At politikerne tør!

Fortsatt mangler i beredskapen – seks år senere

Etter 22. juli-terroren skulle Norge få bedre beredskap. Seks år senere mangler politiet fortsatt helikoptrene de trenger. Og det er ennå ikke bygget beredskapssenter.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Ett år etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya kom granskingsrapporten om alt som hadde gått galt. Alle følte at det hastet da den såkalte Gjørv-kommisjonen presenterte sine funn, og ga sine klare råd. Men følelsen av at det haster, forsvant. Mange av kommisjonens anbefalinger har fislet ut i ingenting.

Den røde båten

Denne uken kom boken om Beredskapstroppens indre liv; «På vår vakt», av Malin Stensønes. Hun har hatt en unik tilgang til et av våre aller mest lukkede politimiljøer, med de spisseste og best trente politifolkene vi har. Hun har snakket med alle fra Beredskapstroppen som var involvert i 22. juli. Mennene som gikk inn i det utbombede regjeringskvartalet og hentet ut sårede, og som senere reiste til Utøya og pågrep Anders Behring Breivik.

Malin Stensønes har skrevet bok om Beredskapstroppen, et av politiets mest lukkede miljøer. Foto: Fredrik Solstad VG

Det er en sterk bok. Vi lot våre beste menn i stikken. De ble sendt ut i sitt største og viktigste oppdrag – uten det de trengte av transport – og sambandsutstyr. Politimennene havnet først på feil oppmøtested. Da de først kom ut på fjorden, måtte de bytte fra den røde gummibåten til en annen båt. Nå gir de for første gang et samlet bilde av hvordan de opplevde denne dagen.

Den røde gummibåten ble for mange selve symbolet på alt som gikk galt. Forfatteren sier selv at det kan ha vært bekvemt for mange andre at det var denne båten som ble symbolet. Slik kunne ledere lenger oppe i systemene få mindre trykk på seg og sitt.

Arenaen vs. tribunen

I debatten etter 22. juli snakket politikere og andre om systemfeil. Men politifolkene opplevde at kritikken rammet dem. Systemet er usynlig for det blotte øyet. Og ingen av systemets ledere trådte frem for å ta ansvaret for sviktende i beredskapen. De øverste ansvarlige, både politisk og i andre lederstillinger, mente underlig nok at de tok ansvar ved å bli sittende.

Les Skartveits kommentar: Jens burde gått av

Ikke en eneste leder gikk av på grunn av sviktende i beredskapen 22. juli. Ansvarsfraskrivelsen gikk fra toppen og nedover. Når ansvaret ikke plasseres tydelig der det hører hjemme, havner det gjerne hos dem som fortjener det minst. Hos dem som må håndtere kaoset, mens de gjør alt de kan for å redde liv. Hos dem som er i arenaen – ikke hos dem som står på tribunen og snakker om hvordan de selv kunne gjort det bedre.

Liv og død

Det minste vi må kunne forvente av mennesker som sier de tar ansvar ved å bli sittende, er at de rydder opp etter seg; at de gjør jobben skikkelig. Det har ikke skjedd. Her må både den rødgrønne regjeringen, ledet av Jens Stoltenberg, og dagens Solberg-regjering ta sin del av skylden for at det er slik. Stoltenberg-regjeringen hadde for eksempel gjort et altfor dårlig forarbeid i planleggingen av et nytt beredskapssenter, og Solberg-regjeringen måtte starte helt på nytt.

Og politiet har fortsatt ikke fått egne politihelikoptre som kan frakte flere fullt utstyrte og bevæpnede politifolk. Omsider er det inngått kontrakt om to helikoptre, og mulighet til å kjøpe enda ett. Men så langt er det ikke bevilget en krone.

Les også: Politisjefer til justisministeren: Truet med å gå av

I dag er beredskapstroppen avhengig av å be forsvaret om hjelp. Det tar tid; tidsforskjellen mellom forsvarets helikopter og politiets eget kan i en krisesituasjon bety forskjell på liv og død for uutholdelig mange mennesker. Egne helikoptre er antagelig det aller viktigste for politiets mulighet til å møte et nytt terrorangrep i Norge.

Manglende samarbeid

Det som skjedde 22. juli avdekket store mangler i politiet, både i ledelse, og i utstyr. Nå, snart seks år senere, har politiet svidd av hundrevis av millioner kroner på et gigantisk it-prosjekt som til slutt måtte stanses, og deles opp i mange, mindre biter. Politiet kaster fortsatt bort mange årsverk bare på at ansatte skal få logget seg inn på sine egne pc-er på jobb. Den grunnleggende digitale infrastrukturen som et moderne politi trenger, finnes ikke i dag.

Dette svekker også beredskapen. Samtidig er det fortsatt vanskelig å peke på hvem som har det helhetlige og overordnede ansvaret for å beskytte oss. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har aldri klart å samarbeide. Heller ikke nå. Det kommer tydelig frem i en rapport fra Riksrevisjonen, som også omhandler oppfølgingen av beredskapen etter 22. juli. Kritikken er særdeles hard nettopp for manglende samarbeid mellom Forsvaret og politiet – denne gangen om sikring av ulike institusjoner dersom vi igjen blir angrepet.

Les også: Kolberg nekter å ta imot regjeringens rapport om 22. juli-oppfølgingen

Hva har vi lært?

Det synes som om både politikerne og folk flest ser på det som skjedde 22. juli som en enkelthendelse, et unntak. Jeg finner ingen annen forklaring på at beredskapen står så langt nede på politikernes prioriteringslister. De snakker om det – men de bevilger ikke pengene som trengs. Og de setter ikke handling bak ordene. Når de kan la være, handler det også om at det ikke er et krav blant velgerne. Folk flest er mer opptatt av veier, skole og sykehjem. Det som er nær hverdagen, nær selve livet.

Men det er ille å tenke på at vi ikke klarer å forberede oss tilstrekkelig til å møte terroren på ny. At dersom det igjen skjer noe på norsk jord, vil vi få nye kommisjoner som peker på store mangler, nye høringer og nye planer for hvordan vi kan bli bedre neste gang. At vi må spørre hverandre om vi ikke lærte noe som helst sist. Og om hvorfor politikerne ikke sørget for å gjøre oss tryggere. At de tør!

Hør podkasten "Skartveit" med Malin Stensønes her

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder