bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen

Bakrus i oljebyen - vil oljebransjen gå bananas - igjen?

STAVANGER (VG) Nå er de mer edruelige i oljebransjen. Men hvordan skal de unngå å havne på kjøret igjen når tidene bedrer seg?

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Man kan si mye om oljebransjen. Men måtehold er ikke dens mest fremtredende trekk. Det var særlig tydelig for to år siden, på forrige oljemesse i Stavanger. Oljeprisen lå fortsatt rekordhøyt. Pengene fløt. Det var ikke spart på noe. Alle var enige om at de brukte for mye penger. Men de færreste sparer før de er nødt.

Sommeren 2014 passerte oljeprisen 115 dollar fatet. Det neste halvåret ble prisen halvert. I tiden etterpå har oljeprisen på sitt laveste vært nede på 20-tallet. Det er dramatisk. I dag har prisen steget igjen, og ligger på litt under 50 dollar. Mange tror den vil øke gradvis. Verden trenger stadig mer olje og gass i årene fremover. Og Norge trenger oljeinntektene. Mye står på spill – for oss alle.

Les kommentaren: Oljealderen er ikke forbi. Heldigvis

Fordi de må

Tegneren og jeg er tilbake på oljemessen. I år er messen mer nøktern. Selskapene har kuttet drastisk. Tusenvis av mennesker har mistet jobben. Det tar seg ikke lenger ut å svi av penger i sanseløs oljerus.

Nedbemanningene og kostnadskuttene har vært helt nødvendige. De siste par årene har vi hørt skrekkhistorier om nøyaktig like skruer og muttere som har kostet titalls ganger mer i oljebransjen enn hvis de skal brukes på land. Det er bygget opp store byråkratier. Det gjøres dobbeltarbeid og trippelarbeid – og selskaper har overbydd hverandre for å få de beste folkene.

Ikke bare har det ført til at oljebransjen har brukt uanstendig mye penger. Det har også ført til at andre deler av norsk industri har måttet betale mer for det de trengte, enten det var for arbeidskraft eller for skruer. Norske varer er blitt dyrere i utlandet. Norge er blitt mer avhengig av oljen.

Oljeprisfallet forandrer på dette, i hvert fall i første omgang. Nå må folk jobbe mer for pengene. De må finne på nye ting. Vi merker det på messa. Folk er på hugget, de er sultne. For det er særlig i de dårlige tidene folk finner på nye ting. Fordi de må.

Store svingninger

Tegneren elsker å være her. Han kjenner energi og skaperkraft strømme mot seg.

– Hvis en skal forstå Norge, må en komme hit, sier han. Det skapes verdier her, vestpå. Understreker tegneren.

Visst skapes det verdier her. Billigere enn før. Næringen er på vannvogna. Spørsmålet er hva som skjer dersom oljeprisen stiger kraftig igjen. Vil bransjen tåle nye store inntekter – uten å gå bananas enda en gang?

For det skjer alltid. Oljebransjen er historien om store svingninger. Tenk på 1990-tallet. I 1998 tippet prisen under 10 dollar fatet. Daværende Statoil-sjef Harald Norvik forteller at i hans tid måtte investeringene deres tåle en oljepris på mellom 14 og 20 dollar. Da ville de tjene penger. De siste årene har prisen måttet ligge på det mangedobbelte for at det skulle lønne seg å satse.

Hør podcasten med Harald Norvik her:

Det er interessant å se at et selskap som Statoil etter oljeprisfallet nær har halvert sine kostnader når de skal ut og hente opp olje. De har funnet smartere løsninger. Og de har presset sine underleverandører hardt. For hardt, mener mange. Både de som bygger skip til oljenæringen, og de som leverer utstyr, sliter fortsatt tungt.

Miljøaktivistene

De kan håpe at den spede oppgangen vi nå ser, varer. For all erfaring tilsier at så snart oljeprisen går opp igjen, bruker selskapene mer penger. Mye mer. Mens når prisen stuper, kutter de kostnader. Drastisk. Det viser seg alltid at de har kuttet for mye.

Dermed begynner karusellen igjen; de trenger mer folk, de overbyr hverandre og tapper andre deler av industrien for folk. Og plutselig må selskapene igjen ha 80 dollar for et fat olje dersom de skal sette i gang nye prosjekter. Og igjen koster det ti ganger mer å kjøpe en helt vanlig skrue, bare fordi den skal brukes i oljeindustrien.

Det er rart, i grunnen. Nordmenn flest har et fjernt forhold til oljeindustrien. Det er noe som skjer, langt ute i havet. Pengene derfra strømmer inn i norsk økonomi. Men de lukter ikke olje. De kunne kommet fra hvor som helst.

Les kommentaren: Mennene som forandret Norge

De færreste nordmenn har vært på en oljeplattform. Det norske oljeeventyret har mistet nyhetens interesse. De som snakker mest ivrig om norsk oljeproduksjon i dag, er industriens motstandere. Miljøaktivister som ønsker at Norge skal slutte å produsere olje. Som kjemper mot å utrede nye mulige funn, eller åpne nye felt.

Hevet hode

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg satte meg ned med Harald Norvik i våres, oppsummerte han det godt:

– Hvis du går tilbake til 1970, så var denne bransjen preget av begeistring. På 80-tallet var den litt mer nøktern, men den var veldig optimistisk. På 90-tallet ble den mer realitetsorientert, og etter årtusenskiftet har man møtt klimaproblemene, sa han.

Med det kommer spørsmål og krav fra storsamfunnet. Svaret fra bransjen er å holde sammen internt, i samstemt enighet om at de holder på med viktige ting – men at de ikke kan snakke så høyt om det utad. For da kommer kritikken haglende.

Spenningen mellom miljøorganisasjonene og oljebransjen vil alltid ligge der. Det er bra. Kritikken gjør bransjen renere og bedre. Men bransjen kan godt opptre med mer selvtillit på egne vegne. De bidrar tross alt med så stor økonomisk kraft inn i norsk økonomi at ingen annen bransje kan måle seg med dem.

De bygger landet, på sitt vis. Derfor bør de gå med hodet hevet. Men samtidig bør de føle seg tynget av ansvaret. De forvalter tross alt nasjonens rikdom. Derfor må de drive rasjonelt. Og ikke la seg fange av oljerusen.

Få kommentarstoffet først Facebook: VG Meninger

Hør Podcasten med sentralbanksjef Øystein Olsen her:



Kommersielt samarbeid: Rabattkoder