som begynte i 1987, var en oppriktig bevegelse med støtte i bredden av det palestinske samfunnet. Formålet var følgelig både mer ubestemmelig og mer autentisk enn noen strategi som ble vedtatt senere, og den hadde kraft nok til å føre til grunnleggende holdningsendring blant mange israelere til palestinernes moralske utfordring til den jødiske staten.

Den andre intifadaen i 2000, med sin klare og ofte uttalte strategi, nemlig å skape nok smerte og frykt blant israelerne til at de ville forlate landet – var ikke født på grasroten, men hadde i det minste fordel av at palestinske eliter tilsynelatende sluttet seg til den.

Denne siste bølgen med terrorisme har støtte hverken blant folket eller elitene.

Faktisk er noe av det mest påfallende i knivstikkingene og protestene som så har dominert overskriftene de siste ukene at nettopp så få palestinere deltar i dem: et par hundre, og i øyeblikk med dramatiske mobilisering, altså de sporadiske «dager av raseri» erklært av arabiske ledere, kanskje et par tusen.

Denne slette oppslutning er noe TV-nyhetene eller virale internett-videoer ikke makter å formidle. Matematikken er likevel ikke til å benekte: det palestinske folk er ikke i åpent opprør mot israelerne. De holder seg hjemme. I mellomtiden gir eliten retorisk støtte til «martyrene». PAs retoriske støtte kan riktignok være rabiat, ved å åpent feire at barn knivstikkes eller fremme blodanklager i sine offisielle media, men myndighetene opptrer samtidig besluttsomt på bakken for å hindre og avverge angrepene mot israelerne, og de argumenterer undertiden også mot slike angrep.

Det ligger et dypere budskap i at hverken folket eller elitene deltar i disse kampene, og også i de stille og desperate forsøk på å få slutt på volden, men å samtidig ønsket om å legitimere den. Disse ungdommene – for gjennomsnittsalderen på dem er rundt 20 – som dreper israelere og ofte dør umiddelbart i forsøket, hylles som martyrer, ikke fordi palestinerne mener at deres død har betydning, men fordi det er for smertefullt å innrømme offentlig at de ikke har det. I at de nekter å anerkjenne palestinske myndigheter utenfor deres egne online-nettverk, i at de appellerer til hverandre og religion i stedet for å henvise til det palestinske heltegalleriet som gir sine navn til de etablerte væpnede gruppene, ligger det en lidenskapelig appell til eget samfunn om å gjenreise en visjon som i stor grad er forlatt.

De motsetter seg mer enn den israelske okkupasjonen (for øyeblikket beskriver vi terroristenes oppfatning, for de fleste israelere mener at okkupasjonen vedvarer på grunn av volden og ikke omvendt). De bekjemper også den tiltagende palestinske erkjennelsen om at deres nasjonalbevegelse mangler svar; at den mangler en narrativ og en politisk visjon som viser veien til en bedre fremtid. Disse unge morderne forsøker med sin kamikaze-intensitet å sette liv i ideen om at en endelig seier er mulig, om bare fordi alternativet – nemlig at Israel slett ikke kan skyves ut, at den nostalgiske visjonen om et udelt, fritt Palestina ikke kan innfris – simpelthen ikke er til å holde ut.

Dermed blir det viktig at disse handlingene feires i det åpne og beklages i det skjulte.

I motsetning til den andre intifada, da palestinere kunne rettferdiggjøre den brutale selvmordsbombingen med et håp om håndgripelige resultater, er det nå få palestinere som har noen seriøs fantasi om at denne voldsbølgen kan føre til noe av substans. Når disse unge morderne dør, i det de begår sine handlinger for å utrykke palestinsk selvrespekt, blir fortvilelsen og uverdigheten blant deres gjenlevende landsmenn bare dypere.

Å miste tråden

Den palestinske nasjonale bevegelsen holdt en gang på et sammenhengende narrativ. Den israelske samfunnsformen, hevdet de, var en politisk konstruksjon tuftet på våpenmakt og dømt til å bryte sammen under sin egen uretts vekt, og derved ville de vestlige, imperialistiske kolonimaktene ta tilbake de millioner jøder som de hadde påført landet. Dette narrativet var den underliggende logikken for palestinsk terrorisme. Brutalitet ble forherliget fordi analysen av den israelske fienden viste at jo høyere kostnaden var ved statens fortsatte eksistens, jo fortere vil dagen komme da landet falt sammen, som et resultat av iboende svakheter.

Denne fortellingen var også drivkraften i palestinsk politikk i generasjoner. Både moderate og ekstremister bekjente seg til den. Det sentrale premiss er at jødene i Israel ikke utgjør en rettighetsbærende nasjon uten noe annet sted å gjøre av seg, men heller en kolonialistisk ideologisk konstruksjon som er påført landet av utledninger.

Dette premisset er en grunnpilar i palestinsk politikk og også grunnlaget for en palestinsk identitet, og det som palestinsk nasjonal enhet går ut på. Palestina, en identitet som manglet politisk uttrykksform før sionismen ble til, er for palestinerne, i hvert fall delvis, definert nettopp av erfaringen med å bli skjøvet ut av invaderende jødiske imperialister.

Intet av dette fratar palestinerne deres nasjonalitet og deres historie. Identitet og narrativer kan bare gis til et folk av seg selv. Faktisk er palestinske intellektuelle som regel enige om at utfordringene fra sionismen bragte sammen palestinsk nasjonalfølelse rundt det formål å stå mot nykommeren.

Imidlertid har dette synet på den jødiske stat et stort problem: det mislykkes fullstendig med å forutse begivenhetenes gang. Israel, som skulle være et hult skall, en ideologisk konstruksjon, har jo slettes ikke kollapset under egen vekt. Det er den omkringliggende arabiske verden som har kollapset, mens den jødiske staten fortsetter på urettferdig, avsindig vis å blomstre. Løftet om israelsk veikhet, fremholdt like ofte av jødiske aktivister som av palestinske ideologer, har sviktet, og jødene har unnlatt å utvandre.

LES: Midtøsten-ekspert: Situasjonen er mer dramatisk nå enn i 2000

Al Aksa i fare

En omfattende og oppsiktsvekkende dyptgående meningsmåling gjort i september avdekket smertefulle detaljer i palestinernes mismot:

«For første gang siden vi begynte å stille spørsmålet, krever et flertall [palestinere, 53 prosent] at [den palestinske selvstyremyndigheten] oppløses», forteller rapporten, som er utarbeidet av det anerkjente meningsmålingsinstituttet til professor Khalil Shikaki.

Hovedårsaken: Palestinerne føler seg forsvarsløse overfor det ruvende, truende Israel. Hele 81 prosent av de spurte sa at de var bekymret over å bli «rammet av Israel, eller at eiendom ville konfiskeres, eller at boliger rives», ifølge studien.

Slike tall vil overraske de fleste israelere, som fortsetter å anse både vold fra ekstremistiske jøder og juridiske slag om boligbygging og landeiendom på Vestbredden som hovedsakelig perifere fenomener. Uansett det statistiske omfanget – for israelske og palestinske tjenestefolk bruker oftest forskjellig tallgrunnlag – så er effekten av slike erfaringer avgjørende for palestinernes vilje til å stole på Israel.

Slik finner vi at over to tredjedeler (68 prosent) av palestinere i meningsmålingen mener at ansvaret for å beskytte dem mot ekstremistiske jødiske angrep ikke er den israelske hærens ansvar, men ligger hos de palestinske selvstyremyndighetene som skulle representere dem. En nesten like stor andel, 67 prosent, sier at PA ikke gjør alt de kan for å overholde dette ansvaret.

Nesten halvparten av Vestbreddens innbyggere (48 prosent) sa at de selv var villige til å stille frivillig som ubevæpnede sivile vakter i sine byer for å forsvare mot israelsk vold, om de fikk tilbudet.

Fornemmelsen av å ha blitt sviktet av sine nasjonale institusjoner er ikke begrenset til sikkerhetsspørsmål. Palestinere føler at de blir aktivt undertrykket av sine ledere og ideologer.

I Hamas-styrte Gaza, hvor regimet knapt later som de bryr seg om individuelle eller sivile rettigheter, er det bare 19 prosent som sier at pressen er fri, og bare 29 prosent mener de kan kritisere uten frykt (et tall som er lavere enn de 34 prosent som sier de støtter Hamas). Det er en nærmest allment utbredt oppfatning at forholdene for palestinere i Gaza er på avgjørende vis forskjellig fra Vestbredden. Men når de skal beskrive sine ledere, så er de dystre tallene i områder under palestinsk selvstyre nesten like. Kun 23 prosent på Vestbredden mener de har en fri presse, og 29 prosent – det samme som under Hamas – mener de kan kritisere sin regjering.

Man kan ikke forstå palestinske påstander om at Israel forsøker å frata dem al-Aksa, påstander som altså underligger den siste tids vold, uten å forstå denne gjennomgripende opplevelsen av sårbarhet og å være forlatt.

Ifølge meningsmålingen tror det overveldende flertall palestinere at Israel går inn for å endre situasjonen på Tempelhøyden til sin fordel. Halvparten av palestinerne sier de tror at Israel har som formål å ødelegge al-Aksa-moskeen og Klippedomen for å erstatte disse med det tredje jødiske tempel. Ytterligere 21 prosent sier at Israel har til hensikt å dele platået på høyden og bygge en synagoge ved siden av de muslimske stedene. Så kommer 10 prosent – og nå er vi oppe i 81 prosent – som sier at Israel har tenkt å endre dagens status quo som nå kun tillater muslimer å be på stedet. Bare 12 prosent tror at Israel har tenkt å beholde status quo.

Den utbredte oppfatningen om Israels troløshet burde ikke forbause noen med kjennskap til tidligere meningsmålinger, eller som kjenner til konflikten generelt. Men så fulgte Shikaki opp med et ytterligere spørsmål, og her kom det forbløffende svaret.

«Vil Israel lykkes med slike ondsinnede planer», spurte han.

Halvparten av palestinerne svarte ja.

Roten til det israelerne gjerne kaller palestinernes «Store Løgn» – altså i hovedsak at jødene har tenkt å ta al-Aksa fra dem – er likevel ikke så vanskelig for israelerne å forstå. Sårbarhet, slik israelerne har erfart, kan dramatisk endre ditt syn på fienden.

Det spiller liten rolle om noen israelsk leder faktisk ønsker å endre status quo på Tempelhøyden på noe tidspunkt. Den enkle kjensgjerning at de hadde kunnet gjøre de om de ønsket – hvilket flertallet av palestinere åpenbart tror – bringer frem i skarpt relieff hvor hjelpeløse og mislykkede palestinske aspirasjoner er blitt. Det bankende hjerte i palestinsk identitet og geografi, helligdommen som utgjør deres krav på et høysete i Islam, er i fiendens jerngrep.

Statsminister Benjamin Netanyahu insisterer jevnlig på at Israels intensjoner er gode, at hans regjering vil sikre palestinske rettigheter og tilgang til al-Aksa, slik hans forgjengere har gjort i fem tiår.

Palestinerne er mistroiske av flere grunner: på samme måte som israelere ikke ser nyansene blant palestinerne og derved ikke skiller mellom det generelle palestinske mismotet og høylytt palestinsk terrorisme og knivstikking, så bryr palestinerne seg heller ikke med forskjellen mellom Yehuda Glick eller Uri Ariels aktivisme og israelske myndigheters langvarige forpliktelser, eller israelsk publikums ønske om en fredelig status quo.

Når palestinerne er fremmede fra israelere, til tross for den intime nærhet mellom oss alle, så vil de også projisere på Israel noe av sin egen politikk. Det er liten tvil blant palestinere om at hvis maktforholdet ble snudd opp ned på Tempelhøyden slik det var før 1967, ville muslimene nektet jøder det de mener Israel har tenkt å nekte dem; de har vanskelig for å tro at jødene virkelig ikke har tenkt å gjøre det samme.

Til sist – og kanskje viktigst – er det at Netanyahu ikke synes å forstå at hans forsikringer i seg selv er opprivende, fordi de er en påminnelse om at al-Aksas skjebne i siste instans er avhengig av ham og hans regjering.

Siste skanser

Minst to ulike palestinske visjoner fremmes for å gi den palestinske nasjonsbevegelsen nytt fotfeste:

En av disse ble kanskje best formulert av den kjente palestinske journalisten Mohammed Daraghmej, som også fungerer som APs korrespondent i Ramallah. I en oppsiktsvekkende kronikk i forrige uke som stort sett, men ikke helt, ble ignorert av israelere, henvendte Daraghmeh seg direkte til unge palestinske angripere og deres fraværende ledere:

«Etter at den andre intifada tok slutt, sto vi som en og sa: vi gjorde feil her, tok feil der», skrev han på nyhetssiden al-Hadath. Likevel var denne forsinkede selvkritikken feig, antydet han, fordi de palestinske lederne og intellektuelle manglet mot til å uttale seg mens intifadaen raste.

Også i dag er «politikerne redde for sin popularitet. Men de intellektuelle som har ansvaret for å beskytte nasjonens ånd – de kan ikke være redde. De må rope for full røst: hvor går vi?»

Ifølge Daraghmeh, ligger palestinernes eneste maktmiddel overfor den israelske okkupanten i at «Palestina er et internasjonalt problem. [Problemet] vil ikke avgjøres i en storm av kniver eller martyrhandlinger [selvmordsangrep], eller i protester eller demonstrasjoner. Det vil bare ta slutt når verden forstår at de har en plikt til å gripe inn for å trekke grenser og linjer, slik det ble gjort i Bosnia-Hercegovina, Kosovo… Man kan spørre: Hvor lenge? Og jeg sier: Den dagen vil komme. … Man kan spørre: Fikk de fredelige bestrebelsene få slutt på okkupasjonen? Og jeg vil svare: gjorde de militære og væpnede bestrebelsene det? … Bare verden kan få slutt på det. Men det vil ikke skje hvis vi er stille, eller hvis vi begår selvmord. Det vil [komme til unnsetning] hvis vi holder en human linje i vår nasjonale kamp…. våre barn griper til kjøkkenkniver i affekt.. Vi må stå overfor dem og si: dere ødelegger deres liv og våre – Palestina trenger dere i live.»

Det er nærliggende å beundre slikt tankegods i sammenheng med palestinsk diskurs (israelere imponeres neppe, for her finner de ingen moralske betenkeligheter over det faktisk å stikke uskyldige israelere med kniv). Daraghmeh utga sin advarsel i et relativt populært nyhetsmedium, med en Facebook-side som har 230 000 «likes». Synet reflekterer også strategien til Mahmoud Abbas’ PA de siste årene: Å internasjonalisere konflikten og trekke et i utgangspunktet sympatisk verden inn i ligningen for å tvinge frem israelsk tilbaketrekning.

Men denne, den mest moderate av de palestinske strategiene har den samme svakhet som de som er mer voldelige: den tar ikke for seg de tøffe strategiske realitetene.

Daraghmeh unnlater å nevne at konfliktene i Bosnia og Kosovo fikk sin ende med grovt skyts i form av luftangrep. Er det virkelig rimelig å forvente at «verden» – NATO under amerikansk ledelse, for å være presis – vil bombe Israel ut av Vestbredden? Eller for å ta noe mindre tegneserie-aktig, kan det tenkes at en israelsk folkeopinion som i følge meningsmålinger konsekvent mener at en tilbaketrekning fra Vestbredden vil føre til enda større og blodige versjon av Gazakrigene de siste årene, med raketter rettet mot israelske befolkningssentre, med påfølgende israelske bakkeoperasjoner som vil påføre palestinerne enda større elendighet enn dagens okkupasjon – vil velgere som ser slike risikoer ved tilbaketrekning bli overbeviste av økonomisk boikott, resolusjoner fra FNs menneskerettighetsråd, eller fornærmelser fra indignerte NGO-er?

Så er det den andre palestinske visjonen, som går ut på å benekte at tidligere strategier har mislykkes. I Gaza har Hamas de siste fire ukene høylytt heiet på volden i Vestbredden.

Ironisk nok er det denne triumfalismen og ikke Daraghmehs selvkritikk som mest fremhever sammenbruddet i palestinernes strategi. Hamas har lovprist knivangrepene – samtidig som de har slått hardt ned på forsøk på rakettangrep fra Gaza, nettopp for å unngå israelske represalier som hadde øket kostnaden folk i Gaza mener de betaler for Hamas-strategien med evig kamp. (Det er ingen tilfeldighet at Hamas’ støtte i Gaza – 34 prosent i september – utgjør et fall på fem prosentpoeng siden Shihakis meningsmåling i juni.)

Enda verre er det at palestinske ledere ikke forstår at Hamas’ støtte til vold undergraver Abbas’ ikke-voldelige internasjonalisme, og at det bekrefter Israels motstand mot tilbaketrekning, ettersom de ikke tror at Abbas kan holde ut mot Hamas.

Ironien finner et typisk utrykk i mandagens kommentar fra izzat al-Rishq, medlem av Hamas’ politiske byrå i Qatar, som kunngjorde at «Palestinas helter» har maktet å bygge en «blokade» rundt okkupanten med bare kniver og håndvåpen. Svaret Hamas har til Israels faktiske blokade rundt Gaza er en retorisk innpakket sammenligning basert på disse morderne som oftest ikke engang er forbundet med Hamas, som om dette virker avskrekkende.

I den samme leia påsto en av Hamas-lederne i Gaza, Mahmoud al-Zahar i forrige uke at bildet av israelere som flyktet fra en palestiner som åpnet ild mot dem i Beersheva busstasjon beviste at israelske soldater er uegnet til selv å dirigere trafikk. Han synes ikke å legge merke til at slike påstander om den israelske hærens skrøpelighet vil få andre til undres over hvorfor Hamas ikke evner å punktere den israelske forsvarslinjen i de fire krigene de har kjempet siden Israel trakk seg ut av Gaza.

Når Hamas bestemmer seg for å holde seg på sidelinjen under et stort palestinsk angrep på Israel og samtidig proklamerer at angrepet utgjør en kraft som på et eller annet vis setter kreftene i balanse, og når de proklamerer at israelske soldater er svake samtidig som de overvåker sine egne grenser for å hindre klammeri med israelske styrker; så kan man trygt konkludere med at Hamas er i villrede om hvordan de skal komme ut av sin egen misere.

Så er det en stemme til, nemlig angripernes. Også her er det strategiske uføret iøynefallende. Deres erklærte «Jerusalem våkner», som både er en appell til Al-Aksas hellighet og en formaning om avmakten Jerusalem representerer, er ikke en oppvåkning i det hele tatt. I det de avviser dagens palestinske myndigheter, leter disse «digitale innfødte», som føler seg hjemme i internettets anarki og til dels formet av sine egne narsissistiske tendenser, etter et kulturelt og politisk oppkomme som ikke er skjemmet av sviket fra Fatah og Hamas.

Israelske sikkerhetsfolk har de siste ukene fortalt sin regjering at knivstikkingen i stor grad er utført av «ensomme ulver» som ikke er belemret av en organisatorisk infrastruktur sårbar for israelsk etterretning. Online-grasrotsbevegelser er diffuse og dermed vanskelig å fange opp (i hvert fall inntil israelske sikkerhetstjenester kan effektivt infiltrere sosiale media), men det gjør det også vanskelig å eskalere angrepene til et nivå som skaper reell panikk blant israelere – for det er en slik panikk denne strategien krever. Online-aktivisme betyr noe bare hvis det avstedkommer en kritisk masse av reell aktivisme. I den lange listen av smertefulle ironier, kommer også denne: det som gir disse unge, svært så moderne angriperne et taktisk overtak sikrer også deres strategiske nederlag. Israelere som kom seg gjennom selvmordsbombingen i den andre intifadaen ved det enkle grep å leve ut sine daglige liv, vil ikke la seg kue av knivstikking på gaten.

Denne enkle kjensgjerning har også angriperne fått med seg. Det er en av årsakene til at de ikke diskuterer målsetninger eller strategi på noen meningsfull måte. Videospillene, tegneseriene, og musikkvideoene de deler seg i mellom mangler i hovedsak et narrativ. Disse artefaktene i dagens «folkelige motstand» dreier seg ikke om en påviselig vei til nasjonal frigjø|ring, men om personlig tilfredsstillelse. Budskapet er enkelt: dolk jødene, se dem skrike, bevis for deg selv at de i det øyeblikket er dødelige og sårbare. Akkurat da – gir online-kampanjen inntrykk av – er palestinsk verdighet gjenopprettet.

Men de høyst virkelige angrepene som kommer av denne ideen, i disse stundene med panisk håndgemeng med israelere, når angriperne mister sine liv umiddelbart, gang etter gang, selv når de møter ubevæpnede israelske sivile, gjøre bare at sammenbruddet i palestinske løsninger, og israelsk styrke, blir tydeligere.

Nødvendig fiasko

Intet av dette utgjør et moralsk argument. Enten palestinernes grunnleggende krav er rettferdige eller ikke, eller om israelernes skepsis til tilbaketrekning er moralsk eller umoralsk, eller forsåvidt om dette er et gode for et tilsynelatende seirende Israel, er problemstillinger som er separate fra det enkle faktum, i palestinernes gryende erkjennelse, at de ikke lenger kan artikulere meningsfulle alternativer, voldelige eller ei, for å ta tilbake kontroll over sin skjebne.

Men i akkurat denne fallitterklæringen, slik det alltid har vært, ligger antydning til en vei som fører i en annen retning.

Den palestinske nasjonale bevegelsen har betalt en enorm sum for å ha feilvurdert jødene – for ikke å ha forstått at israelske jøder i all hovedsak er etterkommere av flyktninger som gjennom det tjuende århundret ikke hadde noe annet sted å reise til, og som derfor heller ikke kunne fordrives med terrorisme slik europeiske koloniherrer som var langt unna, men ikke fremmedgjorte fra, sine hjemland, kunne jages.

Denne analysen viser likevel kun en svært begrenset seier for Israel. Den har ikke sitt opphav i klok israelsk politikk, men i ubevisste prosesser i israelsk identitet. Slik kan ikke denne seieren «løse» den fundamentale utfordringen. Ingen har foreslått en plausibel måte å få det ene folket eller det andre ut av landet. Dermed sitter israelerne og palestinerne fast der de er, enten i nederlag eller suksess, i sameksistens eller vill brutalitet, stadig stilt overfor den harde virkelighet i den andres eksistens som selverklærte nasjoner.

I dette henseende er det ikke vanskelig å forstå at palestinerne har slitt med å bli fortrolige med det jødiske nærvær. Barrierene mot anerkjennelse er enorme. Hvis man ikke kan få jødene til å dra, hvis den grunnleggende strategi å skremme dem vekk ikke er fundert i hva dette egentlig ville medføre – altså hva alternativene til dette hjemlandet ville virke i jødenes kollektive psyke – vel, hva er da verdien i alle de palestinske ofrene gjort på alteret til denne feilslåtte strategien?

For den saks skyld, hvis jødene i det «kolonialistiske» Israel ikke kan fordrives, betyr det at de er annerledes enn andre koloniprosjekter som kunne kollapse? Hvis de ikke er kolonister som kunne skyves tilbake til Tyskland eller Russland eller Irak eller Marokko der de kom fra, hva er de så? Hva kan gjøres med det faktum at fienden har et uforsonlig krav om nasjonalitet, som er i så stor konflikt med palestinske krav?

Nasjoner har rettigheter som ikke forsvinner når de gjør feil. Det er derfor palestinske ledere er så redde for å gå med på Israels krav om å anerkjenne jødisk nasjonalitet; blant innsigelsene mot dette kravet er at det innebærer en anerkjennelse av jødiske nasjonale rettigheter, en langt mer dyptgripende innrømmelse enn moderate palestineres aksept av jødisk makt.

Denne fiaskoen har ennå ikke ført til en alvorlig vurdering om at premisset for palestinsk strategi er på sviktende grunn. Ingen palestiner av betydning, altså en som påvirker opinion eller kontrollerer våpenmakt, er villig til å være den første til å innrømme nederlag.

Slik er det blitt at selv om palestinsk opinion er gått lei av håpløsheten i dagens kamp, forblir palestinsk politikk sittende fast i en vedvarende usikkerhet, en usikkerhet som gir Hamas livsblod og bekreftelse: hva om vi gir opp for fort? Hva om litt mer smerte, litt flere ofre, vil forløse og gjenopprette alt vi har mistet?

Det er få igjen som virkelig tror på Palestina, men ingen er villige til å søke en annen vei.

--

Denne artikkelen ble først publisert i Times of Israel. Den er oversatt fra engelsk av Leif Knutsen og gjengitt her med tillatelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder