FÅR KRITIKK: Barneombud Anne Lindboe. Foto: Roger Neumann VG

Debatt

Hvorfor har vi ikke hørt fra barneombudet?

Norske barn på ufrivillige utenlandsopphold må få bedre hjelp. Da trengs det kunnskap om det som allerede er på plass, og hva som gjenstår.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ANJA BREDAL, forsker ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus

NRKs reportasjer om mishandling av norske barn på koranskoler i Somalia har vakt berettiget oppstandelse. Mange har kastet seg på, beskyldninger og forslag svirrer i lufta. Engasjement er viktig for å komme videre, men framfor alt trengs det kunnskap. Norge har et unikt apparat på plass for å håndtere slike saker, men det gjenstår mye med hensyn til førstelinjens kompetanse. Hull i lovverket må også tettes.

Anja Bredal.

Barneombudet sier hun ikke er overrasket. Ifølge NRK har hun mottatt flere henvendelser om barn som sendes på utenlandske koranskoler mot sin vilje. Hvorfor har vi da ikke hørt fra barneombud Anne Lindboe? Forklaringen ligger kanskje i samme intervju, der hun sier at «det er vanskelig å hjelpe dem når de først er ute av Norge». Det er helt riktig, men desto viktigere er det å sikre at lovverk og hjelpeapparat er så godt som det kan bli. Der burde ombudet vært på banen for lenge siden. Når hun i stedet fokuserer på begrensningene, er det ikke bare defensivt, men også farlig. Dette er nemlig noe av problemet, at altfor mange tror at disse barna ikke kan hjelpes, eller at de ikke har rett på hjelp.

«Hadde det vært barn med en annen bakgrunn, hadde alle alarmer gått», sier Aps Jan Bøhler og peker på utenrikstjenesten. I realiteten er UD og utenriksstasjonene de som har best kompetanse på og jobber mest med disse sakene, ikke minst etter at vi fikk integreringsrådgivere ved fire ambassader (Nairobi, Amman, Ankara og Islamabad) fra 2008. Samarbeidet mellom disse aktørene og det nasjonale kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (Bufdir) er selve krumtappen i innsatsen for å hjelpe barn og voksne hjem fra tvang og vold i utlandet. Bøhler har et poeng, men burde rette skytset mot det øvrige hjelpeapparatet. Både barnevern, skoler, politi og påtalemyndighet har mye å gå på, og framfor alt er det stor variasjon mellom kommuner.

Forskningsrapporten «Transnasjonal oppvekst» kom i 2014. Den handlet om både frivillige og ufrivillige utenlandsopphold. VG kalte den en «sjokkrapport» og fokuserte på rehabiliteringsopphold i Somalia. «Vi har sviktet barna», sa statsråd Solveig Horne (Frp), som lovet å snu alle steiner.

Fortsatt er ikke alle steiner snudd. Vi har fått en ny bestemmelse i barneloven, som krever samtykke fra barn over 12 år om de skal reise utenlands uten forelder med foreldreansvar. Bestemmelsen har viktig symbolverdi, men liten praktisk effekt. Selv anbefalte vi en endring av barnevernloven slik at den også gjelder barn som oppholder seg midlertidig i utlandet. En lovendring fra 2016 har store svakheter når det gjelder barn som oppholder seg i land utenfor Haag-samarbeidet, som for eksempel Somalia. Her er fortsatt barnevernet vingeklippet.

Dette tar vi opp i en evalueringsrapport for Justis- og beredskapsdepartementet fra 2017. Vi er klar over at barnevernets muligheter er begrenset i praksis, men desto viktigere er det må gjøre det som er mulig i den enkelte sak. I dag er dette en viktig flaskehals i utenrikstjenestens arbeid, at hjelpeapparatet hjemme ikke har rettslig grunnlag for å bistå når barnet oppholder seg i utlandet.

Kort sagt må vi skifte fokus fra begrensninger til muligheter, når barna først er sendt ut. Norsk lov kan ikke håndheves i andre land, men straffeloven rammer handlinger som begås i utlandet. De mest alvorlige sakene bør derfor prøves for retten. Passloven krever samtykke fra begge foreldre, med god grunn, men det må åpnes mer for å gi nødpass ved ufrivillig opphold, vold og frihetsberøvelse. Opplæringsloven gjelder ikke i utlandet, av naturlige grunner. Norske myndigheter kan ikke stå ansvarlig for at barn får opplæring i andre land. Derimot kan de pålegge skoler å melde fra til barnevern eller politi der det er bekymring for et barn i utlandet.

Endelig må regelverket endres slik at unge som fyller 18 år mens de holdes tilbake i et annet land, ikke mister oppholdstillatelsen i Norge, som de nå risikerer.

Det er krevende å hjelpe norske borgere i utlandet, og enda vanskeligere om de ikke er statsborgere eller har dobbelt statsborgerskap. Likevel har vi de siste årene hatt flere saker der UD, utenriksstasjonene, kompetanseteamet, politiet, advokater og andre aktører har jobbet godt sammen for å hente barn og unge hjem. Spisskompetanse, kreativitet og samordning er nøkkelord.

Det aller viktigste er likevel å forebygge, som flere har påpekt. Foreldre som engster seg for barna sine må møte forståelse og få hjelp til å finne andre løsninger. Vi vet at det ikke «bare» handler om frykt for vestliggjøring. Det kan også være unge som ruser seg, begår lovbrudd og annet som alle foreldre ville bekymret seg for. Noen unge sliter med identitet og føler seg ikke akseptert, verken hjemme eller av storsamfunnet. Kort sagt kan foreldrene ha gode grunner til å bekymre seg. Da må hjelpeapparatet være der for dem. Forståelse er ikke aksept, men en forutsetning for å gi god hjelp.

NRKs satsing er viktig for å synliggjøre problemene, men i verste fall leder den til mer fordømmelse og mindre hjelp til foreldrene. Det tjener ikke ungdommene på, tvert imot.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder