Foto:Tegning: Roar Hagen,VG

Kommentar

Hellas-kommentar: Geografi og ærlighet

Vanskelig for EU å overse landets beliggenhet

Hvis EU-toppene i Brussel og statssjefene i Den europeiske union er så rasende på regjeringen i Aten som de gir uttrykk for, hvorfor er det ingen som våger å kaste den første stein?

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Fordi statsminister Tsipras føler seg trygg på hvem som sitter i glasshus.

Faren for «Grexit», at Hellas går ut av eurosamarbeidet, er ikke mindre i dag enn den var etter nok et forfeilet møte i eurogruppen mandag. Men den er ikke særlig større heller.

Tsipras vet at utsiktene for gresk statskonkurs hviler på seks forutsetninger:

• At Europa og USA ikke synes det er så farlig om EU-landet og NATO-medlemmet i det sørøstre hjørne mot Balkan, Russland og Orienten på denne måten gis anledning til å orientere seg østover.

• At Europa og USA er bekvem med at Hellas får president Putin som ny finansrådgiver og faktisk eier av gassrørledninger og annen infrastruktur i regionen.

• At Brussel likevel ikke har ment noe med charteret om EU som det paneuropeiske solidaritetsprosjektet Nobelkomiteen valgte å gi Fredsprisen i 2012, fordi ideen om at rike brødre skal hjelpe fattige fettere gjelder bare til en viss kredittgrense.

• At euroen ikke er ment som et varig, forutsigelig betalingsmiddel, men en midlertidig myntenhet som er frakoblet forestillingen om valutaens bestandighet.

• At eurogruppen og finansinstitusjonene med sikkerhet vet at «Grexit» ikke vil skape uro i markedene, eller utløse noen form for finanskrise som da investeringsbanken Lehman Brothers gikk over ende i et ras som slett ikke kunne skje, og som satte hele den vestlige økonomien i spill.

• At Angela Merkels ord om «styrket europeisk integrasjon» og den gjentatte devise om at «ryker euroen, ryker EU», bare var noe hun fant på.

Ærlig fight

Den greske statsminister Tsipras og hans flamboyante finansminister Varoufakis

SAMKJØRT: Statsminister Alexis Tsipras (t.h.) og finansminister Yanis Varoufakis. Foto:Alkis Konstantinidis,REUTERS

savner ikke frekkhetens nådegave, det skal sies. Men de gjør bare det den venstreradikale regjeringskoalisjonen Syriza i valgkampen lovte sine nedskjæringsslitne landsmenn. Det er en ærlig fight.

De har tatt opp kampen mot den forhatte troikaen (EU, IMF, ECB) som nokså enøyd er tillagt all skyld for grekernes misere, og langt på vei har de fått gjennomslag for mange krav.

Kreditorenes beinharde kuttpolitikk er ikke lenger like absolutt, og IMF har innrømmet at den såkalte austerity-linjen var så tøff at den også virket mot sin hensikt og hindret økonomisk vekst.

Noen av troikaens initierte reformer er reversert, andre er omformulert, mens atter andre – blant annet privatisering og salg av statlige eiendommer og foretak - er skjerpet og (motvillig) iverksatt. Herunder salg av havnen i Pireus, som nå eies av kineserne.

Politisk ansvar

Men viktigst for Alexis Tsipras og hans «Sancho Panza», Yanis Varoufakis, er den nesten geniale avklientifiseringen av Hellas. Strategien med å flytte ansvaret for beslutningene fra ansiktsløse byråkrater i EU og IMF-systemet og plassere det politisk hos Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande, har vært vellykket.

Dermed vil ikke «Grexit» kun være en teknisk konsekvens av grekernes betalingsproblemer, men en politisk handling. Og i så måte et uttrykk for det europeiske lederskapets vilje.

Ingen tar den rollen med større alvor enn Merkel. Hun er selvfølgelig underlagt politiske naturlover på hjemmebane, ikke minst i egne rekker, der hennes finansminister Wolfgang Schäuble daglig utfordrer henne i synet på Hellas. Men «Dronningen av Europa», som hun av og til kalles, har flere ganger vist at det store overblikket trumfer øyeblikket, og at hun – som tysk statsleder – bærer et særlig historisk og følsomt ansvar.

Angela Merkel er uten tvil den fremste europeiske lederskikkelse av i dag, og det er hun som til syvende og sist besegler grekernes skjebne. Uten å si det rett ut, sa hun likevel etter «konsultasjonen» med EU-kollegene på toppmøtet i går kveld, at gjeldskrisen har en politisk løsning.

EU tillot juks

Det var en kalkulert beslutning å ta Hellas inn i eurosamarbeidet. Det var prematurt på alle vis. Og «alle» visste det. Men «alle» ville ha grekerne med. Det var viktig for eurosonens legitimitet. Ikke minst fordi tunge medlemsland som Storbritannia betakket seg.

I forbindelse med den greske søknad om medlemskap i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) i andre halvdel av 1990-tallet, var jeg i Aten. Vi så på nært hold hvordan regimet åpenlyst jukset med regnskapet for å få det til å gå opp. For at Hellas skulle kunne kvalifisere som medlem i eurosonen, måtte ikke underskuddet være større enn tre prosent av landets samlede produksjon, BNP.

OECD punkterte grekernes anslag om sysselsettingstall, renteutvikling og utsiktene

FAKSIMILE: Wall Street Journal. Kilde: FN. Foto:,

til bedring. Like fullt klarte Hellas i 1997 og 1998 å fremskrive sin egen vekst inn i det magiske år 2001, da landet skulle bli fullverdige medlemmer av ØMU. Samtidig fikk greske myndigheter aksept for en forståelse der kostnader var kuttet og underskuddet redusert til – gjett hva? – tre prosent.

Dette var mulig fordi Den europeiske sentralbanken bidro til å kamuflere grekernes galopperende underskudd. Målet om en størst mulig valutaunion helliget alle midler.

Det hører også med i det store bildet at viktigheten av å få Hellas inn i EU i 1981

medførte at greske myndigheter – under påskudd av å holde nabolandet Tyrkia i sjakk – ble tvunget til å kjøpe militært materiell fra Tyskland og Frankrike for mange milliarder euro. Dette ble finansiert med lån fra Tyskland og Frankrike. Alt dette vet Angela Merkel og François Hollande bedre enn noen.

Å sikre Hellas har alltid handlet om Europa. Det gjør det denne gangen også.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder