Kommentar

Troen på det liberale demokratiet

Av Hans Petter Sjøli

Det er på moten å snakke om at dagens politiske klima minner om 1930-tallet, da det liberale demokratiet falt i møtet med autoritære krefter. Det er likheter.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over tre år gammel

Historikeren John Sanness skrev om 30-tallets forførende, autoritære vinder i en politisk minnebok, utgitt i 1970. Han var selv den gangen tilknyttet den kommunistiske Mot Dag-bevegelsen – og ute på ytterste høyre fløy begynte fascistisk inspirerte grupperinger så smått å vokse frem. Demokratiet var med ett gårsdagens nyhet.

«Vi godtok at liberalismen og demokratiets tid var forbi», skriver Sanness. «Jeg husker et glimt fra en opprørt debatt mellom fascistene og oss i et gymnasiesamfunn der det plutselig stod opp en klosset fyr fra landet og erklærte at han var venstremann og trodde på demokratiet. Et øyeblikk var forsamlingen målløs, men det var i et brus av munterhet den unge olding steg ned fra kateteret i historiens papirkurv.»

Kompromiss som system

Den klossete fyren, «den unge olding», er historiens helt. For tross kriser og tilbakeslag, har det liberale demokratiet selvsagt vist seg å være andre systemer helt overlegent, med kompromisset som sitt edleste karaktertrekk. Det er et system der de som roper høyest ikke nødvendigvis går av med seieren.

Men det liberale demokratiet er stadig under press, og nå mer enn på lenge. Det bobler og syder under sivilisasjonens tynne hinne, selv om vi ennå er et stykke unna 30-tallets autoritære utfordring.

Men når Donald Trump – en «semi-fascist» ifølge historikeren John McNeill – hinter om at han ikke er villig til å akseptere valgresultatet den 8. november, flørter han med de samme sentimentene som satte demokratiet til side på 20- og 30-tallet. USA er allerede på vei utfor stupet, brøler han til forsamlingen sin, som en pastor som advarer mot helvetes pinsler, og landet kan kun reddes av en sterk mann – ham selv.

Vi ser de samme tendensene i Europa. I Frankrike fremfører den – sammenlignet med plattenslageren Trump – begavede Marine Le Pen et lignende budskap.

De kosmopolitiske EU-elitene har ifølge lepenistene kappet fortøyningene til folket, og spiser sine kanapeer i sveitsiske Davos, mens armoden brer seg i et multikulturelt Europa uten sammenhengskraft. Redningen er å stenge grensene, demontere EU og føre en knallhard assimileringspolitikk.

I Ungarn og til dels også i Polen har høyrepopulistiske makthavere vendt det liberale demokratiet ryggen. Demokratiet der sentralt på kontinentet skal være «illiberalt», proklamerer Ungarns sterke mann, Viktor Orbán, og erklærer at «ungarere har en plikt til å kjempe mot Brussel-elitens mislykkede liberale metoder».

Og Brexit, selvsagt, med en frontfigur som nå driver kampanje for Trump, og en ny statsminister som har forlatt forgjengerens mildt sentrumsorienterte linje, og annammet høyrepopulistenes nasjonalistiske retorikk.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Venstrepopulismen

Stemmer fra venstre, som greske Syriza, spanske Podemos og et britisk Labour overtatt av ytrevenstre, argumenterer langs noenlunde samme linjer som høyrepopulistene. Fortellingen kretser rundt elitenes svik, finanskapitalens makt, og et folk som ikke blir hørt.

Selv om venstrepopulismen nok ikke har den samme antipluralistiske slagsiden som motsatsene til høyre i spekteret, påstås det for eksempel fra det holdet at presidentvalget i USA står mellom to kandidater som omtrent er like ille.

Hillary Clinton er i denne fortellingen en representant for en erke-elite som prediker frihandel og finansmakt. Trump har sine åpenbare karakterbrister, jo, da, men han værer hva som rører seg i «folkedypet», bortenfor mainstreammedienes interessesfærer.

