FLERE ENN SKRUE: – I motsetning til befolkningen i Andeby vet vi mindre om hvem som har penger og hvem som har innflytelse i Norge. Vi kjenner alle til både Kjell Inge Røkke og Jon Fredriksen, men hva med resten, spør kronikkforfatteren. Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Debatt

Den farlige ulikheten

Alle Donald-elskere husker Onkel Skrues svulmende pengebinge. Men i motsetning til befolkningen i Andeby vet vi mindre om hvem som har penger og hvem som har innflytelse i Norge.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

OLA MAGNUSSEN RYDJE, rådgiver Tankesmien Agenda

Onkel Skrues svulmende pengebinge: Fylt til randen av mynter, sedler, gull og edelstener, er signalbygget Andebys midtpunkt og Skrues definitivt viktigste personlige trekk. Du skjønner at fyren har penger når du ser mastodonten av en bygning med en stor «KR» på siden.

Skrue har makt – eller sagt på en annen måte: Han har evnen til å realisere sine interesser.

Ola Magnussen Rydje. Foto: Thor Steinhovden.

Makt – eller folks evne til å realisere sine interesser – kan tolkes i positiv forstand: Det kan være din evne til å forfølge det livet du ønsker deg eller å oppnå et mål du setter deg.

Det behøver imidlertid ikke være positivt for alle. For slik evne er ulikt fordelt. Noen har flere ressurser enn andre til å utøve makt.

Få flere kommentarer – følg VG Meninger på Facebook

Den anonyme overklassen

I Andeby har Onkel Skrue helt åpenbart denne evnen i mye større grad enn sin fattige og uheldige nevø, Donald. Slik er det også i Norge: De rikeste menneskene i Norge har langt større økonomiske ressurser til å gjøre som de vil enn de fleste andre.

Men i motsetning til befolkningen i Andeby vet vi mindre om hvem som har penger og hvem som har innflytelse i Norge. Vi kjenner alle til både Kjell Inge Røkke og Jon Fredriksen, men hva med resten?

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, kalte i en kronikk i Aftenposten disse «resten» for «Norges anonyme overklasse: De tjener 5-25 millioner i året og har det mangedoble i formue. De er flere tusen, men du har knapt hørt om dem».

Det har han nok rett i. Siden 1970-tallet er de rikeste blitt både flere og enda rikere. De ti prosent rikeste i landet eier hele 69 prosent av all finanskapital. Den «fattigste» halvparten i Norge eier til sammenligning 3,5 prosent. Og selv om mange eier bolig i Norge, eier de rikeste ti prosentene i landet omtrent halvparten av all formue. Den rikeste prosenten eier en femtedel (SSB). Rikdom går også i stor grad i arv. I Norge har 77 av landets 100 rikeste arvet formuen sin.

Legitim makt?

I boken «Makt og avmakt» skriver Gudmund Hernes at penger kanskje er «den mest allmenngyldige form for kontroll, i og med at de kan utveksles mot mange ulike goder og tjenester». Men gjør det noe at denne evnen er ulikt fordelt?

I seg selv er ikke skjevfordeling av makt noe problem. En god organisering av samfunnet er avhengig av at noen har myndighet og mulighet til å styre og ta beslutninger. Det at noen har makt over andre er ikke et problem så lenge vi oppfatter maktforholdet og maktbruken som legitim.

Spørsmålet er om en heftig konsentrasjon av økonomisk makt både er, og oppfattes som, legitimt.

I en fersk artikkel i The New York Times skriver forfatter og professor i økonomi Robert Frank at «our top-heavy economy has come to this: One man can move out of New Jersey and put the entire state budget at risk». Hvis den rikeste personen flytter på seg selv og formuen sin mister staten en så stor del av skatteinntektene at de offentlige budsjettene ryker. Det er et problem at økonomisk makt blir konsentrert blant de få.

Makt er ikke bare noe man har, men noe man utøver. Og når noen utøver makt betyr det at andre må vike. Alle kan ikke få viljen sin. Økonomisk makt er noe man har over andre: Dette «andre» kan være både oss som enkeltmennesker, men også «oss» som fellesskapet.

I amerikansk retning

Det er ikke amerikanske tilstander her på skjæret enda, men vi bør passe oss. Det viser også empirien. Forfatterne Gilens og Page (2014) har sett på sammenhengen mellom offentlige meningsmålinger og politiske beslutninger i USA i perioden 1981 til 2002.

Studien viser at vanlig folks støtte eller motstand mot et forslag har liten påvirkning på utfallet. Dersom den rikeste tiendedelen av befolkningen støtter et forslag, har det imidlertid høyere sjanse for å bli vedtatt: Et forslag som støttes av en av fem av de rike har bare 18 prosent sjanse for å bli vedtatt. Et forslag som støttes av 4 av 5 rike har imidlertid hele 45 prosent sjanse for å bi vedtatt». En firedobling av støtten blant de rikeste ti prosentene i samfunnet øker altså sannsynligheten for at et forslag blir vedtatt med en faktor på 2,5.

Setter man Gilens og Pages studie av økonomisk og politisk makt i sammenheng med antallet rike, har professor ved UiO, Kalle Moene vist at de rikeste i Norge potensielt har 2,4 ganger så stor innflytelse som de rikeste i USA.

Så hva kan vi gjøre for å unngå at både pengene og makten fordeles på få hender? Jeg har tre forslag.

Får alvorlige konsekvenser

For det første må vi, som Tankesmien Agenda har skrevet flere notater om, sørge for et mer rettferdig og effektivt skattesystem. Det kan både hindre en uønsket og usunn vekst i ulikheten, samt fordele den økonomiske makte på langt flere hender enn i dag.

For det andre må vi begrense veksten i topplederlønninger. Ikke bare for å hindre vekst i ulikheten, men også fordi et for høyt lønnsgap mellom sjefene og deres ansatte kan skade noe av det som gjør det norske arbeidslivet produktivt og velfungerende.

Sist, men ikke minst, må flere gjøre som nevnte Åmås: Når makten i samfunnet fordeles skjevere og skjevere i takt med ulikhetsveksten er det viktig at vi problematiserer fenomenet.

Når politikk legger til rette for mer ulikhet og en urettferdig fordeling av makt må vi fortelle politiske makthavere at det de gjør får alvorlige konsekvenser for samfunnet vårt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder