FRANKRIKE MINNES: Tusenvis av blomsterbuketter ble lagt ned langs Promenade des Anglais i Nice i tiden etter terrorangrepet.
FRANKRIKE MINNES: Tusenvis av blomsterbuketter ble lagt ned langs Promenade des Anglais i Nice i tiden etter terrorangrepet. Foto: Valery Hache AFP

Fransk hverdag i terrorens tid

MENINGER

Vence, Frankrike (VG) Livet går videre i Frankrike etter terrorsommeren. Det skulle bare mangle.

debatt
Publisert: Oppdatert: 31.08.16 16:31

DAGFINN NORDBØ, tekstforfatter

Jeg landet en ukes tid etter udåden i Nice. På vei til Vence, som ligger en kort kjøretur opp mot de franske alpene, unngikk vi Promenade des Anglais. Jeg ønsket ikke å se det. Hvilken nordmann ønsker å bli minnet om galskapen som skjedde der – og vekke opp minnene etter 22.juli? Et osean av blomster, bilder, lys, barnetegninger og teddybjørner, og vissheten om og sorgen over de hundrevis, tusenvis av liv som ble berørt. Selv valgte jeg det bort.

BAKGRUNN: Lastebil kjørte inn i folkemengde i Nice

Da nyheten om angrepet kom, hadde jeg vært i den franske ambassadens 14.juli-mottagelse på dagtid, en hyggelig årlig stjernestund der ambassadøren holder taler og våre respektive nasjonalsanger blir sunget, og det beste av fransk mat- og vinkultur blir servert.

Få også med deg: Derfor angripes Frankrike av terror

Selvsagt var jeg, som mange andre, inne på tanken på å avbestille hele Frankrike-turen, holde meg hjemme og feriere i trygg norsk fjellheim med rømmegrøt og spekemat. Men hva ville det vært? En fallitterklæring, et bevis på at man blir redd, feig, holder seg unna, og bidrar til frykt og oppgitthet – og det er nettopp hva terroristene vil. For oss uhelbredelig frankofile er det et lite, men viktig bidrag til at vi nettopp ikke gir etter. At vi reiser og besøker våre venner, lever vårt liv som før, på kaféene, på badestrendene, i galleriene, museene og restaurantene. For det gjør franskmennene.

Les også: Turistene rømmer fra Nice etter terroren

Business as usual. Nesten.

Det er lett å merke at turismen er en smule redusert. Trengselen som vanligvis preger august, da hele verden pleier å besøke Frankrike, er litt mindre. Ikke noe annet europeisk land får besøk av flere tilreisende. Men, vi merker at det er lett å få bord, de store flokkene av italienere og asiater er litt mindre og litt mer lavmælte, og min lokale kafévert på Henry´s Bar anslår at omsetningen har gått ned med ca. 20 prosent. Man merker også den lett murrende, urolige følelsen når noen kommer gående med en stor veske under armen.

Les også: Her er terror-tiltakene på den franske rivieraen

Rekruttererne slipper unna

Fremtiden vil også bli slik, du vil bli nektet større bagasje f.eks. på badestrendene, og må forberede deg på å bli ransaket hvis du vil inn på et større arrangement med en treningsbag eller ryggsekk på deg. Nærværet av politi i gatene er litt større, ikke så mye i Vence som i Nice, der det patruljeres med temmelig bastante, skarpe våpen.

Uansett – det alle vet, er at den som virkelig vil gjøre fanskap, vil få det til. Den nye taktikken med å rekruttere nutcases gjør at rekruttererne selv slipper unna. De spiller sitt spill i bakgrunnen, manipulerer og trekker seg tilbake, mens halvtullinger «radikaliseres» i løpet av uker og innbiller seg at de skal til paradiset med evig ståpikk og 5000 villige kvinner.

Sannelig er det lett å merke hva islamistene trekker fordel av: Uvitenheten. I to århundrer nektet den arabiske verden å importere Gutenbergs oppfinnelse, trykkemaskinene. De så trykkekunsten som Satans verk, og en av dem ble smadret i småbiter da den ble forsøkt losset ved kai i Alexandria, Egypt. Mens Europa nøt godt av framveksten av kritisk tenkning og filosofi, så herskerne i den arabiske verden seg truet av trykkekunsten fordi den kunne forstyrre renheten i den eneste, hellige bok og den eneste hellige tro. I Frankrike førte trykkekunsten etterhvert til revolusjon, og evig detronisering av adel og presteskap.

Lar seg ikke knekke

Selv om det finnes små endringer i hverdagen, leves livet fremdeles som før. Det finnes ikke noe annet valg. At det er mer politi i i gatene, viser også hvor sårbar situasjonen er, fordi alle med et minimum av vett skjønner at man aldri er 100 prosent sikker. Et eksempel er den offentlige filmvisningen som ble flyttet fra det store torget midt i byen, til en mindre plass innenfor gamlebyens murer. Innenfor én av portene sto en diger politibil og sperret tilgangen, med tre bevæpnede politifolk. Et skjær av komikk blir det jo, når man vet at gamlebyen fremdeles har sju andre ubevoktede porter, og at alle politifolkene stort sett sto og glante ned i smarttelefonene sine.

Selv levde jeg mitt liv som før, i likhet med alle andre. Jeg bodde privat, og vertinnen lærte meg å lage diverse franske spesialiteter, som hennes aïoli (kokt potet mortet med tonnevis av hvitløk og olivenolje) og kjempereker i pastis (anisbrennevin). Jeg rakk også å frelse franskmenn på det norskeste av alt: stekt pir med nypoteter, rømme og agurksalat.

I min stamrestaurant gikk dagene også videre som før: Det er en ørliten mann- og konerestaurant, der du garantert må bestille ett av de åtte bordene dagen før for å få plass. En liten uoverenstemmelse ekteparet i mellom resulterte i at kona smalt en tiramisú (italiensk kremdessert) midt i ansiktet på ektemannen, som straks med et smil utbryter: – Jammen har vi en god tiramisú.

Slik bør alle konflikter løses.

Her kan du lese mer om