Foto: MORTEN MØRLAND

Kommentar

Dramatikken og alvoret

Norske medier dekket dramatikken i Rushidiesaken tett fra første øyeblikk. Men alvoret sank ikke helt inn før skuddene mot William Nygaard for 25 år siden.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Den norske kontroversen rundt Salman Rushdies «Sataniske vers» startet som en kuriositet i norske aviser. Senhøstes 1988 begynte utenrikssidene å rapportere om at India ville forby den nye romanen til den britiske forfatteren, av blasfemiske årsaker.

Rushdie var ikke ukjent i litterære kretser. Romanen «Midnattsbarn» var kommet i Bokklubben Nye Bøker noen år tidligere, noe som var den sikreste måten å oppnå gode salgstall for en bok den gang.

Forfatteren var intervjuet mange ganger i norske aviser. Det seneste intervjuet før det smalt, ble gjort av Dagbladets daværende kulturreporter Hege Duckert i London i oktober 1988 i forbindelse med lanseringen av «Sataniske vers».

– Trangen til å ville forby noe en ikke vet hva er, begynner å bli symptomatisk for tiden vi lever i, sa Rushdie som en kommentar til kravene om at boken skulle stoppes.

Protestene i Midtøsten ble verre på nyåret. Den 14. februar utstedte den døende iranske ayatollaen Ruhollah Khomeini sin dødsdom over forfatteren og «alle redaktører og utgivere som kjenner innholdet».

les også

Salman Rushdie om siktelsene i William Nygaard-saken: – Dette er gode nyheter

Det var i realiteten en terrorhandling som har hengt over verden i snart 30 år. Dagbladet var den eneste norske avisen som virkelig skjønte hva som var i ferd med å skje. Dagen etter hadde avisen et hovedoppslag hvor Aschehougs direktør William Nygaard holdt frem boken under overskriften «Norsk forlagsdirektør DØMT TIL DØDEN av Khomeini».

«Jeg lar meg ikke skremme», sa Nygaard til journalisten inni avisen. Oversettelsen og norsk utgivelse av romanen skulle gå som planlagt.

Oppslaget hadde en mobiliserende effekt. I Arbeiderbladets kulturavdeling hadde vi et eksemplar av den engelske utgaven. Vi oversatte de omstridte avsnittene og vaktsjefen presenterte dem på forsiden under overskriften «Her er de forbudte ordene».

Jeg tror ikke noen av oss virkelig tenkte på at det kunne være farlig. Men jeg kjente et stikk av engstelse da jeg så ekspeditøren i storkiosken over gaten for der jeg bodde på Tøyen i Oslo sto frem på Dagsrevyen samme dag og sa at «Jeg ville ikke hatt noen problemer med å drepe denne mannen».

(Den eneste direkte negative reaksjonen mot oppslaget vårt kom imidlertid fra Aschehoug forlag som syns at oversettelsen vår var dårlig og murret om krenking av opphavsrett.)

les også

Radikale lover 70 millioner for Sir Salmans hode

Rett etterpå demonstrerte norske muslimer mot boken i Oslo. Det sto «Satans Rushdie» og «Stopp boken» på parolene. To motdemonstranter med plakater om «ytringsfrihet» ble angrepet og måtte beskyttes av politiet.

Utgivelsen ble fremskyndt fra juni, og den ble utgitt på norsk i begynnelsen av april. Avisene meldte om storsalg til tross for manglende markedsføring. Noen dager senere ble en bokhandel på Holtet i Oslo som hadde hatt romanen i vinduet, påtent. En bokhandel på Rykkinn fikk utstillingsvinduet knust.

Det kvalifiserte ikke til mer enn en notis fra NTB: « Det er på det rene at Salman Rushdies omstridte bok Sataniske vers var til salgs i begge forretningene, og politiet ser ikke bort fra at brannene kan ha sammenheng med dette».

«Det islamske forsvarsråd», bestående av 25 organisasjoner og menigheter, krevde boken trukket og to millioner kroner i oppreisning fra forlaget med henvisning til den daværende blasfemiparagrafen.

Under møtet i forliksrådet fikk jeg stukket en brosjyre i hånden som jeg tok vare på i flere år: «Can you stomach the best of Rushdie?» – «Har du mage til Rushdies beste?» – et agitatorisk skriftstykke av den islamske forkynneren Ahmed Deedat.

Deedat konkluderte: «Svøpt i elendighet; måtte all hans (Rushdies) skitne grådighet kvele ham og måtte han dø en feigings død hundre ganger hver dag og når døden endelig innhenter ham, måtte han putre i helvete i all evighet.»

Mannen som ga meg brosjyren, mente det «bare var en måte å skrive på».

les også

Drap og fatwaer: Slik var Irans terrorregime i Europa

Men etter de første, opphissede månedene døde interessen ut. De neste årene ble Rushdiesaken sporadisk nevnt på avisenes kultursider. Da Rushdies italienske oversetter ble angrepet og knivstukket og hans japanske kollega knivstukket og drept med noen dagers mellomrom sommeren 1991, fylte det knapt en helside i noen norsk avis.

«Mystisk drap på Rushdies oversetter», meldte NTB. Det var langt borte. Omstendighetene var uklare. Da Rushdie dukket opp som Willam Nygaards gjest på Aschehougs hagefest året etter, tok mange det som et tegn på at mye av faren var over.

Men det var den ikke. Et drøyt år senere falt skuddene i Dagaliveien i Oslo.

– Det var forferdelig. Han var min venn og jeg følte han var blitt skutt i mitt sted, sa Rushdie til NRKs Odd Isungset flere år senere.

Men trusselen var enda mer omfattende enn mot de to. Og det begynte å demre den høstdagen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder