ELITEDEBATTEN: – Det som har forsvunnet i den pågående debatten, er at Senterpartiet lykkes med sin retorikk fordi mange i dag er engstelige for den sentraliseringa som skjer, skriver kronikkforfatteren.
ELITEDEBATTEN: – Det som har forsvunnet i den pågående debatten, er at Senterpartiet lykkes med sin retorikk fordi mange i dag er engstelige for den sentraliseringa som skjer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Nord Universitet.

Elitenes verbale krig?

MENINGER

Vi må finne et språk som lar oss snakke om økende sosiale forskjeller på nyanserte måter.

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.01.19 11:00

HILDE GUNN SLOTTEMO, historiker og professor, Nord Universitet

Det foregår for tida en verbal krig blant Oslos kunnskaps- og kultur«eliter», med aviser og sosiale medier som slagmark. Bakgrunnen er et intervju med Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum i Klassekampen i romjula. Det førte til en debatt om norske eliter og elitebegrepet, med debattanter bevæpnet med karikerte beskrivelser av hverandre – enkelte ganger med snert og humor, men langt ifra alltid.

Vedum er blitt sett på som en populist og en polariserende publikumsfrier som med enkle retoriske grep spiller på motsetninger mellom «folk» og «elite», der eliten er karikert som caffe latte-drikkende el-syklister i byene. Han er kalt Oslo-hater, en norsk versjon av Donald Trump og leder av et parti som forsøker å appellere til rasistiske holdninger i den brungrumsete delen av Frps velgermasse. På den andre sida er han framstilt som positivt folkelig, opptatt av å snakke og te seg som de menneskene han representerer og som har gitt ham politisk tillit.

Også avisa Klassekampen har fått passet sitt påskrevet. Den er beskyldt for å bruke elitebegrepet for «nedrakking og hets av folk som stikker seg ut» og for å kjøpe seg «billig folkelighet» - for å nevne noen eksempler. Stereotypier har altså florert i debatten, og det har vært en rekke kjappe slutninger fra folks uttalelser til deres intensjoner, motiver, holdninger og meninger.

Det er flere poenger som jeg synes er interessant i denne debatten. La meg utdype noen.

Det første er begrepet «elite». Det er åpenbart så upresist at det bidrar til at folk snakker forbi hverandre. Utfordringen ligger i språket i seg selv. Begrepet «elite» bærer i seg sin motsats. Det fanger oss i et enkelt motsetningspar – «folk» og «elite» - som skygger over en kompleks og sammensatt virkelighet.

Elite-begrepet er utfordrende å bruke om en «objektiv» plassering i samfunnet, fordi det er et relasjonelt begrep: en er «elite» i forhold til noen andre. Hvem som regnes som «elite» får mening ved å sammenlignes med andre. I en global sammenheng tilhører de fleste i Norge en økonomisk elite, for eksempel.

Noe jeg mener den pågående debatten har vist, er at vi trenger et språk for å snakke om sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle forskjeller mellom mennesker. Jeg savner et begrepsapparat som fungerer i den offentlige samtalen, som åpner diskusjonen i stedet for å lukke den. «Elite» ser ikke ut til å være et sånt begrep.

En annen utfordring ved «elite» -debatten, er at vi i iveren etter å kritisere anti-elitismen kan komme til å glemme at det finnes forskjeller i Norge. Mange som i én forstand av ordet tilhører en «elite», for eksempel i kraft av økonomisk situasjon, formell posisjon eller lederstilling, benekter hardnakket at de er det. Likhetsnormene i Norge er så sterke at det er vanskelig å snakke om forskjeller. Vi har en ide om likhet og likestilling som ingen ser ut til å ville bryte med. Men selv om vi alle er like, så er noen likere enn andre. Det er i dag økende forskjeller i Norge. Det er det grunn til å være bekymret for.

Slagsvold Vedum har prøvd å sette ord på disse forskjellene, men mange av oss – meg selv inkludert – mener at begrepsapparatet han har brukt blir for unyansert og for svart-hvitt. Slik jeg oppfatter det, er dette ett av punktene der deltakerne i debatten skiller lag: Mens Klassekampen anerkjenner Vedums forsøk på å tematisere samfunnets forskjeller, er motstanderne opptatt av hvordan begrepsparet «folk» – «elite» fungerer stereotypt, stigmatiserende og grovt forenklende.

Uansett så bør vi alle kunne enes om at vi må finne et språk som lar oss snakke om økende sosiale forskjeller på nyanserte måter.

Å kalle Senterpartiet for et antielitistisk parti blir for enkelt. Senterparti-politikere er forskjellige. De spenner fra småbønder på karrige åkerlapper og en saueflokk på Vestlandet til storbønder i hvitmalte våningshus, omringet av kilometervis med fet, dyrkbar jord i Hedmark og Trøndelag. I økende grad har det dessuten blitt et parti for yrkesgrupper utenfor landbruket, som offentlig ansatte i distriktene.

I den pågående debatten har oppmerksomheten primært vært rettet mot partiledelsens retorikk. Men et partis oppslutning forstås ikke bare ved å se på dets ledere. Vi må også se på velgergrunnlaget. Det er en sammensatt gruppe. Skal vi forstå Senterpartiets styrke er det ikke nødvendigvis det anti-elitistiske som er viktige. Det som er samlende for partiet, er i stedet det anti-sentralistiske.

Mange steder i landet opplever «folk» og «elite» at de har felles interesser. I et bygdesamfunn går ungene til storbønder, arbeidere, næringslivsledere og butikkpersonale på de samme skolene, folk handler i de samme matvarebutikkene, henter passet på det samme lensmannskontoret og venter på toget på den samme jernbanestasjonen. Når grendeskolen da er nedleggingstruet, postkontoret stenger og toget slutter å stoppe, så rammer det uavhengig av sosioøkonomisk status: både storbønder og sykepleiere, gårdbrukere og gartnere, lærere og ledere mister et gode de er vant til.

Disse felles interessene overskygger de forskjellene som finnes når det gjelder penger, makt og posisjon. «Elite» og «folk» forenes i en kritikk av nedlegging og sentralisering, fordi hverdagslivet deres berøres på liknende måter. Oppmerksomheten flyttes over mot det som binder sammen i stedet for det som splitter: bort fra hierarkiske forskjeller og over mot de stedlige. Min påstand er at det ikke først og fremst er antielitismen som trekker velgere til Senterpartiet. Diskusjonen om elitene i sentrale strøk, handler ikke primært om eliter, men om dimensjonen sentrum-periferi. Det er under den fanen en sammensatt velgergruppe i distriktene kan samles: 25 prosent i det gamle Nord-Trøndelag fylke og nesten 30 prosent i Sogn og Fjordane, to av partiets kjerneområder.

Dette gjør at motsetningene mellom «elite» og «folk» blir usynlig flere steder i distrikts-Norge; innbyggerne opplever at de har felles interesser i å ivareta sted og lokalsamfunn. Begrepsparet «folk» – «elite» fungerer dermed ikke så godt når vi skal forstå hvordan interessemotsetninger og interessefellesskap formes – de går mer på kryss og tvers enn det enkle begrepspar sier.

Sentraliseringsfrykt og by/land-dimensjonen har vært viktig i de siste årenes politiske debatt. Kommunereform, fylkessammenslåinger, «nærpolitireform» og skolenedleggelser – alt dette er politikkområder der Senterpartiet har stor troverdighet i distriktene. Mange som bor i Senterparti-land har et mer nyansert bilde av partiet enn folk i byene. Vi ser ikke bare Vedums caffe latte- og eliteretorikk, men også hardtarbeidende, dyktige kommunepolitikere som slåss for grendeskolen, nærbutikken, jernbanestasjonen, rådhuset og de kommunale tjenestene.

En påstand i denne debatten, har vært at Vedum har seilt under falskt flagg: han har kritisert elitene, mens han som stortingspolitiker og storbonde selv tilhører den. Kritikken av Vedum har altså vært at han er en annen enn dem han representerer. Ut fra denne tankegangen kan ikke «eliter» lede «ikke-eliter».  

En sånn tanke gjør det vanskelig å være politisk aktiv. Dessuten overskygger det nettopp hvordan interessefellesskap ikke bare handler om hierarkiske forskjeller. Jeg vil tro at mange har stemt på Vedum ikke på grunn av at han er en «elite», men på tross av. Det er ikke sosioøkonomiske og hierarkiske forskjeller som forener Vedum og hans velgere, men det at de har felles interesser når det gjelder desentralisering og distriktsutvikling. Det skaper fellesskap mellom storbonden og rikspolitikeren Vedum og «folket» i hjemfylket hans.

Det som har forsvunnet litt i den pågående debatten, er at Senterpartiet lykkes med sin retorikk fordi mange i dag er engstelige for den sentraliseringa som skjer. Den vekker bekymring og frustrasjon. Det er viktig at politikere forsøker å forstå og ta på alvor den uroa mange i bygde-Norge opplever når velferdsgoder legges ned, forsvinner fra distriktet og flyttes til byer og mer sentrale strøk. Også andre partier må sette desentralisering og distriktspolitikk på dagsorden og ta aktivt del i den diskusjonen. I tillegg bør vi kunne enes om et felles mål: Å droppe karakteristikker av hverandre og heller diskutere sak – både når vi debattere sentralisering, distriktspolitikk og andre ting.

La meg for ordens skyld avslutte med et presiserende tillegg:

* Jeg stemmer ikke Senterpartiet og har aldri gjort det.

* Som professor tilhører jeg selv en akademisk elite.

* Det gjør meg ikke mindre meningsberettiget i diskusjoner om sosioøkonomiske forskjeller, men det gjør at jeg må bestrebe meg for å huske at min posisjon farger mine forståelser.

Her kan du lese mer om