Støres rakryggede ledelse

Mange av oss har gjort Jonas Gahr Støre en stor urett: Vi har i lang tid, bevisst eller ubevisst, oversett hvilket parti han faktisk arvet. Vi har også oversett hvilke rammebetingelser en partileder faktisk har.

KETIL LINDSETH, partner i First House

Jeg har vært en av dem som har vært kritisk til Jonas Gahr Støre som Ap-leder. Men jeg har i senere tid latt meg imponere over hvor rakrygget mannen evner å fremstå i stormkastene og kritikken.

For Støre overtok et parti med en god del underliggende problemer da han fikk lederklubben på landsmøtet i 2014. For de som har levd på innsiden av Arbeiderpartiet i tiden før 2014, så vet man for eksempel at klimadebatten ikke er en ny sak i Arbeiderpartiet (selv var jeg som aktiv AUFer på 90-tallet aktiv i arbeidet mot gasskraftverk), og som trønder vet jeg at distriktsirritasjonen over Oslo har vært til stede hos flere i Ap i mange år. Legger du til Rødts betydelig økte innflytelse i LO, har vi tre eksempler på saker som ikke styrker samholdet i det norske sosialdemokratiet.

Så hvorfor har uroen kommet på Støres vakt, og hvorfor har han ikke lyktes med å skape mer ro i rekkene? 

Min første påstand er at debatter og motsetninger i en årrekke ble nøytralisert som følge av en glitrende Jens Stoltenberg, som etter år med motgang og deretter suksess, fikk en enestående posisjon blant tillitsvalgte og partimedlemmer. Dette la nok lokk på mange av konfliktene.  

For det andre oppsto det en kompromissdynamikk hvor Ap, etter åtte år i den rødgrønne regjeringen, fikk sin egen politikk utformet i et partnerskap med Senterpartiet og SV. Partiets politikk ble til i brytningen mellom de to partiene på hver sin fløy. Da velgerne hadde sagt sitt, og den rød-grønne regjeringen måtte gå av i 2013, sto partiet tilbake med en endret politisk kultur. En generasjon av politikere født og unnfanget under Jens Stoltenberg trakk seg fra politikken. Den nye generasjonen politikere har åpenbart andre forventninger til hvordan politikk skal utvikles og gjennomføres enn at det meste bestemmes i lukkede rom på Statsministerens kontor. 

Der målet om full barnehagedekning og mer penger til velferd forente et helt parti i 2005, sto man nå foran helt andre utfordringer og politiske dilemmaer. De viktigste: Klima, by mot land, privat versus heleide offentlige tjenester og reformer og modernisering versus motstand mot endringer av offentlig sektor. Disse spørsmålene splitter fremdeles Arbeiderpartiets medlemsmasse. 

Et tredje, men helt avgjørende forhold som skapte problemer, var partiets nye nestleder Trond Giske. For de av oss som har fulgt Trond Giske i både AUF og senere på Stortinget og i regjering, så er det lett å slutte seg til utsagnet om at mannen er «fascinerende». Han er målrettet, retorisk dyktig og oser av selvtillit. Mannen gir sjelden eller aldri uttrykk for at spørsmål om veivalg og politiske løsninger er nyansert eller åpent for kompromisser. På den annen side gir noen av dem som har jobbet tett med ham, karakteristikker som «egenrådig» og «svært selvopptatt». Han har vist (blant annet i saken om utnevnelsen av Telenor-styret) at han ikke lar seg diktere av verken LO-ledere, statsministere eller partiledere. Det sier seg selv at en slik atferd kan være uhåndterbar både for partiet han er medlem av og partilederen.

En direktør som har en viseadministrerende direktør som utøver illojalitet, sparkes av direktøren, om slikt avdekkes. En lagkaptein som ikke underlegger seg trenerens taktikk i en fotballkamp, men jobber aktivt med å fremme seg selv på bekostning av andre, utgjør en trussel mot laget, lagkameratene og minsker sjansene for å vinne kampen. Han settes derfor ut av laget slik at laget har større sjanser for å vinne neste fotballkamp.

En partileder har ikke de samme sanksjonsmidlene som en direktør eller en trener. En partileder i Arbeiderpartiet må pent forholde seg til valgkomiteen, landsmøtet, medlemsmassen og fylkespartiene, som har satt sammen både nestledere, partisekretær og sentralstyre. Det gjør at lederen i verste fall kan oppleve illojalitet selv fra sin egen nestleder, uten at det får konsekvenser for nestlederen.

Støre har likevel klart noe jeg ikke trodde han kom til å klare: Han har stått gjennom de svært opprivende indre stridighetene med Trond Giske. Støre har manøvrert godt. Han har vært ryddig og overbevisende i krevende personalsaker, og skaffet seg mandat til å avsette sin egen nestleder fra sentralstyret. Til tross for dette må Støre fortsatt leve med Giske.

Giske foreslås inn i lokale utvalg i Trøndelag, i Stortinget sitter han godt og han er Norge rundt og holder innledninger i lokallag og på Samfunnshus, gjerne med pressekorpset på slep. Likefullt står Støre imponerende støtt og lar seg ikke friste til å slå tilbake når tilbakemeldingene om Giskes kritikk av partilederen trekkes fram. Noe av det mest forunderlige i dette er at Giske selv ikke synes å reflektere rundt hvorvidt han burde gitt partiet fred gjennom å trekke seg tilbake, og ut av politikken. Det ville i så fall ha tjent ham selv også.

Jeg ser i dag ingen andre politikere i Ap som kan matche Jonas Gahr Støre. Han har vist at han tåler å bli skjelt ut av LO-topper, og at han står rakrygget i Nord-Norge i møte med både bunadsgerilja og forsvarsansatte.  I 2021 prøver han igjen. Han har i vanskelige tider vist lederskap som er nødvendig for å kunne fylle statsministerrollen. Som utenriksminister ble han kanskje den mest vellykkede i norsk historie. Det er store sjanser for at historien gjentar seg, men nå i en annen rolle fra 2021.