Rødts suksess er farlig for Ap

kommentar
Publisert:
MENINGER

Partiet Rødts pussige fremgang kan på sikt gjøre Jonas Gahr Støre til statsminister – men den er samtidig en særs lei nøtt for Arbeiderpartiet.

I årevis slet Rød Valgallianse, nå Rødt, med å vekke særlig interesse utover sektens allerede frelste. På 1970-tallet ønsket det lille miljøet aller ytterst på venstresiden så gjerne å tjene folket, men folket ville ikke la seg tjene av dem som mente at arven fra Gerhardsen og Bratteli burde erstattes av Maos og Stalins dype innsikter om hvordan å styre et samfunn.

Det innstendige ropet om å få bli folkets tjenere basert på de nevnte herrenes instrukser avtok noe i styrke utover på 1980-tallet, og i ettermursårene på 1990-tallet var RV like hipt som hårmetall og like politisk relevant som Egon Krenz. Likefullt spilte RV-erne en iherdig rolle i EU-kampen i 1994, og bidro muligens til å få akkurat nok folk til å lande på det konservative nei fremfor det optimistiske ja.

Innsatsen i EU-kampen førte til at RV såvidt klarte å kravle seg opp på ett-tallet i de påfølgende stortingsvalgene, en fremgang på noen få promiller sammenlignet med de foregående tiårene, noe som enkelte særs overbeviste kommunister kanskje tolket som at revolusjonen var i emning. Vel, det ble med drømmene, for i 2007 ble morskipet AKP nedlagt, og RV ble til Rødt, uten at det førte til vekst i velgermassen. Rødt parkerte bussen på ett-tallet, selv da den blide, men samtidig strenge gammelkommunisten Torstein Dahle ble erstattet av den unge og sveisne og medievante Bjørnar Moxnes fra besteborgerlige Nordstrand på aller beste Oslo sør.

Moxnes første stortingsvalg som Rødt-leder førte til en for partiet nesten generisk oppslutning på 1,1 prosent – og Rødt virket som et like håpløst politisk prosjekt som alt annet med opphav i AKP-«bevegelsen».

Men så kom flyktningkrisen, eurokrisen, sosialdemokratiets krise, populismen og (ikke minst) de sosiale mediene, som sammen har ført til veldige rystelser i de vestlige demokratiene, og satt det meste i spill. Den stadig sveisne (det sies fra kompetent hold at pene fruer med både dannelse og utdannelse rødmer når de ser ham på gaten) Moxnes ser at det har åpnet seg et rom, og nå, som et under på linje med at Liverpool er i Champions League-finalen, er Rødt både inne på Stortinget og snuser friskt på sperregrensen i måling etter måling. «Vi er kommet for å bli», sier Moxnes, som, skal vi tro gallupene, leder et parti som er større enn både Venstre og KrF.

Hva skyldes denne besynderlige utviklingen? Har «folket» gjennomskuet kapitalismen? Har bevisstheten gått fra falsk til ekte? Hadde Karl Marx rett hele tiden? Vil «folket» følge Rødts program, der ordet «revolusjon» fortsatt forekommer som et spøkelse, og der markedet skal avskaffes og de revolusjonære skal ta over alle samfunnets institusjoner?

Nei, da. Rødts fremgang skyldes i all hovedsak at Bjørnar Moxnes fremstår med pondus når han kritiserer høyresiden, og spesielt Frp, og er tydelig og forenklende der Jonas Gahr Støre, som må ta flere hensyn, virker utydelig og kompliserende. Moxnes fremstår som en høflig, seriøs og vanlig politiker som søker kompromisser og påvirkning. Systemkritisk, jo, da, men han opptrer trygt på systemets banehalvdel, som en refser og en influencer, ingen samfunnsstormer. Moxnes henvender seg til et relativt smalt, men voksende segment som mener at Arbeiderpartiet er for likt regjeringspartiene og at Sylvi Listhaug er en fæl fascist. Det er et behagelig felt å operere innenfor, og når partiet samtidig spiller på en nasjonalistisk uro for at utlendingene skal ta strømmen vår, er mulighetene mange slik vindene blåser for tiden.

For Arbeiderpartiet er Rødt-fremgangen dårlig nytt. Sammenlignet med håndterbare og normale partnere som Sp og SV, er Rødt et wild card som ingen sosialdemokrater med en viss historiebevissthet tør å stole på. Om avstanden mellom Ap og regjeringen er én meter, er avstanden til Rødt, om man tar partiets program på alvor, flere titalls kilometer. Men nitide og dyktige folk i Rødt-sfæren har gjennom en årrekke dyrket og foredlet konseptet «venstresida» som en bred allianse mellom kommunister, venstresosialister, distriktspopulister og sosialdemokrater, ikke ulikt samlingsprosessen på høyresiden, der partiene Venstre og Frp, som en gang i tiden så på hverandre med den dypeste forakt, i dag er i full «bæstevænna»-modus. Resultatet er at Rødt, ikke minst i Oslo-politikken, nå befinner innenfor venstresidefellesskapet på en måte som RV/AKP bare kunne drømme, eventuelt ha mareritt, om.

Dette er noe helt nytt i det norske politiske systemet, som siden Einar Gerhardsens epokegjørende tale på Kråkerøy i 1948 har behandlet kommunister som politisk spedalske. Dagens kommunister skriver bøker om samme Gerhardsen, og mener Støres Ap har mye å lære av ham. Tidene endrer seg, raskere enn noensinne. For rett som det er kan kommunistene få en hånd på selveste maktrattet, og Arbeiderpartiet må forholde seg konstruktivt til en politisk kraft som de før i verden anså som den mørkeste, politiske materie: Uansvarlig, populistisk, nasjonalistisk, reaksjonær og konspirativ.

Dagens Rødt er nok temmelig ufarlig, men for Ap er de farlige. Ikke siden 20-tallet, da arbeiderbevegelsen ble delt i to nesten inkommensurable enheter, har sosialdemokratiet stått overfor en mer kinkig utfordring fra venstre, ikke bare i partipolitikken, men også i fagbevegelsen. Spørsmålet er om Støre bør gå for fredelig sameksistens eller gjenta Gerhardsens mantra fra Kråkerøy: «Den viktigste oppgaven (...) er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

Det er mulig dette høres corny ut (spesielt for unge velgere, kanskje) i 2018, når forskjellene mellom folk øker, automatiseringen av tradisjonelle arbeiderklassejobber tiltar, og behovet for en vital venstreside er større enn på lenge – og partiet Rødt beviselig er noe annet enn gamle skrømt fra den samme tradisjonen.

Men man vet jo aldri helt med disse kommunistene.

Her kan du lese mer om