Frykten for å bli gammel

Vi sier ofte at døden er det siste tabu. Men kanskje er det alderdommen som er i ferd med å bli det siste tabu? Og den største frykten?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Jeg tror mange av oss tenker at vi lever - og så, en dag, så dør vi. Vi vet at for de aller fleste av oss så kommer det en periode mot slutten av livet der vi blir hjelpeløse og avhengige av andres omsorg.

Men vi som ennå ikke har kommet dit, orker kanskje ikke helt å tenke på det. Det blir en slags kollektiv fornektelse.

Bittesmå deltidsstillinger

I korte blaff, som i nyhetsreportasjer de siste ukene, blir vi minnet på hvor tøft det kan bli. I verste fall. Historiene om svikt i eldreomsorgen gir oss innblikk som skremmer. Demente eldre får besøk av et utall ulike helsearbeidere i løpet av en uke. Gamle på helsehus får ikke rene klær, eller blir liggende i sin egen avføring i timevis.

Manglene som avdekkes nå, er alvorlige. De må tas tak i. Samtidig som vi må vite at de ikke representerer hele den norske eldreomsorgen. Mange av dem som selv får omsorg, eller som har eldre familiemedlemmer som får pleie på ulike vis, er fornøyde. De ser eller opplever godt stell, tilbud om aktiviteter, mat og omsorg.

Et av kjerneproblemene i helsesektoren er de mange som jobber deltid. Flertallet av dem ufrivillig. Unge nyutdannede helsearbeidere blir ofte tilbudt små deltidsstillinger, gjerne helt nede i 20 prosent eller mindre, fordi turnusordningene ikke gir rom for mange nok heltidsstillinger.

Turnus og profesjonskamp

Her kommer fagforeningenes makt inn. Eller rettere sagt, Sykepleierforbundet. For mens Fagforbundet, som i hovedsak organiserer helsefagarbeidere, er åpne for mer helgejobbing dersom de får flere heltidsstillinger i bytte, holder sykepleiernes fagforbund hardt på at de aldri skal jobbe oftere enn hver tredje helg. Dette til tross for at det er umulig å få flere heltidsstillinger uten å gjøre noe med helsearbeidernes helgejobbing.

Løses det ikke opp i dette, er det ikke mulig å løse noen av de grunnleggende problemene i eldreomsorgen. Med dagens turnus-opplegg, og dermed det høye antallet deltidsansatte, vil eldre fortsatt få en strøm av ulike mennesker å forholde seg til. Enten de bor hjemme, eller på sykehjem.

Et annet grunnleggende problem er profesjonskampen. Ulike yrkesgrupper tviholder på sine oppgaver og ansvarsområder, og nekter å la andre slippe til. Vi så det tydelig på NRKs Debatten denne uken. Sykepleierforbundets leder Lill Sverresdatter Larsen er lite villig til å la andre gjøre noen av de oppgavene sykepleierne gjør i dag. Som å sørge for at de eldre får medisiner, eller maten de trenger.

Kjerkols mot

Det er helsefagarbeiderne som har den tetteste og hyppigste kontakten med de pleietrengende. Ut fra Sverresdatter Larsens uttalelser fikk man inntrykk av at helsefagarbeiderne ikke engang kunne ha ansvar for maten. Annet enn å få smøre på brødskiva.

Mens Fagforbundets leder Mette Nord viste til at helsefagarbeiderne er i stand til å gjøre mye mer enn i dag. Slik kan de frigjøre verdifull tid for sykepleierne, og sørge for at de eldre får tettere oppfølging og bedre omsorg.

Neste uke kommer Helsepersonellkommisjonen med sin rapport. Her behandles mange av disse konfliktfylte og vanskelige problemstillingene. Det vil kreve mye av politikerne å skjære gjennom, og sørge for at det faktisk skjer forandringer. Dette blir helseminister Ingvild Kjerkols store prøve. Hennes mot i møte med sterke profesjoner og fagforeninger vil bli avgjørende for fremtidens eldreomsorg.

En kravstor generasjon

Det er grunn til å tro at fremtidens eldre får det verre enn dagens gamle. Det blir færre folk i arbeidsfør alder som skal finansiere og passe på flere eldre.

Debatten om fremtidens eldreomsorg handler om meg og mine jevnaldrende. For det er vi som blir mange. Det er vi som blir eldrebølgen. Vi kommer til å leve lenger. Og vi blir en vanskelig generasjon. Kravstor og godt vant, etter å ha vokst opp i en tid da velstandsnivået i samfunnet økte. År for år.

Det er også vi som for alvor kan komme til å oppleve den klassedelte eldreomsorgen. Mange av fremtidens eldre kommer til å ha god råd. Men ikke alle. De økende forskjellene vi ser i det norske samfunnet, vil forplante seg inn i pensjonisttilværelsen.

Derfor må planene legges nå. Politikerne må ta grep. Folk i helsesektoren må vite at de får trygge og gode jobber. Og det må tenkes nytt i planlegging og bygging av nye boliger. Gjerne med plass til barnefamilier og enslige, unge og eldre, i samme oppgang. Med stadig flere enslige, og mange besteforeldre som bor langt fra barn og barnebarn, kan gamle og unge på den måten ha felles glede og nytte av hverandre.

Og vi må selv ta grep. Helseminister Kjerkol har rett - vi må ta mer ansvar for vår egen alderdom. Det betyr ikke at vi ikke skal få hjelp når vi trenger det. Oppfordringen fra Kjerkol kan sammenlignes med beredskapsrådene vi får, om å ha lommelykt, mat og vann hjemme.

Helsehuset på Ullern

En av begrunnelsene for disse rådene er at myndighetene ikke kan hjelpe alle i en krise. De må hjelpe de mest sårbare. Derfor hjelper vi også andre ved å hjelpe oss selv. Slik at de som trenger det mest, får det de trenger.

Den store forskjellen er selvsagt at vi ikke vet hvem av oss som blir svake og pleietrengende, og hvem som vil klare seg selv, kanskje gjennom hele livet. Men det betyr ikke at vi ikke skal planlegge.

Privatiseringsdebatten er også en del av dette. Skal Ap ha en mulighet til å få orden på eldreomsorgen, må partiet legge bort sin nyvunne motstand mot private løsninger. En av de mest skandalebefengte institusjonene i den siste tidens nyhetsoppslag, er helsehuset på Ullern. Det var privat, men ble tatt tilbake til kommunal drift av det Ap-dominerte byrådet i Oslo. Det gikk ikke bra.

Vi skylder dagens unge å planlegge vår egen alderdom best mulig. Vi må ikke la frykten skygge for fornuften. Politikerne, på sin side, må ta ansvar ved å tenke lenger frem enn til neste valg.