FYRTÅRN? – Spørsmålet er hvorfor deler av den radikale venstresiden fortsetter å applaudere venstreregimer som i Venezuela med åpenbart demokratisk underskudd, skriver Bård Larsen. Foto:Thomas Nilsson,VG

Debatt

Fyrtårnet sluknet, igjen

SVs støtte til Hugo Chavez og andre revolusjonære ledere peker mot deres hjemlige ideologi. Ifølge deres eget program ønsker partiet å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme. Men hva slags sosialisme?

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Den såkalte «bolivariske revolusjonen» under Hugo Chávez, og nå under Nicolás Maduro, er et relativt ferskt eksempel på avstandsforelskelse mellom norske venstreradikale og fjerntliggende regimer som markedsfører seg som sosialistiske. Etter en ganske suspekt folkeavstemning i 2004 befestet Chávez sin posisjon som suveren leder av Venezuela.

Her hjemme sendte SVs landsstyre gratulasjoner til chavistene, enstemmig vedtatt, med blant annet Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell til stede: «Kjære kamerater! ... Vi gratulerer med President Chávez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela ...»

Det var mange som advarte mot Chávez' retorikk og politiske program. Debatten gikk mellom de som satte sitt håp til at Chávez ville lykkes i å skape en rettferdig samfunnsorden og de som mente at Chávez lignet mistenkelig på andre grunnstøtende revolusjonære eventyrere.

Bård Larsen. Foto: ,

Med kort mellomrom ble det i 2013 utgitt ut to bøker om Hugo Chavez og Venezuela her hjemme. De var ikke politisk sammenfallende, for å si det forsiktig. Journalisten Eirik Vold ga ut den svært vennligstilte Hugo Chávez. Revansjen på Manifest Forlag i 2013, mens Civita noen måneder tidligere utga en bok med den ikke fullt så vennlige tittelen Diktator i forkledning av Kristian Tonning Riise.

Et varslet havari

Det har ikke gått så bra med Venezuela. Og var det ikke forutsigbart? Landet er på etter sigende på vei mot konkurs. Samtidig er Venezuela minst like korrupt som før Chávez overtok. Nye oligarkier har oppstått i kretsen rundt chavistene. Chavistene har lagt seg ut med majoriteten av middelklassen, en velkjent ferd mot havari. De oljesmurte chavistene har klart kunststykket å belåne seg til pipa. I et voldsherjet Venezuela er Caracas i dag en av verdens farligste byer. Vareknappheten er stor, også når det gjelder matvarer, med køer som til tider minner om østeuropeiske kaldkrigstilstander.

Hundretusener har tatt til gatene for å protestere og blir slått ned med hard hånd. Venezuela er totalt polarisert, og Maduros strategi er som hos Chávez å erklære sine motstandere som femtekolonister og folkefiender, med det uunngåelige resultat at representanter for opposisjonen jevnlig settes i fengsel.
Venezuela er ikke et regelrett diktatur, men ifølge Economist Intelligence Unit og deres demokratindeks er det et hybridregime, karakterisert av delvis frihet i kombinasjon med ufrie institusjoner og vilkårlig inngripen i demokratiske prosesser.

Troen alene

Spørsmålet er hvorfor deler av den radikale venstresiden fortsetter å applaudere venstreregimer med åpenbart demokratisk underskudd. Ser de noen gang til den økonomiske realismen hos revolusjonære eventyrere? Hva kan konsekvensen bli for menneskene som lever der? Eller som en latinamerikansk ambassadør spurte meg for en stund siden: Hva er det med den norske venstresiden og deres solidaritetsorganisasjoner for Latin-Amerika? Hvorfor er de så markedsfiendtlige når det er investeringer, arbeidsplasser og innovasjon vi virkelig behøver?

En plausibel årsak er en den romantiske begeistringen for det revolusjonære språket, særlig fra latinamerikanske «frigjøringshelter». På den måten fyller typer som Hugo Chávez og Evo Morales (president i Bolivia) et tomrom i venstresosialistenes verdensbilde.

Selv ikke da Chávez begynte å bevæpne en egen folkemilits til revolusjonens vern ble varsellampene tent. Audun Lysbakken skrev at: «Solidaritet med Venezuela blir viktig framover, hvis ikke også vår tids forsøk på latinamerikansk frigjøring skal bli stoppet av de reaksjonære kreftene som står klar til å tre fram fra skyggene hvis sjansen byr seg.»
Latin-Amerikas historie er i stor grad historien om despoter, nepotister og korrupsjon – både til høyre og venstre, men mest til høyre. Det siste er nok en vesentlig forklaring på venstresidens dragning mot revolusjonære eksperimenter.

LES: Det absolutte kaos

Hvilken havarikommisjon?

Dessverre glir Chávez og Maduro rett inn i den tragiske latinamerikanske tradisjonen. Allikevel var (og er) de helter for en del av våre hjemlige venstresosialister. Tilsynelatende velstandsøkning brukes oppskriftsmessig som motargument mot anklager om demokratisk underskudd. Andre avviser fullstendig slike anklager.
I sin debattbok Solidaritet på ny hevdet Bård Vegar Solhjell at «SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side». Det er en forskjønning av fakta. Partibiograf Frank Rossavik omtaler SVs tilnærming til de sosialistiske landene som «et fikenblad for mer eller mindre klar støtte til Sovjetunionen og den kommunistiske blokken».

Rossavik, som selv har en fortid i SV og kjenner partiet godt, foreslo for «en i ledelsen» at SV burde foreta en grundig gjennomgang av egen historie på dette punktet: «Svaret var nei, for det første fordi det ikke trengtes, mente vedkommende, dernest fordi også andre partier har slike skjeletter i skapet. Slik sett ville det være urettferdig om SV skulle påta seg en slik belastning.»
Det er et faktum at samtlige sosialistiske stater har forfalt til diktatur. Men i stedet for å foreta en ideologisk oppvask etter at gamle helter havarerte, gikk den radikale venstresiden ganske ubesværet videre. Havariene ble i langt større grad oppfattet som arbeidsuhell eller resultat av feiltolkninger, enn at det kunne være en sammenheng mellom sosialismens autoritære praksis og ideologien som lå bak. De samme sosialistene hevdet å være frihetlige og demokratiske her hjemme.

SVs støtte til chavistene peker også mot deres hjemlige ideologi. Ifølge deres eget program ønsker partiet å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme. Men hva slags sosialisme? I SV finnes alt fra sosialdemokrater til marxister av gammelskolen. Fra et liberalt ståsted er det betimelig å undres over denne tvetydigheten.
Nå er det nesten musestille om Venezuela på norsk venstrehold. En kritisk venstregjennomgang av hvorfor det gikk galt, også i Venezuela, har vi sett lite til.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder