Misvisende om kvalitetskontroll i SSB

Normalt ville jeg ikke ha kommentert en intern prosess i media, men i dette tilfellet mener jeg at det er nødvendig å bidra med noen oppklarende saksopplysninger.

OLA LOTHERINGTON VESTAD, forsker, SSB

VG publiserte tirsdag 31. oktober en nyhetssak hvor det slås fast at «SSB-ledelsen holdt tilbake kontroversiell rapport». Saken dreier seg om en rapport skrevet av Erling Holmøy og Birger Strøm, og den bastante tittelen er tilsynelatende basert på følgende uttalelse fra Erling Holmøy: «Jeg har blitt utsatt for en langtekkelig godkjenningsprosess som har vært langt mer omstendelig enn det som er vanlig, og her har jeg mye erfaring. Godkjenningen kalles kvalitetssikring av mine overordnede, men det er illusorisk. Jeg har måttet bruke mye tid på å besvare kritikk og spørsmål som virker inkompetent og irrelevant. Den har også angrepet selve problemstillingene som var avtalt med Finansdepartementet og Brochmann II-utvalget, en avtale som SSBs ledelsen hadde signert.»

Jeg er én av flere som bidro til intern kvalitetssikring av Holmøy og Strøms rapport. Normalt ville jeg ikke ha kommentert en slik intern prosess i media, men i dette tilfellet mener jeg at det er nødvendig å bidra med noen oppklarende saksopplysninger.

For det første er det i dette tilfellet lett å dokumentere at Holmøy selv bør få en stor del av æren for at prosessen har tatt uvanlig lang tid:

Jeg mottok rapporten 16. mai.

Jeg sendte kommentarer til Holmøy mfl. 31. mai.

Holmøy sendte svar på mine kommentarer 30. august.

Jeg besvarte Holmøys respons 12. september. Samme dag gikk det noen e-poster fram og tilbake mellom oss før jeg opplevde at poengene mine var riktig oppfattet, og jeg anså saken som avslutta fra min side.

Hvis det var sånn at rapporten ble godkjent 31. oktober, så har det ifølge mine beregninger gått 176 dager mellom innsending (9. mai, ifølge Holmøy) og godkjenning. Holmøy brukte 92 dager på å svare på mine innspill. Det er ganske lang tid, gitt at kommentarene mine nesten utelukkende dreide seg om å framheve begrensninger ved analysene.

Det at mine kommentarer først og fremst dreide seg om å framheve begrensninger henger sammen med et annet moment: det var et underliggende premiss da jeg ble bedt om å bidra til å kvalitetssikre Holmøys rapport at rapporten skulle publiseres. Refusjon var altså ikke aktuelt. Dermed ble denne prosessen en ganske annen enn når arbeider er til vurdering i vitenskapelige tidsskrifter. Jeg valgte derfor å løfte fram noen begrensninger ved analysen som jeg mener at det er viktig å framheve allerede i sammendraget, slik at også de som bare har tid til å lese veldig kjapt vil kunne få med seg hva disse analysene er og hva de ikke er.​ Og siden refusjon ikke var aktuelt hadde Holmøy stor frihet med tanke på hvordan han skulle forholde seg til innspill og forslag.

Dette bringer oss til et tredje poeng: intern kvalitetskontroll er standard prosedyre i forbindelse med publisering av rapporter fra SSB. Det er imidlertid ikke vanlig at forskere selv kan velge fritt hvordan de skal forholde seg til saklige innspill og forslag til forbedringer.