Foto: ,

Popstjernen som slo tilbake

MENINGER

Som popstjernen Deepika måtte hun rømme fra Norge. Nå er Deeyah Khan tilbake med en sterkere stemme enn noensinne. Kameraet er hennes våpen.

kommentar
Publisert:

Å møte Deeyah Khan gir en opplevelse av å være nær en av de store grunnfortellingene i vår skandinaviske kultur. Tenk Lisbeth Salander, hovedpersonen i Stig Larssons Millenium-triologi. Outsideren som viste seg å ha store krefter og enda større mot. Tenk Pippi Langstrømpe, jenta med superkrefter som bodde alene i en stor, gammel villa.

Da Deeyah Khan var 17 år gammel måtte hun i realiteten flykte fra Norge. Forstokkede menn i det norske muslimske miljøet tålte ikke at Deeyah, som da brukte navnet Deepika, sang popmusikk. De truet og trakasserte henne.

I likhet med de fiktive figurene Pippi og Salander, ble også Deeyah Khan innhentet av ensomheten. Hun forlot familien hjemme i Norge, og måtte klare seg på egen hånd ute i verden. I England, og i USA.

Veien inn - og ut igjen

Her kunne hun ha visnet, og gått til grunne. Men hun kom tilbake, som en slagkraftig og heltemodig menneskerettighetsaktivist. Hun kom med det sterkeste av alle sivilisasjonens redskaper: En historie.

- Der andre plukket opp et våpen, plukket jeg opp et kamera, sier hun selv.

Khan vant den prestisjefylte Emmy-prisen for sin film om æresdrap; "Banaz". Nå er hun tilbake på ny. Denne gangen har hun fått britiske ex-jihadister til å åpne seg foran kamera. Målet hennes er å finne ut hvorfor unge muslimer blir radikalisert - og hvordan storsamfunnet kan få dem på rett kjøl igjen.

Khan bor i London, men er stadig oftere på besøk i Norge. I går samlet hun eksperter på radikalisering til konferanse her i Oslo. De fremste ekspertene er de som selv har vært ekstreme islamister. De kjenner veien inn i disse ødeleggende miljøene - og veien ut igjen.

Opprør og sex

Konferansen handlet egentlig lite om islam, men desto mer om mannsroller, familiemønstre og fremmedgjøring.

Det er vanskelig å snakke om radikalisering uten å snakke om kultur. I mange innvandrermiljøer er det mennene som bestemmer. Det er lite rom for opposisjon mot foreldrene.

Men ungdom har et naturlig behov for å gjøre opprør. Selv drev jeg faren min til det ytterste med all kranglingen min. Men han var stødig og trygg, og ga meg tid og rom til å modnes og bli voksen.

En av de tidligere ekstremistene som nå arbeider med å få ungdom ut av slike miljøer er Alyas Karmani. På konferansen fortalte han om følgene av at det i innvandrermiljøer ofte er vanskelig for ungdom å gjøre opprør på denne måten. Resultatet er at mange unge mennesker lever dobbeltliv; de er prektige hjemme, og bryter alle regler ute. Og de føler at de ikke hører til noe sted.

LES OGSÅ: Alyas var ekstremist

Noen gjør opprør med motsatt fortegn, på en måte som setter foreldrene ut av spill: De blir "bedre" muslimer. Mer rettroende, strengere og "renere". I møte med slik tilsynelatende ytterliggående gudstro har foreldrene lite de skulle sagt. Ofte forstår de heller ikke at barna deres er på vei inn i radikale islamistiske miljøer.

Et annet, mer banalt element, er kjønnsdriften. Karmani trekker frem unge menns ønske om sex. Damer. Kjærester. Det er ikke lett å forholde seg til dette i en streng kultur der alt som handler om sex er tabu. Få snakker om det. Og ingen skal få prøve seg før de er gift. Det blir ikke lettere av at det i storsamfunnet er en helt annen åpenhet om sex. Kontrasten er frustrerende.

Nynazister i gatene

Ungdom som føler seg uglesett og utenfor, som opplever at de mislykkes, trekkes lett mot ekstreme miljøer. "Vil du ikke respektere meg, skal du få frykte meg".

Dette gjelder på ingen måte bare ungdommer fra muslimske miljøer. Nynazistene som marsjerer i gatene i Tyskland og andre steder, er ikke egentlig motpoler til de radikale islamistene. Tvert om, det handler om mye av det samme. Om endelig å finne et sted å høre til. Om raseriet mot eliten, mot det etablerte, mot de som lykkes i et stadig mer komplisert og krevende samfunn. Om endelig å finne en rolle som gir inntrykk av styrke.

Ekstremistene velger vold som sitt språk. Men det er ikke nok å ta fra dem våpnene. Det handler også om å se mennesket bak fasaden. Ofte mannen bak rollen. Det underliggende budskapet i alt Deeyah Khan gjør, er at kvinner ikke kan bli frie før mennene frigjør seg fra sine roller. De rollene er trange, særlig i den muslimske verden.

LES SKARTVEIT OM DEEYAHs FORRIGE KONFERANSE

Filmen hennes, Jihad, ender med at en av Storbritannias tøffeste og farligste jihadister brister ut i gråt. Han har snudd. Han må forsone seg med det han har gjort. Men hvordan skal han klare å tilgi seg selv?

Det er et bemerkelsesverdig øyeblikk. Som ung jente ble Deeyah Khan forfulgt av muslimske mørkemenn. Nå sitter en tidligere ekstremist og gråter fortvilet foran henne.

Sokrates og Gandhi

Så kan vi spørre: Hva hjelper det med en film, eller med en konferanse på Aker Brygge i Oslo? Radikaliseringen av europeiske ungdommer er så massiv, og fremmedkrigerne som kommer tilbake fra Syria, er så farlige, at det er vanskelig å se håp.

Men vår sivilisasjons historie handler om enkeltmennesker og deres historier. For å ta litt i: Sokrates, Jesus, Gandhi og Martin Luther King startet håpløse prosjekter i møte med en enorm overmakt. Er fortellingen sterk nok, vil den spre seg.

I kampen mot radikale krefter i Europa må vi knytte vårt håp til enkeltmennesker. Til filmskapere som hjelper oss til å forstå. Til tidligere ekstremister som bruker erfaringene sine og resten av livet sitt til å hjelpe forvirrede ungdommer tilbake til storsamfunnet.

Og vi må selv bidra med det vi kan. Ved å stå opp for våre verdier. Og ved samtidig å se menneskene rundt oss - og menneskene bak de fryktinngydende fasadene.

Her kan du lese mer om