Foto: Tegning: Morten Mørland

Klovner i kamp

MENINGER

Overskriften kan tyde på at dette skal handle om politikk. Men først noen ord om andre skremmende klovner; de som bøller med barn.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.10.16 00:51

Klovneplagen synes så omseggripende at grøsserkongen Stephen King, forfatteren som tillegges æren (?) for å ha skapt den morderiske psykoklovnen Pennywise i romanen/filmen «It», nylig gikk ut på Twitter og ba folk «roe seg».

Rykter ville ha det til at en nyinnspilling av denne filmen har inspirert mentalt forstyrrede mennesker til å iføre seg klovnehabitt og skremme tilfeldig forbipasserende. Noe som angivelig skal ha utløst en farang av ungdommelig ekspressivitet i form av tykke sminkelag, røde neser og truende oppførsel overfor unger.

Digital hviskelek

At mange av de rapporterte tilfellene har funnet sted, er hevet over tvil. De er bekreftet av vitner og lokalt politi, også her i Norge, senest rett før helgen.

Kjøpesenter fryktet «killer clowns»: Innleide klovner måtte gå med navneskilt

Men etter hvert som seriøse medier har ettergått de enkelte episoder om klovner med håndvåpen og mord i blikket, har det også kommet frem at en hel del av dem er det som gjerne kalles urbane legender. Eller «creepypasta», som beskriver en type historier klippet ut og limt inn så mange ganger på internettets utallige online-medier at opphav og kontekst er gått tapt.

Karakteristisk for den digitale hviskeleken er horrorelementet, og grøssende detaljer som uspesifiserte mennesker i knapt eksisterende stasjonsbyer i Midtvesten eller på den indiske landsbygda skal ha blitt eksponert for.

Bakgrunn: «Killer Clowns»-fenomenet har kommet til Norge»

På 1980-tallet hadde «alle» et søskenbarn som hadde en kompis som kjente til at noen skulle ha sett en såkalt snuff-film der en faktisk person ble mishandlet, drept og gjerne partert foran åpent kamera. Motstanderne av fri omsetning og utleie av videogrammer benyttet disse grafiske beretningene for alt de var verdt, selv om hverken politi, påtalemakt – eller publikum, for den del – noen gang kom over en slik autentisk video.

Skepsis

Utbredelsen av bølleklovneriet er heller ikke like omfattende som ryktebørsen indikerer, men for sakesløse klovner med et lattervekkende image å forsvare har hele ideen om skremme-klovner satt bransjen i vanry.

Klovnehysteriet kronet seg selv forrige uke med nyheten om at leketøyskjeden Ringo og butikker som normalt falbyr Halloween-kostymer til neste helgs tiggerfest ikke lenger vil selge klovnedrakter. For å unngå at unger skal bli skremt (!).

Men Dracula-habitt, huggtenner og hodeplagg med kniv «gjennom» skallen omsettes som normalt...

Selv McDonald’s-maskoten Ronald er midlertidig permittert, og de godhjertede sykehusklovnene som har lindret behandlingssituasjonen for unge pasienter gjennom 15 år, har opplevd skepsis fra sitt kjernepublikum. Bursdagsklovnen Fofo i Bodø mister oppdrag fordi foreldre tør ikke ha ham i hus, melder NRK.

I Storbritannia og USA har talsklovner fra de sirkusorganisertes interesselaug stått frem med ekte tårer og bedt om å bli tatt seriøst. De er klovner i kamp for tilværelsen. Å være latterlig på alvor er ingen spøk.

Klovnepanikk

«Drapsklovner», som engelskspråklig presse kaller fenomenet, har hatt en tendens til å dukke opp i etterkant av medieomtalte klovneangrep. Jada, vi i VG skriver om disse fryktelige tullekoppene også.

Men bortsett fra en knivstikker i Sverige, er langt de fleste skremmeklovnene harmløse ungdommer med litt promille, eller selvmedisinerte einstøinger som har våget seg ut. De er hverken farlige eller særlig sjokkerende.

Det er større grunn til å frykte at tidens politiske klovner utgjør en mer konkret trussel mot klovnevesenets ry enn oppmerksomhetssøkende guttunger og småpsykotiske blandingsmisbrukere med balltre og parykk.

En profilert kommentator i den britiske avisen The Guardian, som har utnevnt landets vankelmodige utenriksminister Boris Johnson til nasjonalklovn etter hans holdningsløse opptreden før og etter Brexit-avstemningen, mener det. Hun bringer også Donald Trump inn i manesjen. Det er ikke tilfeldig at klovnepanikken oppsto i USA, må vite, og at den forplanter seg som den gjør.

Bozo

Fordi i sentrum for det nasjonale klovnetraumet som rir amerikanerne, står den største skremme-klovnen av dem alle, «en menneskelignende sosiopat», skriver Baltimore-baserte Mary Valle. Skal vi tro henne klokker den republikanske presidentkandidaten inn på alle klovnens ytre karakteristika. Noe Robert De Niro også påpekte i et intervju nylig der han refererte til Trump som Bozo, et kjent klovnenavn i den engelskspråklige sfære.

Se videoen med Robert De Niro her

Referansene er ikke bare at Trump gjør seg selv klovnaktig ved å eksponere egen uvitenhet, et klassisk klovnetriks, men vel så mye handler det om klovneskikkelsens dobbelthet.

For det hefter noe tvetydig ved klovnen. En tragikomisk figur med overdrevne gester og påmalt smil som er så stort og insisterende at det i seg selv er illevarslende. Hvorfor disse overtydelige geberder? Hva er det han skjuler?

Jokeren

Populærkulturen har dyrket denne ambivalensen inntil det groteske, med Stephen Kings ekle «It», Heath Ledgers «Joker» fra Batman-universet og Simpsons-sagaens ondskapsfulle «Crusty» som sjangermessige høydepunkter.

Men ideen om den slemme klovnen oppsto ikke i Gotham City, den er så gammel at det blir helt feil å spørre om når han ble ond, for han har aldri vært helt god.

Den opprinnelige Harlequin-figuren fra commedia dell’arte-teatret på slutten av 1500-tallet var riktig nok mer irriterende enn slem, og narren hos Shakespeare hadde sin mørke side, slik romernes Moriones og Stupidus var hemningsløse i sin brutale utlevering av tidens menn og skandaler. Neida, ikke en gang stand-up-formen er særlig nymotens. Felles for klovnens forfedre er denne pirkingen borti ubehaget.

Dissonans

Dagens klovner slekter imidlertid mest på den britiske pantomimeartisten Joseph Grimaldi som levde og virket i London tidlig på 1800-tallet.

Han var en plaget mann som sloss med indre og ytre plager om dagen og natten, men fikk folk til å le om kvelden. Når han presenterte seg selv uttalte han etternavnet så det lød som «I'm grim all day». Grim betyr dyster, morsk eller også uhyggelig.

Bildet av den triste, selvdestruktive mannen bak masken ble i stor grad formet av Charles Dickens, som redigerte Grimaldis etterlatte memoarer.

Han erkjente at fascinasjonen for klovnen ikke handler om overtydeligheten, eller vissheten om at det er et menneske under sminken.

Det er motsetningen; dissonansen mellom hva det ser ut som og hva det faktisk er. Et avvik som har gjort kål på mang en politisk karriere.

Sjeldnere da å se hvordan det tydeligvis også går an å bygge en på de samme premisser.

Her kan du lese mer om