FLERE FØDSELSDEPRESJONER: Studier viser at hver sjette nybakte mamma strever med psykiske plager etter fødsel. Foto: Getty. (Bildet er et illustrasjonsfoto). Foto: Juice Images / Juice Images RF

Debatt

«Jeg klarte ikke være alene med babyen min»

Fødselsdepresjon er det ultimate nederlaget for en som har fått et velskapt, friskt og veldig ønsket barn. Derfor gjør det vondt langt inn i sjela å lese at fødselsomsorg har blitt et innsparingsområde.

LINDA NORDGÅRD, mamma og blogger på psyktmamma.blogg.no

Å få barn er en av de fineste opplevelsene i livet. Svangerskapet og fødselen kan være så tungt og vanskelig som bare et svangerskap og en fødsel kan være, for i enden venter verdens fineste premie.

Tiden etterpå kan være slitsom, men man skal passe på å nyte den. Trille turer, vise det lille nurket stolt frem til verden, og selv om man er sliten av våkenetter og barnegråt så skal den velkjente morsfølelsen skinne gjennom, og bekrefte for verden at den nybakte mammaen - selvfølgelig - er lykkelig.

For noen av oss kan det å få barn derimot bli så vondt, at det virker som det ikke er til å leve med. Og sånn ble det for meg.

LES MER: Psykiske plager etter fødsel nær doblet på 15 år

Malin Eberhard-Gran (professor og spesialist i samfunnsmedisin ved Akershus universitetssykehus) sier i Dagsavisen at befolkningsstudier viser en klar økning i antallet kvinner som opplever fødselsrelaterte, psykiske plager. «Økningen vi ser er dramatisk, og jeg kan ikke la være å koble dette til dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårligere beredskap med ammehjelp ute i kommunene, sier hun.»

Er det sånn det skal være? Skal det føles som om jeg ikke får puste? Er det dette som er barseltårer? Er det vanlig å være redd for babyen sin? Jeg googlet og gråt. Det MÅTTE jo finnes svar et sted!

les også

VG Mener: Rush på føden

Jeg fikk ikke sove, og jeg klarte ikke å spise. Jeg gråt mye, hadde panikkanfall og jeg klarte ikke være alene med babyen min. Jeg hadde ekstra samtaler på helsestasjonen (med en super helsesøster, det skal være sagt!) og gikk til en psykolog. «Det er vanlig å gråte mye, dette er en veldig overveldende tid. Det er ikke så uvanlig å føle det som du gjør, og det er viktig at omgivelsene tar hensyn. Du må ikke sykeliggjøres fordi du føler det sånn». Ok, jeg prøver litt til, da. Jeg er tydeligvis ikke syk, dette er ikke uvanlig, det er mange som har følt det samme. Jeg klarer meg uten sykemelding, dette går jo over.

Jeg gikk i tre måneder med en fødselsdepresjon som rett og slett spiste meg opp, innenfra og ut. Jeg var konstant livredd, jeg lå i fosterstilling ved siden av barnevogna og gråt i garderoben fordi jeg hadde panikkangst. Jeg klarte ikke se folk i øynene, fikk vondt i magen når bekjente ville stoppe å se på babyen, og jeg følte meg så utrolig feil. Hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor orker jeg ikke ha folk på besøk? Jeg skal jo nyte dette, og det skal være det fineste jeg har opplevd. Hvorfor er jeg ikke stolt? Herregud, jeg kan jo ikke være mamma. Jeg orker ikke mer!

Den eneste løsningen jeg så var at vi måtte gi fra oss barnet vårt. Jeg kom aldri til å klare å være mamma. Til slutt hadde de to tankene satt seg fast, og gikk på repeat i hodet mitt. Babyen må bort, jeg kan ikke være mamma. Babyen må bort, jeg kan ikke være mamma. Hun MÅ bort! Men hvordan? Jeg kan jo ikke kvitte meg med barnet mitt, og pappaen vil jo ikke det. Men det er jo den eneste løsningen. Jeg vil dø. Herregud, jeg får ikke puste. HUN MÅ BORT.

les også

Velkommen til verden – dessverre har vi ikke råd til å ta imot deg

Vendepunktet kom da vi for andre gang var hos osteopat med babyen. Da han var ferdig med undersøkelsen, og - som første gang - konkluderte med at alt var i skjønneste orden, snudde han seg mot meg, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte som sant var at jeg hadde fødselsdepresjon, men at det sikkert kommer til å bli bedre snart. Jeg hadde så angst at jeg kaldsvettet, og var helt på gråten. Veldig overbevisende. Da så han meg inn i øynene og sa: «Jeg ser jo at du har det mye vondere enn henne». Da vi kom ut på gata begynte jeg å gråte, og hyperventilere. Det kjentes som noen satt på brystet mitt. Da jeg fikk samlet sammen det siste jeg hadde igjen av fornuft - med god hjelp fra samboeren min - ringte jeg legen og sa at jeg ville gi bort barnet mitt, jeg trenger hjelp. To timer seinere satt jeg i bilen på vei til Blakstad Psykiatriske Sykehus.

Det ultimate nederlaget for en som en som har fått et velskapt, friskt og veldig ønsket barn er en fødselsdepresjon. Og det finnes så latterlig lite informasjon om det! I mange tilfeller er normalisering av psykiske lidelser en god ting, fordi det gjør at man ikke føler seg så alene. Men når det kommer til fødselsdepresjon mener jeg at det er helt mot sin hensikt. Å normalisere at man vil gi bort sitt nyfødte barn, at man tror barnet er alvorlig sykt, eller at man er livredd for å være alene med barnet, det bør vi ikke drive med. Etter min mening bør det tas på dypeste alvor, og møtes med ALT helsevesenet kan tilby av tjenester.

Derfor gjør det vondt langt inn i sjela når jeg leser at fødselsomsorg har blitt et innsparingsområde. At liggetiden på norske sykehus reduseres ned til 6-8 timer etter fødsel, at studier viser en fordobling av antall kvinner som har det vanskelig etter fødsel de siste 15 årene, og at antallet kvinner som får fødselsdepresjon har økt fra 9 til 17%.

Når mennesker som bevilger penger kun ser på den faktiske kostnaden, i stedet for verdien av god barselomsorg, er det nok hensiktsmessig - i deres øyne - å kutte i budsjettet. Men i realiteten er det vanvittig mye dyrere, både samfunnsøkonomisk og medmenneskelig, og la barselkvinnen gå for lut og kaldt vann, heller enn å utvide liggetiden på sykehuset og sørge for at jordmortjenesten har den bemanningen som behøves. Jeg vil tippe at min innleggelse kunne finansiert et par årsverk jordmødre, for å sette det veldig på spissen.

Og det er klart at ikke alle fødselsdepresjoner ender med innleggelse, men i mitt tilfelle var det helt nødvendig. Da jeg ble skrevet inn på Blakstad ble jeg fratatt veske, skolisser, telefonlader, og andre potensielt skadelige ting. Det var ikke lås på dørene, verken til rommet eller badet, og det var ikke pose i søppelkassa. For meg var det enorm lettelse, fordi jeg ville virkelig ikke dø. Men jeg ville heller dø, enn å ha det sånn som jeg hadde det, og endelig var det noen andre som tok kontroll over livet mitt.

Det burde ikke være opp til en selv og avgjøre i hvilken grad man trenger hjelp etter en fødsel. Man er ekstra sårbar, hormonell og sliten, og det gjør noe med dømmekraften. Derfor er det så ekstremt viktig at barseltilbudet er godt nok, og gjerne enda bedre! Jeg mener at i tilfeller hvor det allerede på barselavdelingen kan være et snev av mistanke om at mor kan få en depresjon så SKAL tiltakene settes i gang, og da er det åpenbart at det ikke kan kuttes i barselomsorgen. Jeg mener også at fokuset må endres fra at det er så «lov» å ha en fødselsdepresjon at det ikke egentlig bør sykeliggjøres, til at man føler seg tatt ordentlig på alvor og får riktig hjelp. Jeg hadde behov for at pappaen skulle være hjemme, og for at det skulle skje måtte jeg ha en sykemelding. Altså måtte jeg «sykeliggjøres».

Det finnes ingen oppskrift på hvordan man kan takle en fødselsdepresjon. Det finnes ingen magisk grense. Men - det finnes, i mine øyne, INGEN god grunn til at du skal ta tida til hjelp, og «stå i det». Absolutt ikke. Har du hatt og ikke blitt behandlet, har, eller lurer på om du har en fødselsdepresjon så vil jeg oppfordre deg til å be om ALL den hjelpen du kan få. Om det er en sykemelding, sovemedisiner, ammeslutt, barnevakt, eller å slippe og lage middag en måned, det er opp til deg å bestemme. Men vit at det finnes hjelp! Du hadde ikke nektet deg selv hjelp eller behandling hvis du hadde brukket et bein, så hvorfor skal du gjøre det nå? Fordi det ikke synes, eller fordi det ikke er «nok»?
Tro meg. Det er MER enn nok. Og det bør politikerne skjønne også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder