PRESSELEGENDE: – Takk, Knut Haavik, for at du skapte verdens beste arbeidsplass. Vi var rampete og helt på kanten, og jeg elsket det, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Se og Hørs jubileumsfest i 2013. Foto: Trond Solberg

Debatt

Knut Haavik var Se og Hørs Alex Ferguson

Gamlesjefen er død, men jeg håper rampungen Se og Hør har mange gode år foran seg.

TROND RASMUSSEN, tidligere Se og Hør-journalist

Det er trist at Knut Haavik er død. Jeg kjente ham ikke, men jeg fikk, etter at han sluttet, gleden av å jobbe i bladet som i fjor feiret sine første 40 år. Det ble i min tid snakket om Haavik med dyp respekt. Vi måtte huske arven fra Haavik, ble det sagt, og sånn og sånn ville Haavik ha gjort det. Haavik satt i veggene, høyst til stede, selv om han for lengst hadde trukket seg tilbake. Det Sir Alex Ferguson var for Manchester United, var Haavik for Se og Hør. Haavik var Se og Hør.

Siden jeg ikke kjente den gamle redaktøren, kan jeg ikke karakterisere ham. Men livsverket hans, bladet han skapte i Norge, vet jeg mye om. Og det jeg nå skal si, er derfor like mye en hyllest til mannen som skapte fenomenet Se og Hør.

Trond Rasmussen.

For bladet var og er et fenomen. Få stiller seg likegyldig til Se og Hør. Du er enten for Se og Hør, eller mot. Du elsker eller hater dem. I mellom der finnes det riktignok en tredje kategori – dem som er glade i Se og Hør, men som skammer seg for å tilkjennegi det. Man hører som regel mest fra haterne, de som rakker ned på bladet, ofte med en overbærende, moralistisk patos. Det blir sagt at bladet får frem det verste i oss; kikkermentaliteten, trangen til å grafse i folks aller mest private, behovet for å fråtse i andre menneskers misèrer. For bladets argeste kritikere representerer Se og Hør selve inkarnasjonen av overfladisk djevelskap, erkesymbolet på forfallet i kulturen. Det er Norge på sitt aller verste.

Mine damer og herrer, dere som ser ned på Se og Hør, og som tror dere er bærere av bedre og «høyere» verdier: Dere tar feil. Se og Hør representerer noe av det beste blant oss mennesker.

Av alle anklagene jeg fikk kastet mot meg da jeg jobbet i bladet, var ingen mer malplassert enn påstanden om at bladet bare driver med sladder. Underforstått: Bare tull og tøys, oppspinn og jug og fanteri.

Det er faktisk helt feil.

les også

Knut Haavik (1943 - 2019)

For det første finner ikke journalistene i Se og Hør bare på ting, slik enkelte later til å tro. De sjekker kildene og verifiserer tips og påstander. Men det ligger mer her. Da jeg sluttet i Se og Hør skrev jeg en avskjedshilsen til kollegene mine. Jeg skrev at de skulle være stolte av jobben sin, fordi de jobber med noe av det aller viktigste i folks liv. For det gjør de. Ok, jeg skal selvfølgelig ikke nekte for at Se og Hør også fjaser en del. Det har stått saker på trykk som normalt oppegående folk ikke ville brukt som dasspapir engang, selv om de var tom for Lambi og værfast på en øde øy. Men slike saker finner du jevnlig i VG og Dagbladet også.

Når jeg frimodig påstår at Se og Hør driver med det viktigste i folks liv, så sikter jeg til bladets kjernevirksomhet. Og den handler ikke om Hollywood-kjendiser som ligger med kjæresten til broren, eller dundrer på 300 kilo som har seg med albinodverger.

Den handler om familier. Kjendisenes barn og familier.

Forretningsideen – og suksessformelen - til Se og Hør er å vise frem privat- og familielivet til kjendisene folket normalt ser i en annen kontekst. TV-profilen som har show på fredagene, værdama som hver dag melder været, skistjernen som du normalt ser siklende i sporet. Hvordan lever disse menneskene, sånn egentlig? Hvem er de privat, og har de partner og barn? Har de opplevd sykdommer og ulykker, slik som oss vanlige, dødelige, og hvordan håndterte de det?

les også

Knut Haavik om livet

Pluss content

Det er legitimt å være opptatt av kjendiser som er flinke på felter du interesserer deg for, og det er legitimt å ville vite hvem de er som mennesker.

For hvis du tenker etter og spør deg selv; hva er det viktigste i livet ditt? er svaret på det for de fleste såre enkelt. Det er familien din. Barna dine. Søsknene og foreldrene dine.

Det viktigste i livet ditt er det Se og Hør skriver om.

Hva betyr barna/kona/mannen for deg? Hvilke verdier er du opptatt av å videreføre til barna dine? Hvordan vil du beskrive deg selv som mamma eller pappa? Hvordan var det å vokse opp som homofil, i ei tid da fordommene florerte? Som journalist i Se og Hør var dette spørsmål jeg daglig stilte til kjendisene jeg møtte. Og det er dette du leser om i Se og Hør. Du kommer bak kjendisenes profesjonelle ytre, og får en kikk inn i det personlige og det private.

Siden det er privat, er det ingen som har plikt til å stille opp for bladet. Men mange gjør det, noen fordi de har en klar agenda, men også fordi de er stolte av å dele med leserne utsnitt av det livet som betyr mest for dem. Hva er galt med at en publikasjon viser frem det mest betydningsfulle i folks liv, så lenge det er gjort med respekt og i overensstemmelse med aktørene som deltar? Og hva er galt med at folk koser seg med å lese bladet og kikke på bildene, når det som oftest handler om kjendisenes helt vanlige familieliv?

Hvis det er kikkermentalitet, så er jeg for kikkermentalitet.

les også

Knut Haavik er død

Derfor bør du som leser Se og Hør i smug, hos tannlegen eller andre steder, gi slipp på skamfølelsen. Ingen bør lese bare Se og Hør, men en dose Se og Hør kan faktisk gjøre livet litt gladere, slik bladet lover i reklamen. Undervurder heller ikke overføringsverdien av at kjente personligheter snakker ut om sykdommer, eller andre tunge erfaringer. Ved å lese om hvordan TV-stjernen håndterte det å leve med kreft, kan vanlige mennesker i tilsvarende situasjon finne trøst, håp og identifikasjon. For noen hjelper det faktisk å lese at også kjente mennesker, med en tilsynelatende glattpolert overflate, har sitt å stri med. At livet ikke skiller mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, kjent og ukjent.

Da jeg først kom til Se og Hør, hadde jeg med meg flere av de vanlige fordommene mot bladet, og som deles av mange. I hvert fall hvis du har høyere utdanning, og er over gjennomsnittet snobbete. Du tror du har dype innsikter, og ser ned på rullingsrøykende, kartongvindrikkende uførepensjonister, som sitter på campingplassene og mesker seg i Fandens bibel, Se og Hør. Du som tror at alle som leser Se og Hør stemmer Frp, og du avskyr begge like intenst.

Jeg var også passe høy på meg selv etter (litt for) mange år på universitetet, og nedlatende overfor bladet og dets trofaste fans. Bladet var overfladisk og degenerert, derom hersket liten tvil. Da jeg nærmest på slump ble en del av sirkuset selv, endret jeg raskt mening. I Se og Hør var det høyt under taket, masse humor, og, slett ikke uvesentlig i en hvilken som helst jobb, vi lo, og vi lo, og vi lo ... Smarte folk, som var verdens beste til å lage ukeblad.

Vi var rampete og helt på kanten. Vi var outsiderne som viste fingeren til de kokette. Vi var avskydd, men også beundret. Vi var hundre prosent klin kokos.

Jeg elsket det.

Så derfor. Takk, Knut Haavik, for at du skapte verdens beste arbeidsplass. Rampungen din lever videre.  

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder