Kommentar

Stortinget uten kraft og mot

Sviktene i beredskapen 22. juli fører ikke til forslag om mistillit i Stortinget. Hvordan endte vi opp med en så udugelig opposisjon?

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

I dag behandler Stortinget kontroll - og konstitusjonskomiteens innstilling om 22. juli. Vi vet allerede at debatten vil ende opp i ingenting.

Det er ikke til å tro: Sviktene i beredskapen, som fikk så katastrofale følger 22. juli 2011, har ikke fått noen politiske konsekvenser. Flere ansvarlige har forlatt sine posisjoner. Men ingen har begrunnet sin avgang med 22. juli.

Skjebnebestemt

Nå er det opposisjonen som svikter sin rolle. Dens viktigste oppgave er å kontrollere makten, og holde frem alternative politiske løsninger. Når de borgerlige partiene sier at de fatale manglene som ble avdekket i Gjørv-kommisjonen ikke er grunnlag for mistillit, så sier den egentlig at det ikke kunne vært annerledes.

Opposisjonen sier i virkeligheten at beredskapen ville vært like dårlig med andre partier ved makten. Som om det nærmest var skjebnebestemt at Anders Behring Breivik uhindret kunne kjøre bombebilen helt frem til høyblokken der statsministeren hadde sitt kontor. Og at massemorderen ikke ble stanset da han kjørte videre til Utøya, og massakrerte ungdommer i mer enn en time før han ble stanset.

Lov og orden

Både Høyre og Frp er lov og orden-partier, de har alltid vært opptatt av politi og sikkerhet. Også de to andre opposisjonspartiene, KrF og Venstre, har tenkt riktig om beredskap. Det var KrFs tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som satte ned Sårbarhetsutvalget som gikk gjennom alle sider av norsk beredskap. Dette skjedde i 1999, to år før tvillingtårnene i New York raste. Stoltenberg, på sin side, har erkjent at han ikke i tilstrekkelig grad har vært bevisst risikoen for terror.

Venstres Odd Einar Dørum var nærmest manisk opptatt av beredskap da han var justisminister, i Bondeviks regjering frem til 2005. I Dørums forklaring for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i høst, kom det frem at han hadde valgt å bruke penger på IKT-satsing, fremfor andre, mer populære områder. Han satset på beredskap, selv om det ikke ga ham selv og regjeringen politisk gevinst.

Viker unna

Så hvorfor viker de unna nå? Hva er forklaringen på at ingen av disse fire partiene stiller mistillitsforslag mot regjeringen? Betyr det at de mener at deres politikk ikke utgjør noen forskjell? At alt det de har gjort og snakket om i alle disse årene, bare er pynt og svada? Eller har de redusert det som skjedde 22. juli til et spørsmål om taktikkeri og velgertekke frem mot høstens stortingsvalg?

Opposisjonspolitikerne er redde for å støte velgerne, for å bli beskyldt for å score politiske poeng på terroren som rammet Norge. I en tid som krever mot, lar de seg styre av kynisk taktikkeri. Men det er flere måter å begrunne et mistillitsforslag på. Man kan vise sympati samtidig som man påpeker at så store svikt over så lang tid som det Gjørv-kommisjonen beskriver i sin rapport, må ha konsekvenser.

Da Gjørv-kommisjonen leverte sin rapport 13. august i fjor, rammet den statsminister Jens Stoltenberg hardest: Han har manglet evnen til å styre landet. Rapporten avdekket at regjeringen ikke har sørget for borgernes sikkerhet. Breivik kunne vært stanset tidligere. Liv kunne vært spart.

Pulverisering av ansvar

På bakgrunn av rapporten rådet vi her i VG statsministeren til å trekke seg. Vi hadde ingen illusjoner om at han ville følge vårt råd. Men VG står fast på rådet. Vi kan ikke la være å stille makten til ansvar, heller ikke når makten er blant dem som var offer for terroren. Ap og AUF-ungdommen ble rammet. Men Breiviks terror var også et anslag mot Norge, mot hele vår samfunnsform.

I det engelske språket har man to ord for ansvar som har betydning i denne sammenhengen: «responsibility», som betyr det direkte ansvaret. Og «accountability», som betyr det overordnede ansvaret, altså det som ligger hos den som må stå til ansvar. Jens Stoltenberg har det overordnede ansvaret for beredskapen, for vår sikkerhet. Det hadde blitt feil dersom en statsråd eller en etatsleder hadde fått sparken etter 22. juli, mens statsministeren ble sittende.

Jeg tror det er derfor vi har sett all ansvarspulveriseringen i etterkant. Regjeringen har ønsket å vise handlekraft, og har fått inn nye personer i sentrale posisjoner i beredskaps-Norge. Men uten å si at noen av dem som forlot disse posisjonene, hadde ansvar for noe av det som gikk galt. For en slik begrunnelse ville vært en innrømmelse som hadde pekt helt opp til statsministeren.

Historiens dom

Sommeren 2010 samlet opposisjonen seg bak et mistillitsforslag mot daværende oljeminister Terje Riis-Johansen. Han hadde unnlatt å informere om noen anbefalinger i forbindelse med renseprosjektet på Mongstad. Dette mente de fire partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre var så alvorlig at det kvalifiserte til mistillit. Også da hadde den rødgrønne regjeringen flertall i Stortinget. Opposisjonspolitikerne visste at forslaget derfor ville falle i Stortinget, men bli stående i historiebøkene.

Stortingets behandling av 22. juli og Gjørv-kommisjonens rapport vil også få sine kapitler i historiebøkene. Jeg tror historiens dom vil bli hard. Både over statsministeren som ble sittende etter å ha sviktet på post. Og over partiene som ikke våget å stille ham til ansvar.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder