Foto: Roar Hagen

Misnøyens sommer

En kommunist som vil avvikle kapitalismen og monarkiet er Spanias mest populære politiker. En venstrepopulist vinner makten i Roma. I Torino vinner en kandidat fra ytre høyre.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Noe med denne sommeren minner om Europa på 1930-tallet. Det er opprør mot politiske eliter og etablerte sentrumspartier. Nye partier på ytterfløyene er i fremmarsj. Det politiske ordskiftet er hardt og uforsonlig.

Comeback

Fra London til Paris og Berlin er liberale regjeringspartier, enten de tilhører den tradisjonelle høyre- eller venstresiden, kommet under hardt press fra høyrepopulister som vil stanse innvandring og demontere EU. I flere sentral-europeiske land er ytre høyre allerede en sterk maktfaktor. I sør opplever ytre venstre et oppsiktsvekkende comeback.

Denne uke er Europas oppmerksomhet rettet mot den britiske EU-avstemmingen. Britisk utmelding vil rokke ved fundamentet for unionen og oppildne EU-kritikere i alle land. Det spanske parlamentsvalget tre dager senere får ikke samme oppmerksomhet, men symptomene i Spania er betegnende for denne misnøyens sommer i Europa.

Den 30 år gamle marxistiske økonomen Alberto Garzon fra Det forente venstre (IU) er landets mest velansette partileder, ifølge det statlige meningsmålingsinstituttet CIS. Garzon kaller seg selv ortodoks. Han tror på klassekamp, kapitalismens uunngåelige undergang og på en republikk. Nå har han gått sammen med den nye suksessrike venstrebevegelsen Podemos, som hentet inspirasjon fra Syriza, et nytt og radikalt parti som vant regjeringsmakt i Hellas. Partileder Pablo Iglesias og flere av hans nærmeste var rådgivere for regjeringen til Venezuelas tidligere president, Hugo Chavez. Eksperimentet er blitt en økonomisk katastrofe for Venezuela. Nå tar de mål av seg til å styre den femte største økonomien i Europa.

En av fire

Meningsmålingene gir Unidos Podemos om lag 25 prosent av stemmene. De venstreradikale vil med et slikt valgresultat få den nest største gruppen i parlamentet, klart flere enn det gamle, statsbærende sosialistpartiet (PSOE). Skulle venstresiden komme til makten vil det bli den mest radikale regjeringen siden 1936, da Folkefronten vant rent flertall før general Francisco Franco ledet et væpnet opprør, støttet av datidens fascistregimer i Tyskland og Italia. Det ble det siste frie valg i Spania på 40 år.

Etter borgerkrigen styrte Franco landet helt til siden død i 1975. Etter at demokratiet ble gjenopprettet har PSOE eller Det konservative folkepartiet (PP) vekslet på å styre Spania. To-partisystemet er nå brutt sammen og erstattet av fire partier. Etter valget i desember viste det seg umulig å danne regjering og derfor blir det nyvalg. Det blir neppe enklere regjeringssamtaler etter søndagens valg, hvis ikke partilederne snart lærer å inngå kompromisser. PP ligger an til å bli største parti, men mange foretrekker det nye sentrumspartiet Ciudadanos.

I krise

Sosialdemokratiet er krise i flere land. Både i Tyskland og Frankrike er oppslutningen nær historiske bunnivå i meningsmålinger, og det en gang så sterke Pasok i Hellas er nesten utradert. I Italia gikk statsminister Matteo Renzi og kandidater for det sentrum-venstre orienterte Demokratiske parti på nederlag i viktige lokalvalg i helgen. Virginia Raggi (37) fra den populistiske Femstjerners-bevegelsen vant ordførervalget i Roma, mens Chiara Appendino (31) vant Torino med støtte fra separatistene i Lega Nord.

At noe i dag minner om 30-tallet betyr ikke at Europa igjen står på randen av en lignende katastrofe. I ruinene av 2. verdenskrig ble det konstruert et nytt og bedre Europa under ledelse av liberale sentrumspartier, enten de kalte seg sosialdemokrater eller kristeligdemokrater. Etablerte partier angripes for maktarroganse og vanstyre, i noen tilfeller med rette. De angripes nå av populister på høyre og venstre front, noen av dem utopister, andre autoritære. Ytterkreftene finner sammen i kritikken av politiske eliter og det som foraktelig kalles politisk korrekthet. Kompromisser er uttrykk for svakhet.

Europa står overfor økende militær spenning, flyktningkrise og økonomisk stagnasjon. Det er en situasjon som roper på ansvarlighet og samarbeidsvilje, ikke på økt nasjonalisme eller ytterliggående radikalisme. Det er sikkert politisk korrekt å forsvare europeiske verdier, men sjelden har det vært mer nødvendig enn nå.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder