OMSTRIDT BILDE: Den tidligere tyske landslagsspilleren, Mesut Özil, har blitt for rasisme den siste tiden. Tyrkias president er imidlertid mest opptatt av seg selv.
OMSTRIDT BILDE: Den tidligere tyske landslagsspilleren, Mesut Özil, har blitt for rasisme den siste tiden. Tyrkias president er imidlertid mest opptatt av seg selv. Foto: HANDOUT / X80001

Når islamister leker antirasister

MENINGER

Vi skal være på vakt når islamister forsøker å kuppe rasismedebatten. De har nemlig sin egen agenda.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 29.07.18 15:06

Den tyske fotballspilleren Mesut Özil har blitt gjenstand for enorm debatt etter at han sluttet å spille for det tyske landslaget i fotball. Özil oppgir selv rasisme som grunn.

Det er en anledning Tyrkias autoritære president, Recep Tayyip Erdogan, ikke lar gå fra seg. Noe av bakgrunnen for kontroversen er nemlig at Özil, sammen med kollega Ilkay Gündogan, stilte opp på et smilebilde sammen med den tyrkiske despoten. Gündogan fulgte opp med å kalle Erdogan «min president». Den tyrkiske presidenten gjengjelder nå tjenesten med å kritisere rasismen i Tyskland.

Erdogan tar imidlertid ikke utgangspunkt i den åpenbare rasismen som har rammet Özil. Som Aftenpostens Frank Rossavik skriver, var det nok av stemmer i den tyske debatten som ønsket seg et såkalt «ekte landslag», fremfor et som først og fremst er «politisk korrekt». Tonen er ubehagelig fordi den spiller på en tanke om at landslaget er dårligere enn det kunne vært fordi man har kvotert inn spillere med tyrkiske aner av politiske grunner.

Det er imidlertid ikke slike forhold som bekymrer Tyrkias sterke mann. Det han nevner som rasisme er at Özil kritiseres for sin religion. Fordi, som han sier det selv, «hvordan skal man ellers forstå en mentalitet som ikke tåler at jeg (altså Erdogan) ikke kan ta et bilde med etniske tyrkere?»

Sammenblandingen er fullstendig skamløs. Erdogan er en autoritær statsleder som fengsler journalister og opposisjonspolitikere og som flørter stadig mer med religiøs og nasjonalistisk ekstremisme.

Å kritisere Erdogan eller folk som bidrar til å styrke og legitimere han er selvsagt langt fra rasisme. Å kritisere Tyrkias tilnærming til en nasjonalsjåvinisme i islamistisk innpakning er også langt fra rasisme. Det er maktkritikk som er helt grunnleggende i et demokratisk samfunn.

Alle som lurer på hvordan det egentlig står til med Erdogans antirasistiske engasjement anbefales for øvrig å ta en titt på hvordan han selv behandler den kurdiske minoriteten i sitt eget land.

Erdogan er på ingen måte alene om sammenblandingen mellom islamkritikk, maktkritikk og rasisme. Ytterliggående islamistiske grupperinger benytter jevnt over dette grepet i sine forsøk på å hindre kritikk av en undertrykkende ideologi og maktstrukturer som holder mennesker nede over hele verden.

Det samme verdensbildet finner vi igjen hos hovedpersonene i boken «To søstre» av Åsne Seierstad, der påstandene om diskriminering av muslimer sitter løst. Jentene, som til slutt reiste til Syria for å kjempe for IS, mente det var umulig å være muslim i Norge og begrunner det blant annet med demokratiske vedtak om å begrense muligheten for å dekke til ansiktet sitt på skolen.

I boken «Min jihad: jakten på liberal islam» peker den liberale muslimen Hanna Gadban på den samme tendensen i Sverige. Hun mener at medlemmer av ekstreme, islamistiske grupperinger har infiltrert antirasistiske organisasjoner for å stilne kritikk av ytterliggående islamistisk fundamentalisme.

Strategien er et kynisk grep som har et åpenbart formål. Å stilne kritikk og hindre maktstrukturer i å avdekkes.

Når den samme historien spres av mektige propagandaapparater i islamistiske stater og vennligsinnede grupper i vestlige demokratier, er det fort gjort at noe synker inn. I det minste for en del ungdommer på leting etter identitet og mening.

Propagandaen er latterlig fordi det er så fullstendig åpenbart at det er å foretrekke å være muslim i vesten, fremfor å være kristen eller ateist i et hvilket som helst land der islam er majoritetsreligionen. Land som Tyrkia, Pakistan eller Saudi-Arabia er imidlertid ikke en god målestokk.

Det er åpenbart for alle som gidder å se at det eksisterer rasisme og hat også i våre egne samfunn. En balanseøvelse i tiden som kommer vil bli å adressere rasismen, men uten å kjøpe islamistenes narrativ. Vi bør aldri la ekstremister definere agendaen, uansett hva de tror på.

Hat mot muslimer og folk som er annerledes er et demokratisk problem. Kritikk av autoritære ledere og islamistisk tankegods er derimot en nødvendighet.

Her kan du lese mer om