DER SKOEN TRYKKER: – Velferdspolitisk utvikling er et viktig argument for det desentraliserte og lokale, for den som har skoen på vet hvor den trykker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Nord Universitet

Debatt

Hvordan skape lokal velferd?

Det er vanskelig å få folk til å engasjere seg politisk når det ikke finnes politisk handlingsrom.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

Innimellom sukker mange av oss bekymret over lokaldemokratiet. Valgdeltakelsen ved kommunevalg har de siste årene ligget på rundt 60 prosent, betydelig lavere enn ved stortingsvalg. Rekrutteringa til politiske verv er enkelte steder vanskelig, og utskiftinga av representanter er stor.

Det er flere grunner til dette, men én er at innbyggerne opplever at det er lite som står på spill i lokalvalgene. For at folk skal engasjere seg politisk må de føle at deres stemme er viktig, at engasjementet har betydning. Undersøkelser tyder på at flere benytter stemmeretten i rike kommuner.

Folk vil altså delta, hvis det er noe å bestemme over. Til det trengs en kommuneøkonomi med frie midler, penger som gjør det mulig å prioritere og foreta valg.

les også

Å stemme eller ikke stemme

Rundt omkring i landets kommuner er det mange som ikke opplever det slik. Statlige påbud, detaljerte regler og nye oppgaver innføres uten at det følger penger med. Det gjør at mange lokalpolitikere føler seg handlingslammet. De er blitt statens forlengede arm. Det som var et brennende engasjement for å utvikle samfunnet, slokkes raskt av overstyring.

Tradisjonelt har nye velferdstiltak blitt initiert nedenfra, fra lokalt nivå. Det var i lokalsamfunnene folk visste hva de trengte og ville prioritere. I velferdskommunens pionertid rundt forrige århundreskifte ble det bygd kommunale sykehus, middelskoler og gymnas, gamlehjem, pleieanstalter, folkebibliotek, badehus, kloakk- og renovasjonsordninger, kommunale pensjonskasser og trygdeordninger – lenge før noe av dette ble statlig bestemt og pålagt.

Også i etterkrigstida, i velferdskommunens glanstid, fortsatte utviklinga. Kommunene gikk foran som sosiale reformatorer. Utviklinga bygde på stedets ressurser: det som ble bestemt lokalt, ble også finansiert lokalt. Det
skapte sammenheng mellom økonomi og politikk. Kommunene hadde stor grad av selvstyre, og velferdsutviklinga forutsatte lokalt initiativ og lokale politiske beslutninger.

les også

Kunnskap og Caffè latte

Systemet skapte store forskjeller mellom landets kommuner. Velferdsutviklinga skjedde tidligst og tydeligst i økonomisk sterke kommuner, oftest de folkerike bykommunene. De hadde handlingsrom til å ta nye velferdspolitiske grep. Økonomisk svake utkantkommuner maktet kun å forholde seg til minimumsstandarder.

Utover på 1960-tallet skjedde det noe. Nå tok nasjonale myndigheter en tydeligere rolle i utviklinga. Velferdsstaten skulle bygges. Tidligere velferdstilbud ble regulert, lovfestet og gjort universelle. Stadig flere av de lokale initiativene ble gjort gjeldende for alle innbyggerne i landet. En statlig drivkraft var å skape likhet. Det systemet som hadde utviklet seg, hadde ført til nasjonal ulikhet. Ved hjelp av lovverk, reguleringer og økonomiske overføringer forsøkte de sentrale myndighetene å utligne de geografiske og sosiale forskjellene som hadde oppstått.

Kommunene ble en viktig del av statens forvaltningsapparat. De ble et redskap til å oppnå økonomisk utjevning. Når staten tok over deler av kostnadene ved de ulike velferdstiltakene fikk rike kommuner frigjort ressurser som gjorde at de kunne fortsette utviklinga av velferdsordninger. Barnehager og SFO er nyere eksempler på lokale initiativ som senere har bredt om seg og blitt gjort obligatoriske.

Slik fortsatte den velferdspolitiske prosessen: Rike kommuner fortsatte med å utvikle lokale velferdstilbud – som staten så kom etter og påla alle kommunene.
I denne prosessen lå kimen til de lokale initiativenes svekkelse. De statlige reformene var sjelden fullfinansierte, men forutsatte at kommunene måtte bidra innenfor sine budsjetter. Det ga trangere kommuneøkonomi. På sikt ble dermed rommet for kommunal, frivillig satsing stadig mindre, og mulighetene for lokale prioriteringer skrumpet inn. Statens grep ble stadig strammet til. Kommunene
ble lokale redskaper for å gjennomføre statlig politikk.

les også

Elitenes verbale krig?

Det synliggjør noen av dagens utfordringer. Når kommunene er detaljstyrt og har storparten av sin økonomi bundet av lovpålagte oppgaver, ødelegges det lokale handlingsrommet. Mulighetene for å utvikle ny velferd stoppes, eller i alle fall bremses. Det blir ikke lenger skoens bruker som bestemmer hvordan skoen skal utformes. Det er synd, for enkelte utfordringer løses best på lokalt nivå. Det er ikke sikkert at store, sentralstyrte direktorater og departementer alltid er de beste til å finne svarene på alt vi måtte streve med som samfunn.

Det er dessuten vanskelig å få folk til å engasjere seg politisk når det ikke finnes politisk handlingsrom. Å være lokalpolitiker handler mange steder om å finne måter å kutte i aktiviteten på: legge ned skoler, redusere antallet sykehjemsplasser, osv. Det er lite ressurser til å skape noe nytt for innbyggerne. Det føles mindre meningsfullt å bruke timer i kommunestyresalen når det ikke finnes noe positivt å beslutte. Det gir ikke kamp om plassene på valglistene i norske kommuner.

les også

Senterpartiets bygdeelitisme

At kommunene har et visst handlingsrom er altså viktig av flere grunner: det har en demokratisk side, ved at det gjør det mer interessant å engasjere seg politisk. I tillegg har det en velferdspolitisk. En del samfunnsutfordringer håndteres best på nasjonalt eller overnasjonalt nivå, men noe av samfunnets utvikling må initieres på lokalt nivå, av dem som kjenner hvordan skoen skaper blemmer og gnagsår.

Svarene passer ikke nødvendigvis alle steder – det må derfor være rom for lokale tilpasninger.

Med andre ord: Det kan være faglige og profesjonelle, ikke bare distriktspolitiske grunner til å flytte makt og ressurser fra sentralt til lokalt nivå. Av den grunn er det viktig at kommunene ikke er detaljstyrt av staten og at økonomien ikke er
fullstendig bundet av nasjonale bestemmelser og lovpålagte oppgaver.

Lokalsamfunn over hele Norge trenger frihet til å kunne videreutvikle velferd ut fra nye behov. Det må finnes et politisk engasjement på grasrota for å prøve ut nye løsninger på samfunnets utfordringer. Velferdspolitisk utvikling er et viktig argument for det desentraliserte og lokale, for den som har skoen på vet hvor den trykker.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder