ADVARER: - Varsellampene blinker når et flertall blant unge i Europa og verden ikke lenger synes det er essensielt å bo i et demokrati. Det minner om tiden før 2. verdenskrig, advarte fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid om denne uken.
ADVARER: - Varsellampene blinker når et flertall blant unge i Europa og verden ikke lenger synes det er essensielt å bo i et demokrati. Det minner om tiden før 2. verdenskrig, advarte fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid om denne uken.

Mørket kommer

MENINGER

Noe er i ferd med å ta fra oss demokratiet. Og det skjer nesten uten at du merker det.

debatt
Publisert:

KAIA STORVIK, leder i Tankesmien Agenda (fung).

«Hvis vi taper de neste avgjørende slagene kan det hende vi taper hele kampen», skriver Harvard-forsker Yascha Mounk i sin siste bok «People vs. Democracy – Why Our Freedom is in Danger and How to Save it». 

Vi ser det i stadig flere land i Afrika, Latin-Amerika og Asia, men også i USA og Europa: Valgte regjeringer bruker sin posisjon til gradvis å undergrave det samme demokratiet som brakte dem til makten. 

I vår tid er det helt unntaksvis at demokratier kollapser plutselig. Det er ikke revolusjon eller krig som er den største trusselen mot demokrati i dag. Trusselen kommer innenfra, og den kommer i små drypp. Sakte, men sikkert vasker den bort et fundament vi er så vant til og har vært så sikre på, at vi knapt legger merke til hva som skjer. I Ungarn har regjeringen fått gjennom lovendringer som gjør at rettsvesenet og sentralbanken nå styres av partilojale byråkrater. Demokratiske kontrollmekanismer bygges ned. I Polen har regjeringen vingeklippet både domstoler og pressen. Tyrkias president øker egen makt gjennom grunnlovsendringer, og begår alvorlige brudd på minoriteters rettigheter og ytringsfriheten. I USA angriper og undergraver presidenten demokratiske institusjoner og strammer inn reglene for stemmegivning, mens han kontinuerlig svekker tilliten til kritiske medier, forskning og fakta. Alle stedene står regjeringene bak giftig retorikk mot opposisjonen og organisasjoner i sivilsamfunnet. Harvard-forskeren Mounk kaller dem «illiberale demokratier». 

I fjor utviklet hele 71 land i verden seg i en mer udemokratisk retning, ifølge Freedom House. Det er tolvte året på rad at flere land i verden beveger seg i en negativ retning enn i positiv. Blant disse finnes flere land i vår umiddelbare nærhet. Medlemmer i EU. Medlemmer i NATO. 

Hvorfor lar vi dette skje? Yascha Mounk har gjennom mange år, lenge før Brexit og Donald Trumps valgseier i USA, forsket på holdninger til demokrati. Resultatene er nedslående. Blant amerikanske innbyggere født på 1930- og 1940-tallet sier over to tredjedeler at det er viktig å bo i et demokrati. Spør du dem som er født på 2000-tallet oppgir under en tredjedel det samme. For 20 år siden sa én av seksten amerikanere at de likte tanken på militært styre. I dag mener én av seks det samme. 

Det er ikke bare i USA at Mounk ser denne utviklingen. For 20 år siden oppga én av seks briter og én av fire tyskere at de ønsket «strongman»-lederskap, fremfor noen som tar hensyn til parlament og demokratiske valg. I dag mener dobbelt så mange det samme. 

Det er mange som er bekymret. «How democracies die» av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt er en bok som har fått mye oppmerksomhet. «How democracies ends» av David Runciman er en annen bok det er verdt å lese. 

Mounks undertittel «and how to save it», er en av grunnene til at akkurat hans tekst er spesielt viktig. Men skal vi finne løsninger må vi først forstå årsakene til at holdningene våre endres. Mounk trekker særlig fram tre. 

For det første: økonomisk stagnasjon og dårlig fordeling siden slutten av 80-årene har skapt avstand og undergravd fellesskap. Vi trenger en økonomisk politikk som fordeler bedre. Han trekker fram EUs tiltak for å skattlegge teknologiselskaper som Apple og Facebook som eksempler. Men dette er områder der politikken utvikler seg sakte, mens virkeligheten raser avgårde. Det haster.

For det andre: stadig mer multietniske samfunn utfordrer nasjoners felles identitet. Selv mer pluralistiske land som Canada og USA har historisk vært preget av tydelige hierarkier. Likestilte multikulturelle samfunn er, ifølge Mounk, et historisk unikt eksperiment. Flere land trenger en felles nasjonal identitet som ikke er koblet til etnisitet eller religion. Det kommer ikke av seg selv.  

For det tredje: Verden har blitt mer komplisert, og myndigheter er avhengige av stadig mer avanserte teknokratiske institusjoner – som i sin tur virker fremmedgjørende på veldig mange av oss. Sosiale medier har dessuten fjernet tradisjonelle redaksjonelle filtre. De slipper til marginale og ekstreme stemmer i langt større grad, og øker også oppmerksomheten om fremmedgjørende, men like fullt viktige demokratiske institusjoner. 

Ideen om at sosiale medier som Facebook og Twitter i hovedsak styrker demokratiet, er det ikke så mange som tror på lenger. Samtidig er tiltroen til systemene og institusjonene som ligger i bunnen svekket. Vi må fornye troen på demokratiske systemer blant innbyggerne, mener Mounk. Fordi vi lenge ikke har forstått faren som truer, har lite skjedd på dette området. For å unngå at demokratier spises opp innenfra, må vi faktisk forbedre de demokratiske systemene våre. Folk må få, og oppleve at de får, mer reell innflytelse. 

Norge er hverken Ungarn eller Polen. I Freedom Houses evaluering av demokratiets tilstand i verden, får Norge 100 av 100 poeng. Men det er ingen grunn til å være helt rolig. Veksten i illiberale demokratier i verden skaper økonomiske og sikkerhetsmessige farer også for oss. Når internasjonale avtaler og institusjoner undergraves, kan det føre til store økonomiske konsekvenser for et lite land som vårt, som er helt avhengig av internasjonal handel. Når land og regioner blir ustabile betyr det økt trusselbilde også her hjemme. Hvis USA som liberalt demokrati forfaller, blir også Russland og Kinas innflytelse i verden en helt annen, minner Mounk om. 

Alt er ikke rosenrødt her hjemme. Vi kan krysse av på alle de samme utfordringene som Mounk peker på: Vi har økende ulikhet. Vi har utfordringer med å definere nasjonal identitet i møte med innvandring. Vi har flyttet store deler av den politiske debatten til sosiale medier, og vi har kompliserte og teknokratiske beslutninger som mange opplever fremmedgjørende. 

Heller enn å vente på en sakte forvitring kan vi i Norge unngå den. Men bare hvis vi handler.

Her kan du lese mer om