–  I takt med at industri- og håndverkskulturen er blitt bygd ned, har vi fått det for oss at vi kan klare å skape nytt uten å produsere, skriver kronikkforfatteren.
– I takt med at industri- og håndverkskulturen er blitt bygd ned, har vi fått det for oss at vi kan klare å skape nytt uten å produsere, skriver kronikkforfatteren. Foto: Annemor Larsen / VG

Innfør barnearbeid som en rettighet!

debatt
Publisert:
MENINGER

Når så mange unge føler at det ikke er bruk for dem, skyldes det at vi ikke gjør bruk av dem.

JONAS BALS, rådgiver i LO

«Vi har kommet dit at vi ser på det som helt naturlig at det er svensker som serverer øl og mat på utestedene og at det er østeuropeere som maler husene og plukker jordbærene vi spiser. Jeg vil si: Da er våre unge blitt for bortskjemte. Det går ikke an.»

Dette sa Norsk Industri-leder Stein Lier-Hansen til VG nylig. Han pekte på «gode ordninger fra det offentlige og fra foreldre» som hovedproblemet, og hevdet det gjør oss «mette og late».

Uansett hva man måtte mene både om diagnosen han stiller og medisinene han antyder, mener jeg Lier-Hansen setter fingeren på noe det er nødvendig å diskutere: At vi har fått jobber som nærmest er å regne som no go areas for en del norsk ungdom, og at for mange unge mennesker sliter med å få plass i arbeidslivet vårt.

Årsakene til dette er mange, og mer sammensatte enn Lier-Hansen gir inntrykk av. Noe av det handler om sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Jakten på billigst mulig arbeidskraft har bidratt til en formidabel rekrutteringskrise blant annet i bygghåndverksfagene, der vi om få år vil mangle titusener av fagarbeidere. Jeg har selv besøkt en rekke yrkesfaglige skoler der elevene forteller at klassen deres kalles «polakklinja», og mer enn én gang hørt mitt eget fag, malerfaget, bli omtalt som «polakkarbeid».

En tømrer jeg nylig møtte på en fagforeningskonferanse kunne fortelle om et sommerkurs bedriften hans hadde avholdt for barn, der de delte ut verktøy, hjelmer og hansker. Så fort barna hadde fått på seg utstyret hadde de begynt å snakke kaudervelsk med hverandre. «Hva gjør dere?», hadde han spurt. «Vi leker polakker!», hadde barna svart.

Dette er en uholdbar situasjon, både for polske og norske arbeidstakere. Heldigvis kan vi gjøre noe med det. Tiltak som Skien- og Oslomodellen, der vi ved offentlige anbud stiller krav om fagkompetanse, lærlinger og bruk av egne ansatte, gjør det både mulig for seriøse virksomheter å konkurrere, og skaper en økt etterspørsel etter lærlinger. Hadde vi gjort dette for 15 år siden, da EUs østutvidelse ble gjennomført, ville de polske arbeiderne i Norge snakka norsk, hatt fagbrev og blitt likebehandlet med sine norske arbeidskamerater.

I stedet har vi, delvis etter press fra arbeidsgiversiden, fått et B- og C-lag i det norske arbeidsmarkedet. Du skal være bra sulten dersom du går etter en plass på C-laget. For la oss være ærlige: Om du selv har arbeidere som maler eller vasker huset ditt for 80 kroner timen, anbefaler du ikke barna dine å bli malere eller renholdere. Så enkelt er det faktisk.

Likevel tror jeg problemene Lier-Hansen peker på også skyldes noen tyngre, kulturelle prosesser som har rullet og gått en stund, lenge før EUs østutvidelse var et faktum. Fagforeningsveteranen Eldar Myhre var inne på noe vesentlig da han påpekte at Norge er blitt så rikt på melk at vi tror vi kan klare oss uten ku. Sagt annerledes: I takt med at industri- og håndverkskulturen er blitt bygd ned, har vi fått det for oss at vi kan klare å skape nytt uten å produsere, og at gode ideer og smarte løsninger nærmest kan oppstå ut av det tomme intet, på en kafé i Oslo eller på et kontor i Trondheim.

Som samfunn har vi dessverre utviklet et enøyd syn på hva som er kunnskap og hva som er meningsfylt arbeid. Forført av fortellinger om «kunnskapssamfunnet» har vi i lengre tid vektet teoretisk kunnskap mye høyere enn praktisk utførerkompetanse, så mye at vi har klart å gjøre selv de praktisk-estetiske fagene i skolen teoretiske.

Heldigvis finnes det motkrefter. Dagen før Lier-Hansen var ute i VG, var jeg så heldig å få innlede på et seminar på Handverksskolen Hjerleid på Dovre. Der fikk jeg møte elever, de fleste av dem unge voksne, som hadde lært seg å bruke øks og laftebile, hammer, hoggjern og høvel, og som hadde tilegnet seg stor kunnskap om materialene de arbeidet med. Mye av denne kunnskapen er i ferd med å dø ut i Norge, men takket være lærerne og det omfattende håndverkernettverket tilknyttet skolen, føres utrydningstruet kompetanse innen en lang rekke tradisjonshåndverk videre.

Uten miljøer som dette hadde vi ikke vært i stand til å ivareta den store norske kulturskatten vi har i form av kirker og andre bygninger, for ikke å snakke om verktøy- og materiallæren. Denne kunnskapen går tapt dersom vi ikke tar vare på den – og i dag er det sånn at det dør langt flere håndverkere enn vi utdanner.

På seminaret tok en av ildsjelene i dette miljøet, Jon Bojer Godal, til orde for å innføre barnearbeid som en rettighet. Det syntes jeg var klokt sagt. Når så mange unge føler at det ikke er bruk for dem, skyldes det i alle fall delvis at vi ikke gjør bruk av dem.

Å innføre barnearbeid som en rettighet handler selvsagt ikke om å gå tilbake til den tidlige industrikapitalismens barne- og ungdomsarbeid, som arbeiderbevegelsen kjempet hardt for å avskaffe. Men helt opp til nyere tid fikk mange unger oppleve mening gjennom arbeidsaktiviteter som til forveksling kunne minne om lek, der de lærte seg å beherske ulike praktiske ferdigheter – og hvor de opplevde gleden ved å bli satt krav og forventninger til. Og ikke minst: Hvor de lærte seg respekten for ærlig og noen ganger hardt arbeid.

Som forelder kan man selvsagt forsøke å kompensere for denne mangelen ved å gi ungene praktiske oppgaver og fysisk trening med verktøy. Problemet er at det på langt nær er nok – blant annet fordi mange foreldre ikke selv behersker grunnleggende praktiske ferdigheter. Og som Bojer Godal påpekte på seminaret, så var det dessuten gjerne sånn at det ikke var ens egne foreldre man skulle lære av: Når jentene skulle lære å spinne, gjorde de for eksempel det på en av nabogårdene. Sånn fikk de også et sosialt utbytte av det.

I dag er det skolen som burde være den mest opplagte arenaen for å la ungene lære gjennom praksis. Men heller ikke her, hvor vi virkelig kunne gjort en forskjell, finnes det i dag nødvendige ressurser og kompetanse. Mange av som skal lære bort praktisk-estetiske fag mangler forutsetningene for å gjøre det, noe som kan svekke fremfor å styrke anseelsen. Disse tingene haster det å gjøre noe med. Det bør innføres flere praktiske læremetoder i undervisningen, og det lokale arbeids- og næringslivet bør inn i skolen – for eksempel i form av håndverkere som kan formidle gleden, kunnskapen og stoltheten ved eget fag.

Noe av det som har gjort Norge rikt, og økonomien vår til en av de mest konkurransedyktige i verden, er at vi har hatt sterke forbindelser og gjensidig respekt mellom våre ulike kunnskaps- og læringskulturer – de såkalt praktiske og teoretiske. Jeg tror også at samfunnet vårt blir bedre dersom vi kan forstå og anerkjenne hverandres kunnskap og kompetanse. I dag vokser i stedet avstandene, og vi sluser mange av våre unge inn på et studieforberedende løp der de vantrives og faller fra. Samtidig blir de yrkesfaglige linjene flere steder redusert til oppsamlingsplasser for elever som kanskje verken har evne eller vilje til å lære et fag. Slik ender mange opp med å ramle mellom alle stoler, og finner seg verken til rette på skolen eller i arbeidslivet.

Jeg tror ikke dette skyldes latskap eller metthet; kanskje tvert om. Og jeg er i alle fall sikker på en ting: Skal vi stille krav til ungdommen, må vi også ha noe å tilby dem. Både i form av en skole der alle opplever mestring, og i form av et arbeidsliv der vi uansett type arbeidsoppgaver etterspør og krever noe mer enn billigst mulig arbeidskraft.

Her kan du lese mer om