REVOLUSJON: Bildet er fra #MeToo-markeringen foran Stortinget i oktober. Trude Elisabeth Smedstuen (til venstre) og June Holm (til høyre) holdt appeller. Foto: FRODE HANSEN VG

Den norske stillhetskulturen #metoo

MENINGER2017-11-17T10:08:35Z

Skal #metoo-revolusjonen bli noe annet enn en kampanje preget av gode hensikter, må skammen og ansvaret overføres fra ofrene til «gjerningsmennene».

debatt

Publisert:17.11.17 11:08 Oppdatert: 23.11.17 13:08

CHRISTIAN GROES, professor, antropolog og kjønnsforsker, Roskilde Universitet

Mens Sverige og Danmark som tidligere regionale stormakter har vært opptatt av å drømme om fortsatt storhet, har Norge som nasjon representert en søken etter indre fellesskap og samhold, og jobbet for å skape fred ute i verden. Det skal Norge ha stor ros for. Baksiden av medaljen er muligens at det utbredte samholdet har ført til at landets indre konflikter tones ned, og vanskelige personspørsmål – også i privatsfæren og på arbeidsplassen – feies under gulvteppet.

I Sverige, der mediene i det siste er oversvømt med personlige erfaringer av seksuell trakassering, og der menn i alle bransjer utpekes som syndere, kan det store fokuset forklares med at det historisk sett har vært en tendens til moralsk panikk over seksualitetens grenser og ut fra en såkalt statsfeministisk dagsorden utpekes menn som potensielle overgripere av enhver art.

I Danmark trekkes både syndere og ofre for trakassering for tiden inn i TV-studioene, i radioprogrammer og avisintervjuer for å forklare hva som skjer – og med vanlig dansk sans for dramatikk og jantelov, avkles de mannlige trakassørene i full offentlighet, mens den betente arbeidskulturen som dekker over et generelt problem ignoreres. Men hva skjer i Norge? Tross stadig flere innslag og erfaringer med overgrep i diverse bransjer er det ikke utpekt én eneste overgriper som stilles til ansvar – eller som må forklare seg offentlig. Til gjengjeld har det vært en rekke, skal vi si, godmodige intensjoner om å undersøke problemets omfang.

Les sjefredaktør Gard Steiro: På vegne av VG: Unnskyld

Skjer dette fordi Norge er et mer moralsk sivilisert land, der menn oppfører seg ordentlig overfor kvinner og respekterer deres grenser eller hvor man utfra et rettsstatsprinsipp vil beskytte enkeltpersoner til skyld og ansvar er bevist? Neppe sannsynlig. Med min begrensede opplevelse av den norske debatten og debattkulturen – på avstand, og som ivrig pendler til landet – er det mer opplagt for meg at det er snakk om kulturforskjeller, som har å gjøre med måten problemer takles forskjellig på i de nordiske landene.

Norge synes å være karakterisert av å være en konsensuskultur, en nasjonal samling, der man heller koser seg, finner kompromisser og vender seg innover, enn å ta tyren ved hornene, som vi sier i Danmark. Konsensuskulturen har mange fordeler og bidrar til en enestående og sober demokratisk kultur som Danmark og Sverige har mye å lære av. Utfordringen er – i #metoo-debatten og i andre kontroversielle spørsmål som bør føre til en nasjonal debatt – at konsensuskulturen også fremmer det jeg vil kalle en stillhetskultur, der vanskelige spørsmål generaliseres og debatteres på overflate- eller systemnivå. Som Heidi Helene Sveen skriver i VG, er stillhetskulturen særlig utbredt i den norske mediebransjen, der for eksempel ledelsen i TV 2 i halvannet år var vitende om at en kvinnelig kollega var utsatt for trakassering uten å gripe inn eller være åpen om problemet utad.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Først da Aleksander Schau på Twitter pekte på at problemet var kjent, innrømmet TV 2 at de kjente til episodene og hadde grepet inn. Likevel fortsatte trakasseringen overfor flere andre kolleger, og sportsredaktøren forklarte at dette skyldtes at han hadde vært ubesluttsom og naiv.

Den norske stillhetskulturen gjør at personlige erfaringer med seksuell trakassering delt på Facebook og andre sosiale medier den siste måneden, kun i begrenset omfang finner vei til større medier, og der erfaringer av overgrep så vel som konkrete overgripere forblir anonyme og generaliserte. Anonymiseringen har sine fordeler, idet man unngår en folkedomstol som vi til en viss grad ser i Danmark og Sverige i disse dager, der navngitte menn utsettes for analyse og domfellelse uten rettergang.

Men til gjengjeld forblir problemene i Norge obskure og spekulative: hvem står bak overgrepene, hvilke overgrep har funnet sted, hvem bærer ansvaret og i hvilket omfang skal episodene få konsekvenser? For kun tydelige konsekvenser kan bidra til å forebygge fremtidige episoder og bryte med en grenseoverskridende mannskultur som vi i det likestilte Norden burde være foruten. Dessuten er et av de største fremskrittene og gevinstene ved #metoo-kampanjen at skammen som påligger det enkelte offer for overgrep nå blir fordelt ut over et stort kollektiv av kvinner og menn. Dermed brytes tabuet og skammen for den enkelte kvinne, og ansvaret bres ut til hele samfunnet. Men for at denne lille revolusjonen, som kampanjen kalles i Danmark, skal bli noe annet enn gode hensikter, må skammen og ansvaret også overføres fra offer til «gjerningsmennene». Vi må snakke om dem som med sin atferd er det egentlige problemet.

Det krever dessverre at mennene outes eller selv står frem og forteller – og at de erkjenner eller avviser sin skyld eller stilles til ansvar på sine arbeidsplasser, og i de grove tilfellene også i retten. I debattene jeg har deltatt i på dansk jord, i aviser og på TV, har journalister og ofre i hvert tilfelle pekt på det konkrete problemet, og tatt inn mennene som beskyldes for å stå bak.

Anonymiseringen og stillhetskulturen har dessuten den bivirkningen at mistanken rettes mot en hel bransje eller arbeidsplass, enten det er en TV-stasjon, et litterært miljø eller et filmselskap, og dermed går det utover over en rekke uskyldige mennesker og miljøer som stilles i et dårlig lys, selv om det muligens kun er snakk om enkelte brodne kar. Problemene må avsløres og løftes opp og frem i debatten, og skulle dette ramme en eller flere menn, er det ofte tale om menn med en viss makt, status og innflytelse som hittil i historien har gått fri for anklager på grunn av ærefrykt og dominansforhold blant ledere, medarbeidere og ofrene selv.

Men det som #metoo-debatten og -kampanjen kan føre til, hvis vi tar den på alvor, er at menn som går over streken ikke lenger kan lene seg på sine gamle privilegier og må tåle offentlig kritikk. I et land som Norge, som gjerne går foran i andre sammenhenger, burde det være en selvfølge at disse mennene stilles til ansvar.