Kritisk til fortelling

Er det noe i dette? Vel, den globale økonomien har sine tapere. Lønningene har stagnert, ledigheten bitt seg fast, fabrikkene flagges ut, og mange har mistet troen på en bedre fremtid for sine barn.

Men, som den tyske statsviteren Jan-Werner Müller påpeker i sin ferske bok «Hva er populisme?»: Vi må være kritiske populismens fortelling.

I et intervju i Morgenbladet sier han: «Hvis man snakker om at vi ser 'massenes opprør overalt', eller at 'folket står opp mot eliten i alle land', er det en slurvete, muligens skadelig måte å beskrive det som skjer nå. Gjør man det, har man allerede gitt populistene en seier.»

Populister vil nemlig alltid påberope seg å snakke på vegne av Folket, med stor f. Men de er også aktører på et velgermarked, der det gjelder å ha den mest forlokkende historien. I trå tider, der krisene ikke helt lar seg avblåse, er det lett å mane frem potente fiendebilder, som muslimer, medier eller «livsfjerne» EU-ledere og byråkrater.

Populistene har momentum nå. De jobber knallhardt og systematisk, ikke minst i sosiale medier, der det ene eksemplet på «forjævligseringa» etter det andre pumpes ut. Å følge slike debattanter i sosiale medier føles ofte som lese marxist-leninistiske pamfletter fra 70-åra.

Samtidig har etablerte partier og til dels også medier hatt berøringsangst med sosiale utfordringer knyttet til migrasjon, mangel på integrering og det jihadistiske mørket. Elitene har gitt populistene gode kort for hånden.

Dette må selvsagt møtes med relevant politikk, for som Canadas liberale statsminister Justin Trudeau formulerer det: «People want their problems solved, not exploited.» De verste utslagene av liberalismen må tøyles, den økende ulikheten reverseres og migrasjonen møtes med realisme. Men like viktig, sett fra et liberalt ståsted, er det å utvikle nye, positive fortellinger om fremtidens utfordringer, og et kompromissløst forsvar for det kompromissbaserte liberale demokratiet og de humanistiske verdiene.

Den «unge oldingen» i John Sanness' beretning om 1930-tallets mørke må igjen ta til motmæle. Og liberale demokrater må gi ham den aller varmeste applaus, selv når populismens hånlatter runger over kontinentet.

Les også

  1. Trump tåler ikke nederlag

    Det er mindre enn tre uker igjen til presidentvalget og det…
  2. Tåler Trump å tape?

    WASHINGTON, D.C. (VG) Mannen som hater tapere kan komme til å bli den største taperen av dem alle.
  3. Kvinnefront mot Trump

    WASHINGTON (VG) Modige kvinner har åpnet opp for en helt ny samtale om kjønn i USA.
  4. I all anstendighet

    Som Michelle Obama sier: Dette er ikke normalt!
  5. Har det rablet for Trump?

    Donald Trump skulle bli mer «presidential». Slik ble det ikke.
  6. Når alle må bli gallere

    Fransk identitet, islam og innvandring er de viktigste tema når den franske høyresiden velger presidentkandidat.
  7. Når tilliten rakner

    Når velgerne mister tillit til det politiske system gjør Donald Trump og Marine Le Pen entré.
  8. Nasjonalismens farlige tiltrekning

    I vesten sprer det seg en farlig fascinasjon for det autoritære. President Barack Obama oppfattes som svak og…

Mer om

  1. EU
  2. Hillary Clinton
  3. Brexit
  4. Flyktningkrisen i Europa

Flere artikler

  1. Den venstrevridde trumpismen

  2. Flyktningkrisen er på langt nær over: Alle kan ikke hjelpes i nærområdene

  3. Trumps problem: Trump

  4. Trump i siget før sluttspurten

  5. Lysning for Trump

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder