SAMENES KAMP: – Jeg har alltid vært redd for å være en polariserende stemme i samfunnsdebatten og at jeg ved å rope høyt fremprovoserer hat mot mitt eget folk. Men det jeg er enda mer redd for er at vi, unge samer i dag, skal gi opp, skriver Ella Maria Hætta Isaksen. Bildet er fra Storheia vindpark i Åfjord kommune.

Vi er i ferd med å bli kvalt

Regjeringens passive holdning til det pågående menneskerettighetsbruddet er i ferd med å kvele oss.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ELLA MARIE HÆTTA ISAKSEN, artist og aktivist


For over ett år siden falt en historisk dom i Høyesterett. En enstemmig Høyesterett i storkammer hadde funnet at vindkraftanleggene på Fosen var bygget i strid med reindriftssamers rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Den norske stat, som både er eier av Fosen Vind og konsesjonsgiver, tapte rettssaken. En historisk seier der samers rettigheter vant frem. Det gikk sjokkbølger over hele Sápmi rett og slett fordi vi ikke er vant til å vinne.

Det gikk likevel ikke lang tid før lykkefølelsen bleknet. Det er over 400 dager siden dommen ble avsagt og det ulovlige vindkraftverket forblir stående. Industriverket okkuperer fortsatt Fovsen njaarkes livsviktige beiteområder.

Regjeringen har ikke løftet en finger for å stoppe det pågående menneskerettighetsbruddet. Med det sender de et klokkeklart signal til det samiske folk, at i deres øyne er ikke samer like mye verdt, heller ikke våre menneskerettigheter.

Det er mye som er hårreisende med statens håndtering av Fosen-saken. Det første er at de fortsatte utbyggingen av vindkraftanleggene etter at FNs komité mot rasediskriminering ba om en midlertidig stans.

Olje- og energidepartementet (OED) valgte å ikke følge anmodningen fra FN, og utbyggingen fortsatte selv om saken var havnet i rettssystemet. Det andre er at staten ved OED meldte seg som partshjelp for utbygger Fosen Vind i Høyesterett.

Den samme stat som har folkerettslige forpliktelser overfor samer som urfolk, valgte altså å stille seg mot reindriftssamene.

AKTIVIST: Ella Marie Hætta Isaksen, her sammen med Natur og Ungdom i protest mot gruvedrift ved Repparfjorden.

Til tross for at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gjentatte ganger har oppfordret til at reparasjonsplikten må igangsettes, har ingenting skjedd. Plikten innebærer at områder må tilbakeføres, det må ytes kompensasjon eller treffes andre tiltak, slik som en offentlig beklagelse, og garantier mot gjentagelse av bruddet.

Et menneskerettighetsbrudd må jo gi konsekvenser for de som tillot det. Jeg blir nødt å spørre hvordan de kan akseptere at menneskerettighetene til landets folk brytes hver dag?

Jeg er ikke selv reindriftsutøver, men jeg har ofte kjempet side om side med reindriftssamer. Den psykiske, fysiske og økonomiske påkjennelsen som kommer med å kjempe for sin rett til å drive med rein, kan etter min mening ikke overdrives.

Som en alliert føler jeg at det er min plikt å heve stemmen. Inngrep slik som hyttefelt, kraftlinjer, gruver, veiutbygginger og annen industri spiser seg stadig inn i reinbeiteland. Klimaendringene er i full gang med å endre forutsetningene erfarne reineiere har til å spå været og legge til rette for at flokkene skal ha det bra.

Og nå, i det grønne skiftes navn, er den største trusselen blitt nettopp vindkraft.

I tillegg til Fosen trues samisk kulturutøvelse på Øyfjellet, Kvifjell Raufjell og Stokkfjellet. Kampen fortsetter nå mot Grenselandet AS, som ønsker å bygge Davvi Vindpark med nettilknytning til Gamvik og min hjemkommune, Tana.

Planen er at vindkraftanlegget skal bygges rett ved vårt hellige fjell, Rástegáisá, og tilhørende kraftlinjer og veiutbygginger vil klyve vidda vår i to.

Samtidig som det ligger en klar forventning fra samiske miljøer om at alle lignende saker blir satt på vent til Fosen-dommens konsekvenser er avklart, har altså regjeringen nervene til å fortsette som om ingenting har skjedd.

Historisk så har Norge vært flink til å lytte til sine egne høyesterettsdommer. Den 26. februar 1982 kom en enstemmig Høyesterett frem til at utbyggingsvedtaket om Alta-Kautokeinovassdraget var gyldig, noe som betydde at Alta-aksjonistene altså tapte. Statsminister Kåre Willoch gikk den gangen straks ut og oppfordret til respekt for dommen.

I 2017 seiret staten over reineier Jovsset Ante Sara, da Høyesterett dømte under uenighet til tvangsslakting av flokken hans. Han søkte så om å utsette tvangsslaktingen i påvente av hva FN ville si om saken, men da var signalet fra myndighetene at det var viktig å iverksette en høyesterettsdom.

Det samme gjelder nå altså ikke Fosen-dommen. Er ikke en høyesterettsdom like mye verdt i dag, som i 1982 og 2017? Eller er vi vitner til enda en systematisk undertrykkelse av samers rettigheter?

Les også

Skuffet sametingspresident: – Støre må holde løftene sine

Sametingspresident Silje Muotka mener regjeringen har forsøkt å kamuflere kutt til Sametinget i statsbudsjettet – og…

På Instagram har ungdomsorganisasjonen NSR Nuorat en kampanje gående der de teller antall dager etter dommen 11. oktober 2021. Med andre ord, dagene går og menneskerettighetsbruddet består.

Da det var ett år siden dommen falt fikk jeg en melding av en ung venn av meg i reindriften som gjorde at hjertet mitt knuste: «Jeg spør meg selv oftere og oftere: er det slik at det staten helst ønsker er å begrave meg under jorda, sammen med hele flokken min? ...»

Regjeringens passive holdning til det pågående menneskerettighetsbruddet er i ferd med å kvele oss, og det siste lille håpet min venn har for en verdig fremtid.

Jeg har alltid vært redd for å være en polariserende stemme i samfunnsdebatten og at jeg ved å rope høyt fremprovoserer hat mot mitt eget folk.

Men det jeg er enda mer redd for er at vi, unge samer i dag, skal gi opp. At alt håp og alle fremtidsutsikter skal smuldre opp og forsvinne. At vi til slutt ikke orker mer, og tier stille.

For hva skjer med oss når staten Norge tar fra oss fremtidstroen ved å overkjøre våre rettigheter? Hva skjer når vi ikke lenger har tillit til rettsstaten?

Jeg kunne argumentert, på helt legitimt grunnlag, for full revolusjon. I stedet nøyer jeg meg foreløpig med et helt grunnleggende ønske om at staten stopper det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen og kommer med en offentlig beklagelse til Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt.

Hvis ikke er jeg redd vi i full fart er på vei mot en fullbyrdet assimileringspolitikk.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no