VOLD: – Når vi allerede har stemplet mannen som den slemme, og kvinnen som offeret, så har vi på en måte legitimert all vold og overgrep menn opplever, ved vår manglende anerkjennelse, mener kronikkforfatteren. Foto: JANNE MØLLER-HANSEN

Debatt

Den undertrykkende minoritetskvinnen

Innvandrerkvinnen er ikke bare undertrykt, hun undertrykker også.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SHURIKA HANSEN, student og skribent

Å skrive denne kronikken føles som sosialt selvmord, spesielt etter motreaksjonene fra sist gang jeg aktualiserte vold og sosial kontroll mot menn. Det var sterke reaksjoner som påvirket mitt engasjement. I en lang periode har det vært «safe space» å bare skrive om innvandrerkvinnen som offeret. Å skrive om innvandrerkvinnen som voldsutøveren er tabu. Ikke bare tabu, men også en risikosport, der du enten treffer riktig, eller får mange fiender etter deg. Noen av disse kan gå så langt som å fremsette trusler fordi man forsøker å nyansere debatten.

Shurika Hansen.

Dette er et tema jeg som feminist er spesielt opptatt av, fordi likestilling for meg betyr like rettigheter for begge kjønn. Der kvinnen og mannen har like rettigheter, de kan benytte seg av like muligheter, der de kan få lik hjelp, og den samme støtten fra samfunnet. Fokuset vi har hatt på hvordan innvandrerkvinners spesielle omstendigheter gjør de til ofre, er fantastisk. Jeg er også veldig stolt av å ha bidratt til kampen mot sosial kontroll. Men underveis har jeg også fått innsikt i en brutal sannhet, en virkelighet der menn blir mishandlet, spyttet på, nektet å se sine barn og psykisk og fysisk mishandlet. Menn blir også sosialt kontrollert. Å se bort fra og ignorere dette vil være i strid med min samvittighet, og ikke i tråd med mine feministiske verdier, og det jeg anser som en balansert samfunnsdebatt der rettigheter blir debattert.

Kjenner dere til BUFDIR-rapporten «den mannlige smerte» fra 2017? Den er relativt fersk, og samfunnsdebatten lider av at innholdet ennå ikke er godt nok kjent for offentligheten. Rapporten samler en rekke forekomststudier av partnervold i de nordisk landene de siste årene. Tallenes tale er klar: Kjønnene er omtrent jevnbyrdige på partnervold. Kvinner er oftere utsatt for det som ofte kalles «alvorlig fysisk partnervold» fra sine partnere enn menn. Det handler da om f.eks å bli tatt kvelertak på, banket opp, sparket. Likevel blir minst like mange menn som kvinner utsatt for «mindre alvorlig fysisk vold» fra sine partnere. Lugging, klyping, slag med flat hånd. I tillegg kommer psykisk vold/mobbing, materiell vold, samt sosiale kontrollstrategier.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Rapporten tar også for seg en særegen form for vold som hovedsakelig rammer menn. Dette omtales som «omsnuing». Det handler da om at mennenes kvinnelige partnere kan snu om på virkeligheten, ved å fortelle omverdenen at de er de som er utsatt for vold. Dette lykkes ofte, da den samfunnsmessige diskursen først og fremst ser på kvinner som ofre/utsatte. Menn har en forventning om å ikke bli trodd, og å bli ensidig ansvarliggjort.

Studiene tyder på at voldsutsatte menn skjuler voldshendelser for andre, og at de verken tar kontakt med hjelpeapparatet eller melder det inn når de utsettes for vold. Det ble funnet at 59,1 prosent av voldsutsatte menn aldri hadde snakket med noen om voldshendelsene, mot 21,9 prosent hos voldsutsatte kvinner. Menn underrapporterer, rett og slett.

Flere av tilfellene der menn har tatt kontakt med familievernkontoret har de også opplevd trussel om å bli fratatt barna og dermed valgt å bli i forholdet for husfredens skyld. Minoritetsmenn er spesielt tause om vold de opplever. Dette kan blant annet skyldes gamle kjønnsroller.

Og her er det utnyttelse av stereotypene av innvandrermenn og generelt menn, og inngrodde forestillinger om minoritetskvinners permanente offerrolle. Når vi allerede har stemplet mannen som den slemme, og kvinnen som offeret, så har vi på en måte legitimert all vold og overgrep menn opplever, ved vår manglende anerkjennelse.

Problemet med kun å ansvarliggjøre det ene kjønnet for voldsutøvelse, er at det andre kjønnet får en slags «blankofullmakt» til å utøve vold. Da stopper aldri voldsspiralen. Som kjent, vold avler vold. Derfor er den skjeve fremstillingen av vold i samfunnsdebatten farlig, spesielt når hovedvekten av forskning klart tyder på at kjønnene i all hovedsak er jevnbyrdige i utøvelse av partnervold.

BUFDIR sier følgende om partnervold på sine hjemmesider: «Like mange menn som kvinner utsettes for mindre alvorlig fysisk vold fra partner.» NKVTS (Norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress) oppgir mye av det samme på sine hjemmesider. Dette finner man også igjen i forskningen som BUFDIR og NKVTS presenterer.

Mange menn gir opp hele konseptet likestilling når de får oppleve den skjeve fremstillingen av voldsutøvelse i offentlig ordskifte.

«Stopp vold mot kvinner» er et initiativ det ikke er vanskelig å stille seg bak. De fleste av oss ønsker å stoppe vold mot kvinner. Men hva slags signal gir det til voldsutsatte menn? Finnes ikke vold mot menn? Virkeligheten er en annen, i følge forskningen. Er ikke vold mot menn alvorlig? Og hvorfor ikke?

Skal menn være tause om volden de opplever? Er det bare vold mot kvinner som skal stoppes?

Hva slags empati kan utvikles hos en ung mann, hvis han vokser opp med å lære at vold mot ham er mindre alvorlig, på grunn av hans kjønn? Hva slags håp kan man ha for likestilling når mennenes opplevelser blir ugyldiggjort i offentlig ordskifte? Skal vi ikke være sammen om likestillingskampen?

For en skam for samfunnet og framtidens gutter og menn. For en skam for framtidens jenter og kvinner. Når vi tviholder på gamle kjønnsroller og ikke klarer å jobbe med ekte likestilling. Nemlig der kvinner og menn, gutter og jenter blir satt i samme posisjon, og der de får lik rettferdig behandling.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder