ET SKRIVENDE MENNESKE: Ap-leder Jonas Gahr Støre har gitt ut bok. Foto:Trond Solberg,VG

Kommentar

Ordenes mester og slave

Jonas Gahr Støre tror på ord. Det er ikke lett å skjønne om
det er viljen eller ordene som kommer først hos den nye Ap-lederen.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Da han lanserte sin nye bok «I bevegelse»i Oslo i går, fortalte han at det å skrive var viktig for ham. Nærmest terapeutisk, fikk jeg inntrykk av. En aktivitet som ordnet tanker og argumentasjonsrekker. Egentid i et hektisk liv, egentid som produserte harmoni og helhet.

De som har fulgt Støres politiske karriere siden den begynte for alvor i 2005, har vel alle på et eller annet tidspunkt blitt imponert av hans språklige begavelse. Jeg opplevde den på min tidligere arbeidsplass i NRKs Dagsnytt Atten. Programmet hadde da i flere år vært et favorittsted for politikere med retorikken i orden.

For dem uten denne begavelsen, dem som lot ordene svulme i munnen for å falle ned på det teppebelagte studiogulvet med patetiske klask, var møtet med skarpskårne og lett mannevonde programledere som Lilly Fritzman, Sverre Tom Radøy og Hans-Wilhelm Steinfeld et mareritt.

Stjerne i studio

Inn i dette kom den nyslåtte utenriksminister Jonas Gahr Støre, midt i en av de alvorligste krisene mellom Norge og Russland på flere år. Den russiske tråleren «Elektron» hadde stukket av fra den norske kystvakten, med to norske inspektører om bord. En utenriksminister som skulle kommentere dette, på direktesendt radio, i møte med Russlands-nestor Steinfeld, kunne lett fått en elendig start på karrieren.

Med Støres argumentasjon og analyser, lett fremoverlent over studiobordet med øynene fast låst i programlederens, ble situasjonen ikke bare håndtert med glans, men samtidig på en måte som fikk lytterne til å spisse ørene. Støre maktet å gjøre det kompliserte ikke bare begripelig, men også interessant. Selv Steinfeld var imponert.

Den nye Ap-lederen hadde rett og slett evnen til å fange og forme verden i sitt språk på en slik måte at kaos fremsto som orden og tvil ble til tro.

Full av fjelluft

Språket gjorde ham til stjerne, men det er også hans verste fiende. For verden er full av kaos og uforutsigbarhet, og velter ofte Støres skinnende, retoriske byggverk. Da er de ikke lenger like imponerende. Da blir ordene og mannen bak dem fulle av luft, og det hjelper ikke en gang at det er fjelluft fra Hallingskarvet.

Språket er også bokens styrke, og svakhet. Analysene er ofte overbevisende, men den politiske viljen er vag.

Mens Erna Solbergs politiske bok «Mennesker, ikke milliarder» klokket inn på drøye 200 sider, med god hjelp fra setterne på forlaget, er Støres bok på 454. Solberg hadde bilde av seg selv på omslaget, Støre har valgt et design vi kjenner fra bestselgende, akademisk litteratur, for eksempel Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundret». Tilfeldig er det neppe. Dette er alvor, må vite.

Støres særegne språk preger boken. Den byr på utallige sider med flytende analyser av sosialdemokratiets og Norges utfordringer. Argumentasjonsrekker bygget opp med faktabiter og sitater. Konklusjonene er ikke så overraskende. At økonomi, arbeidsliv, utdanning og klima er viktige politiske saker vet de fleste, men veien til konklusjonene er til tider både opplysende og engasjerende.

Bokens svakheter, og dermed også Støres, kommer til syne når all denne innsikten skal omformes til noe som kan minne om en ny sosialdemokratisk politikk. Her er ikke lenger Støre «I bevegelse», men ganske fastlåst.

Blåskvetting

Støre forsøker i kapittel etter kapittel å definere sitt eget politiske prosjekt ved å beskrive Høyre og Frp som trusler mot velferdsstaten og representanter for «forjævligseringa av Norge», som det het en gang. En taktikk som Ap og deler av LO trodde nesten blindt på i den lange valgkampen opp mot 2013.

Støre utpeker Frp til sin politiske hovedfiende, og prøver noe halvhjertet å klistre Høyre til Frp i samme slengen. Erna Solbergs navn dukker opp ni steder i boken, mens Siv Jensen har femten oppføringer i navneregisteret. Med dette går han rundt en av de største utfordringene for Ap, nemlig at partiet har tapt oppslutning til Høyre i den urbane og høyt utdannede middelklassen.

Den som leter etter det nye Ap i Støres bok, vil lete forgjeves. Om Støre blir en partileder som makter å fornye partiet etter Stoltenberg-epoken, er like uklart som før boken ble gitt ut. Først og fremst er den en demonstrasjon av at Støres talegaver og intellekt også kan anvendes på nasjonale politiske emner.

Men på samme måte som Norge, selv med Støre som utenriksminister, i liten grad spilte noen avgjørende rolle i internasjonal politikk, er det fortsatt uklart om Støre makter å ta steget fra ord til handling i sin nye rolle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder