For lite tvang fra Oslo

Regjeringen sliter med å få kommunene til å slå seg sammen. Men det er ikke for mye tvang som er problemet.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

«Supermandag» har de blitt kalt, flere foregående mandager. Det har vært arrangert folkeavstemninger i en rekke kommuner om sammenslåing.

Endelig, vil mange si.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Ble lite supert

Begrepet supermandag har sikkert departementet betalt et eller annet PR-byrå klekkelig for. Det hjalp ikke.

Mandagene ble ikke det minste supre for regjeringen. Dette er deres store prestisjeprosjekt. Men så mange kommuner sier nei til sammenslåing. Hvordan kunne det gå så galt?

Det ble by mot land

Nå ville det blitt bråk uansett hvem som fikk jobben med å slå sammen Norge. Ingenting engasjerer nordmenn mer enn hjemstedet. Og særlig øker kritikken når en sak gjøres til en konflikt mellom by og land.

Dette er Senterpartiets paradegren, men alle politikere bruker fremgangsmåten. Det man er imot, må man fremstille som noe Oslo har funnet på. Taktikken fungerer hver gang, helt uavhengig av hva saken i virkeligheten dreier seg om.

I gjeldende sak er det i virkeligheten Stortinget som har bestemt at det skal bli færre kommuner, altså våre folkevalgte fra hele landet. Og problemet har ikke vært for mye tvang fra Oslo. Det har heller vært for lite.

De håpløse folkeavstemningene

Nå er «tvang» så mangt. Det kan også kalles «motivasjon». Moderniseringsminister Jan Tore Sanner, som leder kommunereformen fra Oslo, kan selvsagt ikke ture frem på diktatorisk vis.

Men han burde kvalt ideen om folkeavstemningene som mange kommuner angrer på nå. Oppmøtet har vært labert, men mange kommuner er likevel låst til et nei, selv der bare 30 prosent møtte opp.

Ideen om folkeavstemninger kom rett nok ikke fra Oslo. Men fra statsrådens side må det ha vært mulig å motivere til andre løsninger, lenge før halve Norge ble helt Sveits.

Trengte ikke nye oppgaver

I tillegg ble hele reformen blåst i gang med en tung utredning hvor forskere skulle peke på nye oppgaver til kommunene. Det fislet ut i noe småtteri om tannhelse og jordbrukstilskudd, og at flere oppgaver skulle offentliggjøres senere.

Det gjorde det lettere å angripe prosessen. Kritikerne kunne - med rette - hevde at det er vanskelig å slå sammen kommunene før man vet hvilke nye oppgaver de skal få.

Det som sikkert var ment å skulle sukre pillen, ble i virkeligheten en bitter pille å svelge. Det var unødvendig. For kommunene trenger ikke flere oppgaver. De har mer enn nok å ta fatt på som det er, med eldrebølgen like om hjørnet.

En vanskelig jobb

Men det er vanskelig å se at noen andre, en karismatiker for eksempel, ville løst oppgaven mye bedre. Tvert om kan man se for seg skarpere fronter dersom følelser hadde fått større spillerom.

Alt snakket om fiasko nå, det er en ventet kritikk som ville kommet uansett. Den fremmes av folk som alltid har vært imot sammenslåing, uansett. De bryr seg altså ikke om prosessen. Eller rettere sagt: De håper på en dårligst mulig prosess, slik at de har noe saklig å kritisere når de uansett skal kritisere.

Kommet lenger enn de andre

Det mest oppsiktsvekkende som man kan skimte gjennom all støyen, er egentlig at Jan Tore Sanner har kommet lenger enn noen før ham. Å slå sammen kommunene har Arbeiderpartiet og Høyre prøvd på i 30 år. Ingen har klart noe som helst.

Sanner har i alle fall fått til mye i det perspektivet. Om vi får 380 kommuner neste år, så er det fortsatt for mange. Men det er et gigantsteg i forhold til hva som er oppnådd før.

Og viktigere: Sanner har satt i gang noe som vil rulle videre.

Han har fått Stortinget til å vedta et nytt inntektssystem, en bragd i seg selv. Når det etter hvert går opp for oss hvor mye bedre kommunene kommer ut av det ved å slå seg sammen, vil flere gjøre det.

Pengene snakker

Så enkelt er det. Kommunene velger naturligvis det som lønner seg. Å kutte i inntektene til kommuner som fortsette å være små, det kaller kritikerne tvang. I tilfelle er det på høy tid med denne tvangen.

Vi kan ikke fortsette å ha et inntektssystem som belønner kommuner som velger å forbli alene. Selvsagt vil ingen slå seg sammen når det gir større inntekter å være liten.

Men ikke en gang Senterpartiet kan mene at Norgeskartet blir best om vi lar hver ordfører på hver sin knaus tegne det. Det er Stortingets oppgave å tegne det kartet.

Fremover må kommunene som velger å forbli alene derfor ta kostnadene for det selv. I dag er det vi andre som betaler for de små, som får mer penger overført per innbygger enn de store.

Derfor vil det bli langt færre kommuner i fremtiden. Og Jan Tore Sanner kan innkassere sin seier. Det er selvsagt leit for forfengeligheten at det ikke skjer i hans statsrådstid. Men Sanner kan i alle fall smile for seg selv når hans argeste kritikere i Arbeiderpartiet pliktoppfyllende sluttfører det arbeidet han satte igang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder