Kommentar: Det handler om å leve

MENINGER

Psykiatrien er blitt en gjenganger i mediene. Enten ved at det er for lite av den, eller så altfor mye. Ofte handler det om ressursmangel eller overgrep.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.03.16 19:04

For nøyaktig ti år siden skrev jeg her i VG om «overgrep forkledd som vitenskap, også kalt psykiatri». Så åpnet helvetes porter.

Utfallet var ingen medisinfaglig diagnose, knapt nok adekvat systemkritikk; det var en teateranmeldelse.

Sarah Kanes «Psykos 4:48» handler om en ung, ressurssterk kvinne like før hun skal dø for egen hånd: Kanskje er hun patologisk suicidal, kanskje har hun bare gitt opp. Men mest av alt er hun ydmyket som menneske av et insisterende behandlingsapparat som kun kjenner medisinske løsninger. Et system hvor sjelens helsevern ikke har noen plass.

Stykket er en beretning om et varslet selvmord. Etter å ha skrevet skuespillet, hennes femte, hengte Sarah Kane (1971-99) seg i skolissene sine mens hun var innlagt på King's College Hospital i London.

Kanes hovedperson lengter slett ikke etter døden; tvert imot elsker hun livet så høyt at hun har bestemt seg for å avslutte det. Forestillingen drøfter ikke klinisk depresjon som fenomen, men er et subjektivt innblikk i et forpint sinn. Fordi psykiske lidelser er individuelle og må forstås og behandles individuelt.

Piller, remmer og elektrosjokk

Gjennom Kanes selvbiografiske stykke får vi et usentimentalt innblikk i hvilke tanker en dypt deprimert person har om selvmord, om medisinering og sideeffekter av de kjemikalier som brukes for å dempe angst og utsette smerte, samt skånselløse erkjennelser av isolasjon, avhengighet og mellommenneskelig dysfunksjonalitet.

Dramatikeren var britisk, produksjonen svensk – mens virkeligheten, i form av den behandling den psykisk syke fortellerstemmen tilbys – er norsk praksis. En side av den kan vi lese om i dagens VG. Når hjelpeapparatets svar på fortvilte rop er piller, remmer og elektrosjokk.

Et galgenhumoristisk høydepunkt hos Kane er hovedpersonens høytlesning fra egen sykejournal – en gjennomgang av Felleskatalogens skumleste sider, supplert med skiftende diagnoser, behandlingsmetoder og vilkårlig medisinering. Hun ironiserer over kliniske beskrivelser av groteske bivirkninger og den faste konklusjonen: «Ingen andre reaksjoner.»

Underteksten er kritikk av et apparat opphengt i symptomer, uinteressert i lidelsens årsak. Det er et system som oppbevarer mer enn det helbreder. Samtidig gir Kane oss en usminket erkjennelse av behandlernes hjelpeløshet i møte med det irrasjonelle sinn som ikke evner å ta imot hjelp. Å be en psykotisk person ta seg sammen er like vellykket som å muntre opp en klinisk deprimert med ablegøyer. Psykisk sykdom må møtes med langsiktige strategier.

Ydmyket av behandlingsapparatet

Som journalist opplever man å få tilbakemeldinger fra ren sjikane, fortjent eller ikke, til hyggelige komplimenter, fortjent eller ikke – men knapt noen gang har jeg opplevd maken til respons. På en teaterkritikk, interessant nok. Det var reaksjoner fra psyke, pårørende og faktisk også behandlere, som ville fortelle lignende historier. Telefoner og håndskrevne brev fra mennesker som mente seg ydmyket av et arrogant behandlingsapparat, som gjorde enhver innsigelse fra pasienten til en bekreftelse på vekslende diagnoser.

Det var først og fremst Dagbladet og journalistene Gerd Benneche og Arne Skouen som allerede for et par mannsaldre siden begynte å problematisere psykisk helsevern. Når jeg blar tilbake i eget og VGs klipparkiv kan det se ut som vi bare har snudd bunken etter dem. Skrekkhistoriene er til forveksling de samme. Bortforklaringene identiske.

Ingen eksakt vitenskap

Selvfølgelig er mye blitt bedre. Det er like fullt en kjensgjerning at det var først i det tyvende århundre at psykiatrien ble definert som en vitenskap, med diagnostikk og anvendt biologi, psykologi og sosialfag. Som vitenskap er den hverken eksakt eller ferdig utviklet. En fremstående psykiater jeg intervjuet sukket dypt og fryktet at man om ti år ville grøsse ved tanken på dagens behandlingsmetoder.

Senest torsdag ble dette debattert i Dagsnytt 18 der psykologspesialist Birgit Valla mente det var mer til skade enn til gagn å spre om seg med kategoriske diagnoser.

Den opprivende historien vi bringer i dagens VG Helg handler blant annet om dette; den unge kvinnen som forteller sin hjerteskjærende historie ble feilaktig diagnostisert i utgangspunktet og dermed feilbehandlet i åtte år. Først da tvangssaken hennes kom for retten innrømmet behandler å ha oversett det faktum at hun hadde en form for autisme. En medfødt tilstand som overhodet ikke kan kureres.

Det forferdelige spørsmålet blir da om det er tvangsbehandlingen som har fremkalt hennes påtrengende dødsønske som gjør at sykehuset ikke våger å skrive henne ut. Eller? Kan det overhodet tenkes at hvis behandlingsregimet var et annet, og utsiktene for ytterligere tvang ikke var til stede – ville hun da, med muligheter for tilrettelagt hjelp, heller ønske å prøve å få til å leve?

«Jeg vil ikke bli den første psykiateren i Norge som med viten og vilje skriver ut en pasient slik at hun skal få avsluttet livet, sier kvinnens psykiater til VG. Jeg forstår ham. Han har legeetikken i ryggmargen.

Ingen fasit

En kjær venn av meg ble tilfeldig knivoffer for en psykiatrisk pasient som aldri skulle vært utskrevet. Jeg kan bli så inderlig rasende på det systemet som med åpne øyne lot det skje. Men jeg har også sett på nært hold hvordan kyndighet innen psykisk helsevern har lindret og hjulpet et sårbart menneske i dyp fortvilelse.

Jeg har opplevd behandlere som har gått inn i enkeltsaker og strukket seg lenger enn hva man profesjonelt kan forvente; ansatte i psykiatrien som har brukt av sin fritid til å yte omsorg og vise oppriktig mellommenneskelig interesse for personer i vedvarende livskrise – vel vitende om at her finnes det hverken noen fasit, eller en sannsynlig lykkelig utgang.

De som behandler kvinnen VG omtaler, hun som opplever at samfunnet har en mer human tilnærming til hvordan vi behandler dyr som lider, må rettferdiggjøre tvangsmidlene med at det også er en menneskerett å få behandling når man selv ikke er i stand til å forstå at hjelp er nødvendig.

Retten til hjelp trumfer i dag respekten for individets autonomi, altså den enkeltes rett til å bestemme over egen kropp og liv når vedkommende anses som for syk til å ta dette ansvaret. Dersom vi mener det altoverskyggende er å hegne om livet, innebærer det også de liv som er så smertefulle at noen ikke ønsker å leve dem.

Her kan du lese mer om