VANSKELIG BESKJED: – Det er aldri en god følelse å gi pasienten jeg bryr meg om og respekterer en dårlig nyhet, skriver Hala Dakhil i dette innlegget. Foto: Andrei_R / Shutterstock / NTB scanpix

Debatt

En kreftleges hverdag

«Du gjør en kjempetøff jobb! Hvordan orker du å se døden i øynene hver dag? Tar du med deg jobben hjem?!»

HALA DAKHIL, skuespiller og Lege i spesialisering på kreftsenteret

Dette er en brøkdel av kommentarene og spørsmålene jeg får av bekjente og venner, når jeg forteller hvilken retning i spesialiseringen jeg har valgt. Dystert, trist og en evig dal av dårlige beskjeder og prognoser. De ser for seg mange tårer og konfrontasjoner med sinne og frykt. De ser for seg en grå hverdag som er vanskelig å legge fra seg.

Så hvordan er det for meg å dra på jobb? Å se en pasient inn i øynene og fortelle vedkommende «du har kreft».

les også

Christine Koht innlagt igjen: – En sjelden og tøff infeksjon som vil ta lang tid å kurere

Vel, la meg fortelle deg. Det er aldri en god følelse å gi pasienten jeg bryr meg om, og respekterer, en dårlig nyhet. Det er aldri en god følelse når jeg ser håpløsheten og bekymringene til pårørende som ser det kjæreste de har er blitt så syke at de ikke kan gjøre noe. Det er aldri en god følelse når jeg ser tenåringer i visitt-rommet eller poliklinikken som håper at mamma eller pappa kan komme til konfirmasjonen. Det er aldri en god følelse når jeg gir en uforpliktet klem til pasienten, og en godt voksen kvinne eller mann faller i armene mine og spontant begynner å gråte.

Det er aldri en god følelse når jeg besøker deg under cellegiftbehandlingen og ser hvor mange bivirkninger du har fått. Det er aldri en god følelse når jeg ser at du forstår at livet er innskrenket til noen måneder eller år. Det er aldri en god følelse når jeg forteller deg at du ikke har respondert godt nok på cellegiftbehandling, og at sykdommen din har spredd seg mer.

Det er aldri en god følelse når du skylder på meg for at helsevesenet ikke oppdaget kreften tidlig nok. Det er aldri en god følelse når pårørende kjefter på meg fordi de ikke får sove om nettene. Det er aldri en god følelse når jeg stiller meg kritisk til desperat bruk av alternativ medisin. 

les også

#Stressa2019: – Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om.

Men den siste tiden har det skjedd en endring. Når jeg nå går forbi venteværelset til pasienter som sitter og er spente på om de blir klarert av legen for dagens cellegiftbehandling, ser dem opp på meg og smiler. Jeg smiler tilbake og sier hei...

Jeg ser kjærligheten til pårørende som klamrer seg fast til det kjæreste de har, og nyter den siste tiden som er igjen. Jeg ser at de ikke krangler mer over småtteri som utgjorde en stor del av hverdagen deres tidligere. Jeg ser at de setter seg ut i solen, nyter en kopp kaffe og mater spurvene mens de smiler til hverandre.

Jeg ser mange nakne hoder som ikke skammer seg over den nye sveisen. Jeg ser at ungdommene ikke synes at mamma eller pappa er teite lenger. Jeg ser en god middag med hele familien betyr mer enn en eksklusiv reise som skal legges ut på Instagram. Jeg ser at mange års samboerskap plutselig blir hastet til intimt ekteskap med de aller nærmeste.

Jeg ser at du hilser oftere på fremmede og bytter ut smartphonen din med en gammel Nokia uten dill dall og apper. Jeg ser at du er mer kjærlig med ektefellen din. Jeg ser at du angrer for alt det overfladiske og for at du brydde deg så mye om hva andre tenkte.

Jeg ser at du er redd. Noen ganger er du redd for å dø, men som oftest er du redd for at din kjære skal ende opp alene. Jeg ser at du ikke skammer deg lenger over den seksuelle legningen din. Jeg ser at du oppfordrer barnene dine til å satse mer på kjærligheten.

les også

En kreftoverlevers bekjennelser

Jeg ser deg. Når du kommer inn til kontoret mitt reiser jeg meg i en helhvit frakk, smiler og hilser på deg. Du setter deg ned og er alltid nervøs. Nervøs og redd for hva jeg skal si. Ofte tør du ikke å se meg inn i øynene. Men så ser jeg på deg og trygger deg på at jeg er her for deg. Jeg trenger ikke å si så mye, du bare vet det. Tiden og alt rundt oss stopper opp for et øyeblikk og det er bare meg og deg. Du kan være en gammel kjenning eller en ny pasient. Du kan være ung eller gammel, mørk eller lys, det spiller ingen rolle, øyeblikket du har gruet deg til, er her. Jeg ser deg.

Jeg presenterer meg selv og forklarer deg hva som har skjedd. Jeg trygger deg på at du skal få en behandling som passer akkurat deg og forklarer deg om din sykdomsutbredelse. Jeg forteller deg om du blir behandlet i kurativ eller palliativ setting og trygger deg på at det norske helsevesenet og jeg, ikke har gitt deg opp før du kom inn døren. Din nye reise har allerede startet, og den startet med meg og deg.

les også

Mari Maurstad: «Nå er det over, jeg har fått hjerneslag»

Pluss content

Takk til det norske helsevesenet. Jeg vil rette en stor takk til det norske helsevesenet og oppfordrer alle til å betale skattepengene sine med glede. Pasientene får cellegiftbehandling verdt flere hundretalls tusener kroner gratis. De får medisiner på blå resept, og blir vurdert tverrfaglig av dyktige spesialister.

Takk til universitetssykehusene som utdanner oss med kurs og oppfølging av overleger og veiledere. Takk for at vi får konstruktiv kritikk og ros når vi gjør det bra. Takk for et godt samarbeid blant sykepleierne og legene. Til slutt, takk til pårørende og pasientene som tillater oss å være med på deres spesielle reise.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder