Foto: Tegning: Roar Hagen ,

Kommentar: Slaget om Storbritannia

MENINGER

Kampen om Storbritannia er i gang. Den er personlig.

Publisert:

Krigsmetaforene sitter løst i britisk offentlighet om dagen. Det er høykonjunktur for Churchill-sitater og historiske anekdoter. Den celebre mannjevningen mellom regjerende Tory-statsminister David Cameron og Sir Winstons biograf, Boris Johnson har skapt et nytt momentum i EU-debatten på øyriket.

For nei-siden var det et løft å få Boris med på laget. De såkalte Brexit-tilhengerne, de som vil ha øyriket ut av EU, er splittet i to leire:

En «Leave.Eu»-falanks hvor det ensidig handler om innvandringspolitikk, og en systemkritisk «Vote Leave» som har en underliggende idé om å melde seg ut av Europa for så å kunne melde seg inn igjen på bedre vilkår. Justisminister Michael Gove har gitt systemkritikerne intellektuell tyngde. Boris Johnsons pondus betyr velgerappell.

Populær populist

BoJo er Storbritannias mest populære politiker. London-ordføreren nyter godt av den aura som medfølger fornavns-kjendiseriet. Alle vet hvem Boris er. Alle vet at han er populist. Men han har en fanskare i så godt som alle partier. Boris engasjerer. Han får folk til å le, gjerne av en selvironisk bemerkning. Han vet å by på seg selv, og fremstår akkurat så klumsete og fomlende i de riktige situasjoner at velgerne tror de ser folkelighet.

Kvistad om Camerons avtale: «Tynt EU-skvip»

Fra talerstolen sier han det publikum vil høre på et språk det til enhver tid tilstedeværende publikum forstår. I likhet med Donald Trump er han ikke så nøye med konsistens, så lenge det fenger i øyeblikket. Selv BoJos venner tar det for gitt at Brexit-standpunktet er situasjonsbetinget.

– Ingen «out'er»

«Londons ordfører har aldri vært kjent for å sette partiet eller nasjonen foran sine egne interesser. Dette er intet unntak», skrev Mary Ann Sieghart på nettstedet Politico denne uken. Hun er tidligere spaltist i de konservatives husorgan The Times, og satt i styret for nei-aksjonen for britisk medlemskap i Eurosonen.

VG-kommentar: David mot Goliat

Da Boris ved forrige korsvei avviste sine euroskeptiske partifeller med at han ikke var en «out'er», snakket han antagelig sant. Men da var David Camerons posisjon en annen; livredd for å miste konservative stemmer til Nigel Farages nasjonalistparti UKIP hadde statsministeren viklet seg inn i en ulykksalig lovnad om folkeavstemning om EU – noe han aldri ønsket seg.

«Cameron Minor»

EU-valget er Boris Johnsons største sjanse til å nå toppen. Dersom nei-siden vinner og Cameron må gå, er han en opplagt kandidat til ledervervet i Tory-partiet og dermed også statsministerstolen. En posisjon han har sett for seg siden han først støtte på den to år yngre David Cameron. Eller «Cameron Minor», som Boris av og til kaller ham når minnene fra privatskoledagene på prestisjetunge Eton strømmer på.

Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

De to har vært rivaler siden den gang. Relasjonen er beskrevet som komplisert og preget av infantil konkurranse i ett og alt. Forholdet er ifølge den konservative avisen Telegraph så umodent at en biografisk fremstilling av deres mellomværende ville blitt avvist som klisjefull kiosklitteratur: Nasjonens skjebne i hendene på to rivaliserende kostskolegutter, liksom?! Den populære elevrådsformannen med tykkhudet selvsikkerhet og en gatesmart replikk på tunga i enhver situasjon – kontra arbeidsjernet som aldri stakk seg frem på noen arena.

Boris har gått for langt

Den av dem som snakket om en dag å bli konge og som medelevene seriøst så for seg som en fremtidig leder, var imidlertid ikke han som i dag bor i Downing Street Nr. 10. Det har ikke den skoleflinke «head boy», prefekten og kapteinen på skolelaget, hatt like lett for å akseptere, skriver The Telegraph, som i likhet med flere EU-skeptiske aviser og kommentatorer på den britiske høyresiden mer enn antyder at Boris har gått for langt denne gangen. Det synes altfor opplagt at han går i bresjen for et syn han ikke har, kun for egen vinnings skyld.

«He has pissed everyone off», er et sterkt uttrykk på engelsk, og enda sterkere å lese når det står skrevet av George Parker, politisk redaktør i et dannet blad som Financial Times. Sitatet er fra en fremskutt nei-aktivist og beskriver en murrende irritasjon mot Boris på Brexit-siden. Andre tyr til mer subtile fraser fra kulturarven.

Richard II

I Shakespeares hjemland, hvor ethvert oppgjør finner sin parallell i verdensdramatikken, er den åpne konflikten mellom David Cameron og Boris Johnson så betent at kommentatorene daglig gasser seg i i bitende sitater fra Macbeth, Kong Lear og Julius Cæsar – eller aller helst i de machiavelliske motivene i Richard III og Richard II, hvor Bolingbrokes vei til tronen og utslettelsen av kong Richards hoff brukes som bilde på BoJos skamløse opportunisme.

Brytekampen

Den beste fortellingen om rivaliseringen mellom de to er likevel den de begge forteller i lystig lag, hver for seg, om et budsjettmøte i Downing Street:

Cameron ville kutte overføringene til London, Boris ville ha mer. Statsministeren hadde et forhandlingsnotat som viste hvor langt han kunne strekke seg; dette ville Boris ha, Cameron nektet. Boris grep etter dokumentet, statsministeren prøvde holde det unna ham. Brått lå de begge på gulvet i Nr. 10 og sloss korporlig om budsjettnotatet.

Talende nok hevder den som beretter om brytekampen at han vant. Og det er dette det står om 23. juni. Hvem som er sterkest av David og Boris.

Her kan du lese mer om